• Vår reise begynner i Stavanger, her innflyvningen til Sola flyplass.

    FOTO: Alle foto: Stein J. Bjørge

  • Ståle Kyllingstad (52) har slått seg opp som en av de største aktørene i Stavanger-regionen innen oljeservice og har 2500 ansatte i tolv land.
  • Gassanlegget på Kårstø, milliardfabrikk og miljøsvin.
  • I år selger Bremnes Seashore på Bømlo imponerende 1500 tonn med den rådyre salmalaksen

    FOTO: Stein J Bjørge

  • Stordabrua
  • Fergen til Husavik-Bergen
  • Bedriften ClampOn holder til i den gamle selskinnsfabrikken i Bergen
  • De nye strikkemaskinene har overtatt det meste av arbeidet til syerskene på Dale of Norway utenfor Bergen.

    FOTO: Stein J Bjørge

  • Fabrikken på Dale
  • Kristine Dulsrud (24) lærer å fly av instruktør Kenny Andre Soldal (24) i den nye vindtunnelen på Voss. Vestlandsbygda Voss vokser ved å gi turistene nye opplevelser.

    FOTO: Stein J Bjørge

  • Tvindefossen nord for Voss. En populær turistattraksjon.
  • Stalheimskleiva sett fra toppen.
  • I bunnen av Stalheimskeiva sto denne parkert.
  • Cruiseskip i Flåm.
  • Veteranbilentusiaster i Lærdalsøyri.
  • Vestlendingene er Norges arbeidshester. Selv det grisgrendte Sogn og Fjordane, med søvnige kraft- og landbruksbygder som Fortun (bildet), har lavere arbeidsledighet enn vekstfylker som Akershus.

    FOTO: Stein J Bjørge

  • Fortun i Luster
  • Vallaker hotell
  • Vallaker hotell
  • Mundal i Fjærland
  • For få år siden var norsk verftsindustri dødsdømt. Nå lever verft som Ulstein godt på å produsere de mest avanserte båtene.

    FOTO: Stein J Bjørge

  • Vår reise i vestlandsk næringsliv ender i Ålesund hvor ledere fra hele regionen er samlet til fest og foredrag på konferansen InnoTown. Tema? Innovasjon på Vestlandet.

Å velstand, velstand

De har den laveste ledigheten og tjener mer enn noen annen del av landet. Bli med på tur Vestlandet rundt

Vestlandet lokket den nybakte europamesteren i kokkekunst tilbake. Ørjan Johannessen (27) vil fortsatt lage verdens beste mat og bærer fersk sjøkreps rett inn på kjøkkenet i en bøtte. Men han har vraket de mest prestisjefulle restaurantene for å drive videre det familien har skapt og slitt for i over 30 år på Bekkjarvik Gjestgiveri på lille Austevoll, sør for Bergen.

- Her begynte jeg å bære ut søppel og skrelle poteter. Her har jeg tenkt å bli, sier Ørjan.

Det arbeidsomme Vestlandet

Den lille historien om familien Johannessen bærer vestlandseventyret i seg. Suksess og produkter i verdensklasse og bak det; dedikasjon, slit og arbeidsomhet.

For der det norske arbeids- og næringslivet går bra, går det vestlandske enda bedre. Ingen annen del av Norge har en så stor del av befolkningen i arbeid som Vestlandet viser nye tall fra SSB og Nav sammenstilt for Aftenposten. Ikke noe fylke vokser nå mer i antall sysselsatte enn lokomotivet Rogaland som har vunnet NHOs norgesmesterskap i næringsutvikling syv år på rad. Av de 150 kommunene med flest uføre finnes ikke en eneste på Vestlandet. Og de fire vestlandsfylkene er de fire fylkene i landet med lavest arbeidsledighet. De plasserer seg alle nederst på listen – med Rogaland på bunn, tett fulgt av Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

- Vestlandet skiller seg ut fra resten av Norge. Forskjellene er påfallende, sier Knut Vareide i Telemarksforsking, ekspert på nærings- og arbeidsliv i norske regioner. Han mener statistikken støtter at Vestlandet har en unik kultur for å arbeide og skape arbeidsplasser.

- Hvorfor Vestlandet skiller seg ut vet vi altfor lite om. Men det er åpenbart at vi andre har noe å lære av vestlendingene, sier Karen Helene Ulltveit-Moe, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo og leder av et offentlig utvalg som i fjor leverte en rapport om kompetansearbeidsplasser i hele landet.

Vestlandet har riktignok råvarer i rikt monn; olje, gass, fisk, hav, vind, kraft og bøtter med sjøkreps. Men er det eneste årsaken til at de lykkes; møbelfabrikken Ekornes på Sunnmøre, oljeserviceindustrien globalt, skipsbyggerne utenfor Ålesund, strikkefabrikken i Dale og rederne i Herøy?

Vi tok med oss spørsmålene og kjørte 1000 kilometer gjennom Vestlandet, fra Stavanger til Ålesund. På veien møtte vi arbeidsfolk og gründere. Vi oppsøkte en milliardær, en kassadame i søvnige Lærdal og en bygd som kjemper for livet for industriarbeidsplassene sine. Her er noen av dem vi møtte og noe av det vi så.

Stavanger

Han har lykkes godt, rogalendingen og bondesønnen som ble oljemilliardær. Ståle Kyllingstad (52) har 2500 ansatte i tolv land og en svær, utstoppet tiur på kontoret, ubeskjedent utstilt i egen monter. Hobbyjegeren som har slått seg opp som en av de største aktørene i Stavanger-regionen innen oljeservice, er ikke redd for å vise frem at han har lykkes. Han bærer med seg selvsikkerheten til en region som har den største innflyttingen i Norge, det beste klimaet for næringsutvikling ifølge NHO og den største veksten i sysselsetting akkurat nå.

Kyllingstad vedgår at Rogaland har vært heldig som er nærmeste nabo til Nordsjøens rikdom. Men stopper historien der? Han forteller med varme om vestlendingenes respekt for ikke-akademiske - og mest av alt om arbeidsomheten.

- Vi har ikke funnet opp hjulet på et eneste område, sier Kyllingstad.

- Vi lykkes likevel fordi vår stammekultur er arbeidsom. Så kommer pengene deretter.

Rennesøy

Kyllingstad nekter for at rikdommen er i ferd med å gå til hodet på rogalendingene, gjøre dem latere. Mannen som ble årets entreprenør i 2006, vil ikke innrømme andre utskeielser enn at han har kjøpt seg et eget jaktområde i Sirdal. Men velstanden i og rundt oljebyen synes overalt, og ikke alle liker det de ser. Fem av de seks kommunene i landet med høyest husholdningsinntekt ligger nå i Stavanger-regionen. Og øverst troner Rennesøy med sitt havblikk, intense grønne åser og utenlandske håndverkere i hver husvegg bortover.

- Det er oljå, sier Karl Sildelid (66) og titter over på enda et nytt hyttefelt som er under oppføring. Han har bodd i kommunen i 35 år og mener arbeidskulturen på Vestlandet er i ferd med å forvitre i kjølvannet av all rikdommen.

- Nå skal rogalendingen ha polakker og litauere til å stelle i hagene sine, og selv løfter de ikke på rumpa hvis de ikke får tusen kroner timen, sier den gamle matrosen før han plukker opp malerkosten og rusler opp for å male huset sitt.

Bømlo

Vi krysser Boknafjorden, passerer gassanlegget på Kårstø, milliardfabrikk og miljøsvin, og så venter Hordalands øyrike. Fylket har et bredt arbeidsmarked, det er i seg selv et lite stykke moderne Norge. Hva passer vel da bedre enn at det som først møter oss ved oppdrettsanlegget til Bremnes Seashore utenfor Bømlo er to flittige, unge svensker, kjæresteparet Fred Andersson (25) og Nina Østerløf (24).

- Vi tjener det dobbelte av hva vi ville gjort i Stockholm, forklarer Nina og stirrer med avsky bort på kjæresten som tygger på litt fiskefôr før han tar til vettet og lar fisken få resten.

Av de nesten 200 000 fiskene som sirkler stille rundt i merden er det bare den fineste fisken som får bli salmalaks. I år selger Bremnes Seashore imponerende 1500 tonn med den rådyre laksen. Det familieeide selskapet har gjort noe som få i oppdrettsnæringen trodde var mulig; å få nordmenn til å åpne lommeboken for kvalitetslaks.

Den stillferdige mannen som eier halvparten av selskapet, Olav Svendsen (54), rusler gjennom fabrikken med blått hårnett og fiskeslo på skoene og forteller at salmalaksen er utviklet i samarbeid med landbrukshøyskolen i Ås, et samarbeid som startet allerede i 1993. Få av vestlandssuksessene er blitt til over natten og i et vakuum på Vestlandet. Men også Svendsen mener å ha noe i blodet som har sporet ham og bedriften til suksess.

- Bedehuskulturen som har stått sterkt på Vestlandet, har gjort oss mer nøysomme og arbeidsomme, sier Olav.

Men det svenske arbeidsfolket ute på merden kjenner seg ikke helt igjen.

- Det er lavere arbeidstempo her enn hjemme, sier Fred.

Bergen

Den utenlandske arbeidskraften titter frem overalt på Vestlandet. På Bekkjarvik Gjestgiveri på Austevoll er det Hugo Rojas (42) fra Chile som bærer ut maten for europamester Ørjan Johannessen. Chileneren bodde i Bærum før, men trives bedre på Austevoll hvor det chilenske miljøet er større på grunn av fiskerinæringen på den lille øya. Og i land i Bergen neste morgen, hos oljeserviceselskapet ClampOn, er det igjen verden som står i sentrum. Det prisvinnende selskapet eksporterer 90 prosent av sine produkter; måleutstyr for bruk på oljeinstallasjoner på opptil 3000 meters dyp.

- Det er altfor mange som bruker norsk sokkel som sovepute, sier gründer Dag A. Aldal (55) bryskt.

Han har lite til overs for spørsmål om hva Norge skal leve av etter oljen. Vi har en hel klode å ta av. For ClampOn lever av kunnskap i verdensklasse, ikke norsk olje eller billig arbeidskraft. Derfor foregår all produksjon i Norge og på rad og rekke loddes og skrus det i den gamle selskinnsfabrikken i Bergen som ClampOn har flyttet inn i.

Aldal snakker intenst, som gründere gjør, om ofrene i starten. Om å selge bilen for å skaffe penger. Om alt slitet, staheten. Han ser tegn på at selv ungdom med vestlandsk arbeidsomhet i årene, er blitt bortskjemte. Men selv er han fortsatt sulten på mer suksess. Den eneste utskeielsen han unner seg, er stadig nye gitarer.

- Jeg har vel en 13–14 stykker. Kona vet ikke at jeg har så mange, for det er gjemt unna noen i garasjen.

Og utenfor faller regnet over Bergen.

Dale

Det er ikke lett å lage klær i landet med verdens høyeste lønninger for industriarbeidere. Men Dale of Norway, som er størst i verden på dyre strikkegensere, har bitt seg fast. Og de er ikke alene om det på Vestlandet. Det er ulltøyprodusenten Janus i Bergen, Skigutane fra Voss, Moods of Norway fra Stryn og flere til.

I det nå søvnige Dale, en halvtime utenfor Bergen, jobbet det en gang over 1300 mennesker. Nå har maskinene overtatt. Ni av ti arbeidsplasser er borte. Den store, varme fabrikkhallen er mennesketom, forlatt og fylt med strikkemaskiner som bruker en nådeløs halvtime på å strikke en Storetind-genser.

Stikkordene her er de samme som langs hele vestlandsruten vår. Vi lever av hodene våre, ikke hendene, selv i den mest tradisjonelle industrien. Dale har overlevd fordi man har klart å utvikle vanntette strikkegensere. Dale har overlevd på nytt norsk design med elg og rein og lakseskinn som rike amerikanere liker.

- Men i denne bransjen er vi aldri trygge, innrømmer tekstilingeniør Lorents Tvedt (49), som tror vestlandsk stahet også har bidratt til å holde Dale i live. Men helt sikker på om det holder for fremtiden virker han ikke.

Voss

Sogningen Einar Førde skrev ofte foraktfullt om bergenserne, som han mente stammet fra dem som ikke rakk Amerika-båten.

Flere vi møter kunne gjort Førdes ord til sine. Vestlendingens agg mot sentrale strøk rammer bergenseren også. Men kanskje ville gründer Thomas Hårklau (33) fra Voss aldri lyktes uten Bergen, uten å være en del av nyskapingsparken der. Både i Hordaland og Rogaland drar de to byene, vekstsentrene, deler av innlandet med seg.

- Jeg ble en del av et miljø. Vi løftet hverandre, sier Thomas om miljøet i Bergen. Han har, med god hjelp fra Innovasjon Norge, startet vindtunnel på Voss. Der kan du for 690 kroner sveve fritt noen minutter – uten fallskjerm og uten å klatre opp i et fly først. Tilbudet er blitt enda en liten brikke i renessansen på Voss, som på få år har gått fra stagnasjon til å bli det reiselivsmålet i Norge som vokser mest. Og for at Voss skal vokse videre er raskere tog og bedre vei til Bergen en nøkkel, mener vossingen – ikke for endelig å rekke Amerika-båten, men fordi kundene er der, pengene og mange av ideene.

Video

- Jeg føler meg som fisk på land

I vindtunnelen på Voss kan du sveve i luften hele året. På søndag starter Ekstremsportveko.

 

Lærdal

Fjellene retter seg opp, vakkert, mørkt og ufremkommelig. Vi er kommet til vestlandsfamiliens sorte får; Sogn og Fjordane. Det skjer ingenting her, sukker den unge damen bak kassen på Kiwi i Lærdal. Men ikke alle kjenner seg igjen i det. Lenger ned i veien er Erling Aarethun og en gjeng veteranbilentusiaster samlet til generalprøve før den store markedsdagen noen uker senere. Egentlig skulle 67-åringen, som har bodd i Lærdal hele livet, ha gått av med pensjon nå. Men han driver nå på i trevarefabrikken som også faren hans styrte med til han gikk av med pensjon – og døden – 96 år gammel.

Hver på sitt vis oppsummerer damen på Kiwi og Aarethun Sogn og Fjordanes plass i Vestlandseventyret. Fylket har lavest arbeidsledighet i Norge, etter Rogaland. Her arbeides det – men oftest med det samme som før. Bare finnmarkingene etablerte færre nye virksomheter i fjor enn sogningene. Reiselivsnæringen holder stand, men sliter med lønnsomheten. Landbruket er i sakte tilbakegang, som i resten av landet. For mange unge blir det lett trangt, selv om det er vekst i små lommer, på Måløy, i næringsmiljøet i Sogndal, i designmiljøet i Stryn og mellom Førde og Florø. De unge flytter likevel, i en strøm striere enn i noe annet fylke i Norge.

Med på veien til Årdal, helt innerst i Sognefjorden, får vi derfor ytterligere en advarsel fra den unge damen i kassen:

- I Årdal skjer det i hvert fall ingenting!

Årdal

I 2007 måtte hundre stykker slutte på aluminiumsverket. I årene deretter forsvant hundre ansatte til.

- Vi er usikre på fremtiden. Legges verket ned, forsvinner store deler av Årdal, sier industriarbeider Tove Aspeseter (43) og stirrer i gulvet inne i en av elektrolysehallene i Hydros aluminiumsverk. Kollegene nikker i den varme luften. Her inne brukes det like mye energi hvert år som i hele Bergen by. Men hvor lenge varer det?

Om verket overlever, blir det uansett færre arbeidsplasser, i hvert fall av den tradisjonelle sorten. For vegg i vegg med elektrolysehallen holder et lite FN til – Hydros globale kompetansesenter for aluminiumsproduksjon med ingeniører fra 16 ulike land. Det har gjort at Årdal nå er den kommunen i Norge med flest doktorgrader pr. innbygger.

- Jeg er optimist, smiler Namasivagam Mselva (32), ingeniør fra India. Han snakker godt om arbeidsmoralen på verket. De ansatte har medvirket til en serie små forbedringer som har økt produktiviteten på verket med en tredjedel de siste fire årene. Det er en liten revolusjon, mener fabrikksjef Arne Werge-Olsen. I Årdal jobber man hardt og med kniven på strupen.

Og over Sognefjellet faller snøen, lett som fjær fra en dyne som ristes før sommeren. Det er vakkert, og det er langt til folk i det vestlandsfylket som er et hjul uten nav, uten en by, og som derfor ruller saktere enn de andre vestlandsfylkene.

Ulstein

Det sies at det eneste som skal til for at en sunnmøring lykkes, er to tomme hender. Skipsingeniør Ann Katrin Barstad (32) i Ulstein-gruppen i Ulsteinvik utenfor Ålesund kjenner seg igjen i myten. Småbarnsmoren som designer båter, jobber ti timer om dagen "og langt mer i perioder". Sjefen selv, Gunvor Ulstein (43), lusker stadig nede på verftet når en båt en sen lørdag kveld vender tilbake fra prøvetur. Gikk alt som det skulle?

Men heller ikke her skaper arbeidsomhet suksess alene. For få år siden var skipsindustrien nederlagsdømt i Norge. Nå flytter det internasjonale konsernet Rolls-Royce Marine hele sitt opplæringssenter for all verdens sjøfolk til Ålesund. Hvorfor?

- Nærheten til redermiljøet og teknologikompetansen i regionen har vært det avgjørende for oss, forklarer Anette Bonnevie Wollebæk i Rolls-Royce Marine, som fra før har over 2000 ansatte i Møre og Romsdal.

På spørsmål om hvorfor Ålesund-regionen vokser så kraftig, snakker Gunvor Ulstein mest intenst om næringsklynger og betydningen av å ha samlet flere innen samme næring på samme sted. Én klynge for møbelproduksjon i Sykkylven, én for havfiske, men mest av alt kan møringene båt. I Herøy eier man dem. I Ulsteinvik designes og bygges de mest avanserte båtene. På Høyskolen i Ålesund utdannes skipsingeniører som Ann Katrin. Alle miljøene bestøver hverandre; konkurrerer og samarbeider.

Ålesund

Ved målgang i Ålesund premieres vi med snøkledde fjelltopper og flatt hav mot blå himmel. Byen som går som en kule, er et passende sted for å oppsummere med at Vestlandet med sine mange arbeidsjern og industrieventyr er noe for seg selv.

Alle paradis har riktignok sine slanger, og Vestlandet har rikelig med fraflyttet innland og truet industri. Men slik må det være i en region som spriker så mye at den – heldigvis – aldri får samlet seg til å ta farvel med oss andre.

"Heller ein ny union med Sverige enn eit sjølvstendig Vestlandet med Bergen som hovudstad", skrev vestlandsfanden Einar Førde.

Godt er det.

tbh@aftenposten.no

Les også

Siste fra Innenriks

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste nytt