Beinhard kritikk av Riksrevisjonen

Toppledere i forvaltning og politikk retter flengende kritikk mot Riksrevisjonen og riksrevisor Jørgen Kosmo.

Riksrevisjonen er Stortingets vaktbikkje og skal granske om Stortingets vedtak og forutsetninger blir fulgt opp av regjering og forvaltning.

-Det er uheldig at Riksrevisjonens revisjon gir et skjevt inntrykk av de faktiske forhold. Verre er det at organisasjoner som måles bevisst eller ubevisst tilpasser seg dette ved å innrette seg slik at man unngår kritikk, sier tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.

Aftenposten har snakket med Diesen og en rekke andre tidligere og nåværende etatsledere og politikere. Bakgrunnen er en undersøkelse som jurist og filosof i Civita, Morten Kinander, har gjennomført, og som gjengis i en kronikk i Aftenposten tirsdag. Han konkluderer slik om Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon:

• Riksrevisjonen uttrykker sterk kritikk om forhold som Stortinget ikke har ment noe om.

• Riksrevisor Jørgen Kosmo tiltar seg en synserrolle som politisk overdommer.

• Når Stortinget ikke har en klar mening, tar revisjonen utgangspunkt i departementenes ideelle mål som å avvikle fattigdom, narkotikafritt samfunn osv.

• Det innebærer at selv 95 % måloppnåelse kan medføre refs fra Riksrevisjonen.

• Riksrevisjonens ”tyvlån” av departementenes idealmål fører til at departementene nedjusterer ambisiøse målsettinger for å unngå ”rødt kort”.

• I saker der Stortingets vedtak ikke er fulgt opp med bevilgninger, rettes aldri søkelyset mot Stortinget.

Kinander mener Riksrevisjonens måte å jobbe på utgjør et demokratisk problem.

-Når forvaltningen kritiseres for ikke å følge opp ren ønsketenkning fra enkelte politikere, blir målet for kritikken feil. Riksrevisjonen bidrar til å svekke kontrollen med Stortinget.

Han nevner konkret Kosmos hudfletting av politiet i januar i år for lav oppklaringsprosent av vinningskriminalitet som et eksempel på at Riksrevisjonen mangler kompetanse, og at kritikken ikke er fundert i forutsetningene fra Stortinget.

-Riksrevisjonen har ingen analyse av hvordan vinningskriminaliteten har endret seg dramatisk de siste årene til å bli dominert av profesjonelle gjenger fra Øst-Europa som har skapt store politifaglige utfordringer. Det er ingen analyse av om det har vært endringer i kriminaliteten som har ført til at politiet har omprioritert for å imøtekomme andre forutsetninger fra Stortinget.

Kinander sier det er et grunnleggende premiss for en kritikk at mottaker av kritikken kunne og burde ha handlet annerledes.

-Det er ikke mulig å finne at et flertall på Stortinget spesielt har prioritert vinningskriminalitet, utover at det uttrykkes at oppklaringsprosenten for den generelle kriminaliteten bør opp. Tvert imot er det mulig å finne en rekke andre prioriterte områder som politiet har fulgt opp f. eks. med en oppklaringsprosent på 85 prosent for grove forbrytelser som drap og narkotika.

Kritikken bygger ofte på Riksrevisjonens egne oppfatninger om hvordan politikken burde vært utformet, og ikke på de forutsetninger som Stortinget har lagt. -Martin Skancke, tidligere ekspedisjonssjef

Han mener Riksrevisjonens oppgave må være å vurdere om politiet får mest mulig ut av de midler politiet får til rådighet.

-Når det er flere forutsetninger fra Stortinget som ikke alle lar seg oppfylle på samme tid, og det ikke er bevilget midler i tråd med signalene, er det ikke grunnlag for å si at noe har sviktet. Da blir kritikken meningsløs.

Mangler kriterier

Toppbyråkraten Martin Skancke, tidligere ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor (2002-2006) og i Finansdepartementet (2006-2011), mener det er flere svakheter i Riksrevisjonens revisjon av forvaltningen.

-Riksrevisjonen driver ofte revisjon uten at kriteriene er klarlagt. Kritikken bygger derfor ofte på Riksrevisjonens egne oppfatninger om hvordan politikken burde vært utformet, og ikke på de forutsetninger som Stortinget har lagt. Vi er ikke tjent med å ha en politisk Riksrevisjon, sier Skancke.

Han sier god forvaltningsrevisjon bør bestå av tre trinn: Klarlegging av kriteriene for revisjonen, deretter en faktainnsamling, så en analyse der fakta holdes opp mot kriteriene.

-Jeg mener Riksrevisjonen ofte begynner direkte på trinn 2. Man starter med å samle inn mest mulig fakta, uten et klart formål. Så leter den etter ting som er oppsiktsvekkende, og så kommer kriteriene litt i etterkant.

Tydeligere mål

Skancke retter også en pekefinger mot storting og regjering.

-Stortinget og regjeringen bør fokusere på hvordan de formulerer sine mål, og klargjøre at det er akseptabelt at det gjøres feil. Det bør etableres retningslinjer for ”operasjonell risiko”, der man tallfester en toleransegrense for feil. Hvis f. eks. Skatteetaten under behandlingen av tre millioner selvangivelser gjør 3000 feil, så er kanskje ikke det så ille. 

Men hvis alle feilene oppstår på samme kontor, er det en indikasjon på et problem som må løses. NAV vil også fortsette å gjøre tabber og folk vil også i fremtiden bli feilbehandlet på sykehus. Feil gjøres nemlig hele tiden. Det må vi akseptere. Storting og regjering må definere hva som er et akseptabelt nivå på feilene, og opprette systemer for å overvåke ”operasjonell risiko”.

-Det er selvsagt mulig å gjennomføre en revisjon av forvaltningen etter en norm om alt skal være feilfritt. Det skjer delvis i dag. Men en slik revisjon er ikke så veldig interessant.

Skancke mener Stortingets organisering av arbeidet med rapportene fra Riksrevisjonen er lite hensiktsmessig. I dag er det én komitè, kontrollkomiteen, som behandler materialet fra Riksrevisjonen.

-Jeg mener det hadde vært bedre om fagkomiteene, som besitter kompetanse på sitt område, behandlet ”sine” rapporter. Det er ikke mulig for medlemmene i kontrollkomiteen å ha kompetanse på alle mulige felt.

”Borti staur og vegger”

Skancke trekker frem et eksempel der han mener Riksrevisjonen fremmet kritikk som ikke var hjemlet:

I 2010 rettet Jørgen Kosmo knallhard kritikk mot Finansdepartementet for ikke å ha fulgt opp avtalene Norges Bank hadde inngått med eksterne forvaltere av oljefondet. 

En av avtalene inneholdt en avkastningsavhengig provisjonsordning som førte til at en utenlandsk forvalter fikk 500 mill. kr i honorar. ”Helt borti staur og vegger”, sa Kosmo.

-Mange mente nok det samme. Og en slik avtale hører absolutt hjemme i den offentlige debatt. Men grunnlaget for riksrevisorens kritikk fulgte ikke av Stortingets ”vedtak og forutsetninger”. Avtalen lå innenfor mandatet om at honoraret måtte utformes slik at banken beholdt den vesentligste delen av oppnådd meravkastning. Dette kravet ble oppfylt med svært god margin. Det er vanskelig å se hvilke kriterier kritikken bygde på. Stortinget mente ingenting om dette.

- Er kanskje litt for folkelig

Riksrevisor Jørgen Kosmo kjenner seg ikke igjen i kritikken fra flere samfunnstopper, men sier de skal vurdere rutinene.

- Vi behandler all kritikk seriøst. Men noen ganger er kritikken av oss vel generell, og preget av at noen ikke liker kritikken Riksrevisjonen har kommet med. Det får vi leve med, sier Kosmo.

Han skjønner lite av påstandene om at Riksrevisjonen skal fare med uhjemlet kritikk.

- Jeg tror knapt det er noen virksomhet som bruker mer tid på å gå gjennom stortingsdokumenter og forvaltningens ønsker og beskrivelser enn det vi gjør. Før hver revisjon har vi grundig dialog med departementene og etater om hvilke områder vi skal gå inn på, og etter hvilke kriterier. Av og til får vi tilbakemelding fra departementene som gjør at vi endrer på prosessen for å fange opp departementenes egne innspill til oss. Med den gode kommunikasjonen vi har med forvaltningen før vi starter revisjonen, så føler jeg med trygg når revisjonen starter.

Liten forståelse

Han sier mange departementer gjennomgår revisjonen nøye i etterkant.

- Jeg har ennå til gode å oppleve at de har konkludert med at Riksrevisjonen tar feil. Men selvsagt kan det være mangler ved vår forvaltningsrevisjon.

- Derfor er det viktig at vi går inn i den kritikken som nå kommer.

Kosmo har liten forståelse for påstanden om at Riksrevisjonens måte å jobbe på utgjør et demokratisk problem, angivelig fordi den retter baker for smed. Kritikk som burde rettes mot Stortinget rettes i stedet mot forvaltningen.

- Riksrevisjonen regner med at forvaltningen gjennom sin beskrivelse av målene selv er sikker på at de har ressurser og evne til å nå målene. Stortinget slutter seg i all vesentlighet til de målsetninger departementene selv beskriver. Så akkurat den påstanden har jeg liten forståelse for. Så kan det være at jeg har en språkbruk som for enkelte er for folkelig. Det får så være. Men det er pressen som bruker ord som «slakt» osv., ikke vi.