Brødrene fikk asyl - Shahla må ut

Luften er tett, huden er klam. Etter et langt møte i Filadelfiakirken i Mysen blir det godt å puste inn den friske sommerdagen. På trappen tar vi farvel med Shahla. Lenger kan ikke hun gå. Ingen har sittet så lenge i kirkeasyl i Norge. Den iranske, kurdiske kvinnen på 36 år kom til Norge i september 1999.Hun har valgt en innesperret tilværelse fordi hun frykter for sitt liv hvis hun vender tilbake til Iran, slik norske myndigheter vil. Hun tror ikke at iranske myndigheter er likegyldig til at hun er skilt og at hun for tre år siden konverterte til kristendommen. Ute er kornåkrene blitt gylne og himmelen blå. Men Shahla går aldri ut. For Filadelfia er det røde huset en kirke, for Shahla et fengsel. Hun misunner norske fanger, som under soning kan få utdannelse, permisjoner og tilgang til ulike aktiviteter.

Mot regimet.

På en svart skinnsofa i et varmt rom med et flipperspill inntil den ene veggen, har hun fortalt at hun delte ut politiske flyveblader mot det iranske regimet. Hun kommer fra en politisk familie. Hennes to brødre har begge fått asyl som FNs kvoteflyktninger - den ene i Lillestrøm, den andre i Canada. Fra Iran ber foreldrene henne om ikke å komme hjem. En venninne som hun distribuerte flyveblader sammen med, er forsvunnet i hjemlandet. Etter at norske myndigheter har avslått hennes søknad om opphold, venter hun igjen på svar fra UNE (Utlendingsnemnda).- Norge sier det ikke er farlig for meg å reise tilbake til Iran, men jeg er redd for å bli drept. Jeg reiser ikke, da tar jeg heller livet mitt. Det er umenneskelig at jeg har sittet her i Filadelfiakirken så lenge. Hvorfor er det lettere for menn å få opphold? Er jeg farlig for Norge? Jeg drømmer om å utdanne meg til hjelpepleier.

En test.

- Shahlas hender kunne vi hatt nytte av på et gamlehjem, sier tidligere statssekretær i Justisdepartementet, Rita Sletner. Sammen med flere andre lokale politikere hun har fulgt Shahlas kamp i over seks år. Hun mener Shahlas sak er en test på det norske samfunnets evne til å se enkeltpersoner. - Noe er riv ruskende galt. Vi må få humanismen tilbake i asylpolitikken. Når man er iransk kvinne, kurder, skilt og har konvertert, begynner det å dra seg til. Hvis det hadde vært snakk om drap, ville hun nå ha sonet ferdig, sammenligner den tidligere statssekretæren i Justisdepartementet.- Men siden du selv har sittet i posisjon, har du ikke kunnet gjøre noe mer?- Jeg har prøvd å spille med systemet og hatt tro på at det fungerer. Men nå sitter jeg igjen med en avmaktsfølelse og har mistet mange illusjoner, sier Sletner.

Ulovlig.

Filadelfiakirkens Olav Nygaard er også en del av Shahlas nettverk. Han er klar over at kirken gjør noe ulovlig.- Men skal vi kaste henne ut på gata? Vi kommer ikke til å ta imot flere, vi ønsker ikke å se et menneske gå gjennom dette en gang til.Det snører seg til i det varme rommet. Shahla tørker tårer, tørker svette. Håpet om å få bli i Norge svinner for hver dag. Hver dag er lik - hun vasker, sykler litt på en trimsykkel, leser aviser og ukeblader og deltar i kirkens aktiviteter. Hun er slapp, har vondt i kroppen, sover lite.- Jeg må ut herfra, jeg orker ikke mer. I 2007 må jeg få bli.