Bm. "Familie ledig for trengende barn"

I et rødt husi Ytre Enebakk tygges det taco rundt et kjøkkenbord av det romslige slaget. Under bordet ligger hunden Gaia og minst ett barnebarn. Det er fredag kveld og familien Hast har falt til ro: Nærmere bestemt mor og far, fem hjemmelagede barn og ett fosterbarn. To katter, to kaniner og to marsvin har også sin adresse hos Elisabeth og Gunnar Hast. Med sitt mørke, krøllete hår og brune hudfarge skiller åtte år gamle Nathalie seg ut fra kretsen rundt bordet. Det er snart tre år siden barnehjemsjenta hadde kriblinger i maven fordi hun skulle møte fosterforeldrene for første gang. - Jeg ble lei meg da dere gikk igjen. - Men du var veldig sjenert også. Gjemte deg bak de voksne på barnehjemmet.Den første tiden i nye omgivelser var preget av Nathalies utrygghet. Hun fotfulgte fosterforeldrene overalt. Livet så langt hadde lært henne at nære voksne plutselig kunne bli borte. - Gikk vi på do, satt hun utenfor døren. Hadde en av oss et gjøremål utenfor huset, ble hun engstelig.Nathalie legger armene rundt halsen til mor.- Jeg skal være her helt til jeg blir voksen!Fostermor bekrefter. Nathalie kan være trygg på at hun fortsatt skal lekeslåss med Askill, (yngstemann i femkløveret), utvikle sine ferdigheter på hesterygg og pianokrakk og få nattaklem i mange år fremover. Gunnar Hast har gitt opp tanken på en rolig alderdom. Da familien hadde rådslagning, veide nok mors stemme tyngst. Etter å ha deltatt på kurset for blivende fosterforeldre, ble også han overbevist. Det er slitsomt, men givende, forklarer far til fem og et fosterbarn. Mor avslører at hun hadde gått svanger med fosterbarnet i mange år. - Allerede før jeg giftet meg hadde jeg ønske om å kunne hjelpe barn som trenger en ny familie. Nå som nesten alle våre egne barn er ute av huset, er det rom og tid for det. Så mye rom at familien har meldt sin interesse for enda et fosterbarn. Det er greit for meg, konstaterer Nathalie. Skal jeg spille piano for dere . . . ?