«Alt annet, bare ikke dette!»

"Alvoret siger innover meg dryppvis: HIV. Aids. Jeg hører en stemme skrike inne i meg: Alt annet, bare ikke dette! I dagene som kommer, skal denne stemmen vokse seg skarpere og skarpere og bli skrikende og nådeløs: Alt annet, bare ikke dette!!!"
John Galt, den vellykkede familiemannen, trodde han hadde en alvorlig form for lungebetennelse. Så får han den nådeløse beskjeden om at han er smittet av skammens sykdom. To og et halvt år er gått, og tirsdag lanserer Aschehoug boken Døden ved min side.
En sterk og smertefull historie om hvordan et liv smadres etter ett eneste feilsteg. Men også en historie om håp, livskraft og kjærlighet som seirer over store prøvelser.Det er en myte at HIV og Aids bare rammer afrikanere, homofile, prostituerte og sprøytenarkomane. Leger, advokater og idrettsstjerner rammes. Småbarnsfedre, ektemenn og svigersønner. I 2007 ble totalt 141 heterofile registrert smittet og 77 homofile.

Anonym

Bare noen få vet hvem som skjuler seg bak pseudonymet John Galt.
"Jeg har mitt å beskytte. Ikke minst har jeg en familie med to mindreårige barn som må beskyttes. Jeg må ta hensyn til hva som er godt for mine barn, hva vi som familie kan tåle av belastninger utover dem vi allerede har. Jeg ønsker at mine barns kamerater skal kunne komme og gå hos oss uten at deres foreldre nekter dem det."
Aftenposten møter familiefaren hjemme i Oslo. Han er fysisk sett i topp form. Ingen kan se at han er syk. HAART-medisinene holder viruset i sjakk. John er velkledd, velformulert og vennlig. Gifteringen skinner på høyre hånd.

Ekteskapspause

Vi er noen år tilbake i tid.
"Det begynte med en ekteskapskrise, der uenighet om i og for seg bagatellmessige ting hopet seg opp og skapte økende avstand mellom Maria og meg. På det tidspunkt vanskene meldte seg, hadde vi vært gift i ti år."
I 2001 flyttet Maria og barna fra John, ekteskapet var satt på pause. Først høsten 2005 flyttet familien igjen sammen. Det er i perioden han beskriver som istiden i hans liv, han smittes.John er på Internett. Han legger ut en anonym profil på et nettsted for forum for homofile og bifile. En dag blinker innboksen, det er mail fra Tony. Han er 26 år, og bosatt i USA, men jobber på prosjekt i Norge. De to oppretter en kontakt, og en kveld i Tonys leilighet er det vibrasjon i luften og alkohol i glassene. Plutselig er Tony naken.
"Her stopper både spørsmål og svar: Det som skjedde, det skjedde. I ettertid spør jeg meg selv om Tony visste hva han gjorde. Jeg visste i alle fall ikke hva jeg gjorde. Ingen fornuftige reflekser virket slik de burde. Jeg ga meg over . . ."
- Utroskap skjer alle, men hvorfor brukte du ikke kondom? Og er du bifil eller skaphomse?John svarer slik i boken:
"Partneren som foreslår å droppe kondomet, som kanskje ikke sier det engang, som bare lar det ligge i luften som et lite sløret spørsmålstegn- ja, hva er det egentlig? Jo, en tillitserklæring; en intimitetserklæring; en nærhetserklæring; en kjærlighetserklæring. Alt dette som vi lengter og higer etter mer enn noe annet."
Han utdyper:
"Bildet er sett fra mitt ståsted mer komplisert enn menneskeskapte kategorier som homo og hetero. For meg handler ikke seksualitet om noe enten eller. Slik har jeg alltid opplevd det - siden jeg var barn. For meg er seksualiteten et stort landskap som overskrider våre begrensende begreper. Mitt hjerte har alltid vært urolig. Det finnes en dragning i meg mot grenseløse volumer. En mann trenger like lite å være homofil for å ha sex med en mann, som han må være heterofil for å ha sex med en kvinne. Spørsmålet om hvem du er, handler ikke om entydigheter."

Sannheten

John utviklet raskt Aids etter natten med Tony. Fastlegen trodde han hadde en alvorlig influensa eller kyssesyken. HIV nevnte han aldri. Men John ble stadig mer avmagret og svakere. Selv ble han så redd da han forsto at han kunne være smittet, at han fornektet den snikende sannheten. Den kom frem på Ullevål sykehus da John var døden nær.- Døden lå som en hånd på skulderen min som dro meg bakover. Jeg så den komme imot meg som et rovdyr med åpent gap. Det var skremmende og uhyggelig, forteller John.Maria har i mellomtiden fattet mistanke og gjør sine egne undersøkelser i det stille.
"Hun spør meg derfor rett ut: - Kan det være . . ? Hun kommer meg altså i forkjøpet. Nå er det ingen vei tilbake. - Jo, svarer jeg. - Det er det. Sjokket er formidabelt . . . Jeg hører ikke mer fra henne på mange dager."
John trygler henne om kontakt, men det er taust fra Maria.
"Så en ettermiddag, kommer en pleier inn med en vakker bukett: Det følger et kort med, og jeg kjenner håndskriften utenpå konvolutten. Da jeg ser den, kan jeg nesten føle hvordan pennen skalv da den formet navnet mitt. På kortet står det bare en setning, men innholdet er det kjæreste jeg noen gang har lest:Jeg skal dra dette lasset sammen med deg . . . "
Maria blir undersøkt, og er ikke smittet av sin ektemann.

Barnas smerte

I sommer fikk også barna vite den sanne historien om hvorfor pappa var så syk. For John er det vanskelig å snakke om. For første gang under samtalen ser vi tårer i øynene. Barna vet nå, og de har reagert med sinne, avvisning og sorg, men også omsorg. De skal leve videre med pappas HIV. Hans smerte er nå også deres. Døden ved min side er et personlig drama, men har også et politisk og samfunnsmessig budskap. Den tar blant annet opp spørsmål om stigma, utestengelse, om samfunnets usynliggjøring av HIV og om helsevesenets mangel på kunnskap om sykdommen. Boken er dessuten en reise gjennom HIV/Aids-historien og dens mange løste og uløste oppgaver og utfordringer.HIV og Aids er forbundet med sex, om mørkelagte rom og tabuer. Sykdommen er selvpåført og angriper selvrespekten til de syke med stor og ødeleggende kraft. Den er ikke moralsk nøytral som diabetes eller kreft. Den er forbundet med noe skittent og urent. HIV dømmer og avslører.- Jeg rammes av stigma, både fra samfunnet og det jeg påfører meg selv gjennom skyldfølelse og ødelagt selvrespekt. Jeg kan aldri, aldri komme meg unna feilsteget jeg gjorde. Det uopprettelige ved feilen jeg gjorde, er noe av det vanskeligste. Skyldfølelsen gjør at jeg hele tiden vakler. Den er pinefull og har tatt bolig i kroppen min, akkurat som viruset, sier John.Det er i denne konteksten John skal leve videre. Han skal berge seg selv, finne bitene av sitt sprukne selvbilde, sette dem sammen til et nytt bilde der HIV er med. For å overleve sosialt tyr han ofte til de hvite løgnene som er som en svart forbannelse. Han trekker seg unna og livet er ensomt, ensomt, ensomt. Men han har valgt å kjempe for Maria og barna og har tatt innover seg ordene fra en ansatt ved Aksept, psykososialt senter for HIV-positive:Av bitterhet gror det
ingenting . . .