Det er bursdag. Den nittende fødselsdagen til Andreas Edvardsen. Sånne dager skal egentlig feires. Men i år er alt annerledes. Vi er på kirkegården i Sarpsborg. En vakker gravstein med Andreas sitt navn er sentrum. Rundt står familie og venner tett inntil hverandre. Hovedpersonen skulle ha vært her, men kommer aldri tilbake.

Andreas ble skutt og drept på Utøya, hjemme sitter mamma Heidi, pappa Vidar og storesøster Anniken igjen.

- Jeg bare savner ham. Jeg savner broren min. Han tok meg med på morsomme ting. Han likte å være sammen med meg, forteller Anniken (22). Hun har Downs syndrom, og var tett knyttet til Andreas.

Se videoreportasjen øverst.

Andreas Edvardsen, omkom på Utøya.

FOTO: PRIVAT

Ingenting er normalt

På bursdagen hans, fire måneder etter massakren på Utøya, er ingenting tilbake til det normale for den lille familien.

- Å miste Andreas forandret alt. Jeg klarer ikke å se for meg at det skal komme en dag hvor ikke det at Andreas er borte er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på når jeg legger meg, forteller mamma Heidi Edvardsen.

Hun beskriver tilværelsen som i et vakuum. Det er unntakstilstand. All tankevirksomhet dreier seg rundt det som var, at det aldri kan bli sånn igjen.

- Rommet hans står som det var. Jeg setter meg ofte på sengekanten hans og bare savner ham.

Klærne som lå i hauger på sengen er vasket, men lagt tilbake på samme plass. Foreldrene vil at rommet skal bære mest mulig preg av sønnen fortsatt.

- Jeg kan jo fortsatt lukte litt av gutten min der inne. Han er fortsatt veldig nær.

Håpet han var hardt skadet

De var på båtferie i Kragerø da telefonen ringte fra en av Andreas' beste venner, Maren. Han hadde ringt henne mens han løp vekk fra skuddene på Utøya. Han hadde sett folk dø. Klokken var 17.27. Han skulle finne et gjemmested. Samtalen var kort, han måtte konsentrere seg om løpingen.

- Vi hadde hørt om bomben i Oslo, så da Maren ringte tenkte vi at vi måtte reise hjem til Sarpsborg sånn at han ikke var alene når han kom hjem, hvis han hadde opplevd skyting på øya.

Foreldrene forteller om en grusom biltur.

- Det var lange og tunge timer hvor grensene for hva vi håpet på forandret seg fra time til time, forteller Vidar Edvardsen.

- Først håpet vi at kunne være der for ham når han kom hjem. Så håpet vi at han ikke tok telefonen fordi han hadde mistet den i flukten. Så håpet vi at han ikke tok kontakt fordi han var en av de skadede. Så håpet vi at han ikke var mulig å få tak i fordi han var en av de hardest skadede. Moren må stoppe opp ved denne setningen.

Hun gråter.

- Vi håpet han var hardt skadet. Det gjør så vondt å si det. Da vi kom frem til Sundvolden Hotel midt på natten håpet vi at han fortsatt gjemte seg på Utøya, at han ikke turte å komme frem fra gjemmestedet sitt. I dag håper vi at han ikke hadde vondt da han døde.

De vet at han ble truffet av tre skudd som hver for seg var dødelige. De vet at han ble funnet på Kjærlighetsstien sammen med flere andre.

Faren er fortsatt 100 prosent sykmeldt. Moren har begynt å jobbe noen timer i uken.

Sorgen endrer seg

- Sorgen var som et vondt sjokk de første dagene og ukene. Så ble den enda dypere da vi skjønte at dette faktisk har skjedd, at det ikke er et mareritt. Hjemme i huset, da det roet seg rundt oss, kom følelsene som en storm inne i oss, beskriver Vidar Edvardsen.

Nå kjenner de mest på savnet. Ønsket om å si hei til ham, stikke innom rommet og slå av en prat eller gi ham en klem er så sterkt at de ikke klarer beskrive det.

Foreldrene forteller at de er forberedt på at det tyngste faktisk ikke er kommet ennå.

Det er så mange merkedager igjen. Bursdagen i dag har de gruet seg til. Nå er den her, og den gjør at Andreas fyller dem helt og fullt.

- Da jeg sto og bakte kaker i stad bare trillet tårene. Det gjør så vondt i sjelen, sier Heidi Edvardsen.

På en pizzarestaurant i Strømstad spiser de "bursdagsmiddag" for Andreas. Han elsket å komme dit. Var der ofte med venner, Anniken var med like før han dro til Utøya i sommer.

- Når vi kommer til steder som minner oss om ham, til datoer som er spesielle for oss, da blir det tøft. Nå er det jul. Så kommer vinterferien. Planene om weekendtur til storbyer blir det ikke noe av. Så er det påske og sommerferie igjen, sier Heidi Edvardsen. - Jeg klarer ikke se for meg at det skal komme en dag hvor jeg kan gå mange minutter uten å tenke på Andreas.

Familien Svebakk samlet hjemme hos familien Svebakk.

FOTO: THOMAS WINJE IJORD

Søndag uten Sissi

Drammen, søndag 4. desember: Huset til familien Svebakk-Bøhn fylles med venner. Det er mat, drikke og godsaker på bordet. Stearinlysene brenner, og dempet julemusikk høres i rommene.

De unge lager pepperkaker og julepynt, de voksne koser seg med gløgg. Ler, prater og hjelper til.

Huset i Drammen er fylt med varme, raushet og latter.

Raus, varm og glad. Akkurat sånn var Sharidyn.

Sharidyn Svebakk-Bøhn, eller Sissi, som hun ble kalt blant venner, døde på Utøya få dager etter sin 14-års dag. Hun ble det yngste offeret.

Sissi var liten da familien startet tradisjonen med åpent hus den første søndagen i desember. Nå står Sissis stol tom.

- Stolen hennes er tom, men det er ikke tomrommet vi velger å se. Det er alle de gode minnene og alt hun betydde for oss og andre, som vi husker, sier foreldrene Vanessa Svebakk og Odd Roger Bøhn.

Sharidyn Svebakk-Bøhn, eller Sissi, som hun ble kalt blant venner, døde på Utøya få dager etter sin 14-års dag.

FOTO: PRIVAT

De vil aldri la sinne, bitterhet og hat ta plass selv om sorgen og savnet etter eldstedatteren er bunnløs.

- Det er et bevisst valg fra vår side. Sharidyn levde 14 fantastiske år som vi var så heldig å få dele med henne.

- Men kan man være glad i en så stor sorg?

- Sorgen over Sharidyn er grunnleggende og den er der hver dag, nesten hvert minutt. Men vi har to barn til, de fortjener og har rett på den samme oppveksten storesøsteren fikk. Vi velger å se alt Sharidyn etterlater seg og vi hedrer vår datter gjennom å leve livet så godt vi kan, sier Vanessa.

Savannah (7) løper rundt i stuen, mens Sydney (23 måneder) er i ferd med å våkne etter formiddagsluren. Savannah vet det meste, mens Sydney fremdeles er for ung til å forstå noe om storesøsterens skjebne.

- Sharidyn var den beste storesøsteren i hele verden, den aller, aller beste, sier Savannah og løper og henter to sparegriser fra rommet sitt.

To dager før Sissi dro til Utøya var hun på shopping. Hun hadde fått penger til bursdagen sin og fått lov til å bruke noen av dem. Hun kom hjem med sparegrisene til søstrene sine og en CD til mammaen sin.

- Hun brukte 500 kroner av bursdagspengene på andre enn seg selv, sånn var hun, sier Vanessa Svebakk.

I minneordene om Sissi står blant annet:

"Hennes smil kunne lyse opp et helt rom, og smittet over på alle i nærheten".

På veggen i stuen henger et stort bilde av den vakre jenta som bare ble 14. I en rød kjole og med det smittende smilet er hun ikke, men likevel i rommet.

En av Sissis beste venninner er Marthe Koksvik. Denne søndagen har hun lånt den røde kjolen, og hun bærer en vennskapsring med to hjerter vevet sammen, en gave hun nylig fikk av Sissis foreldre.

- Da vi møttes var det som kjærlighet ved første blikk, på en venninnemåte. Sissi var så snill og hun viste alle en veldig stor omsorg, sier Marthe.

For Vanessa Svebakk og Odd Roger Bøhn er det viktig å fortelle at sorgen over Sissi favner veldig mange, ikke bare den nære familien. Det er mange som kjente Sissi, det er mange som savner henne og sørger over henne.

- Hverdagen vår blir aldri den samme som før, men vi orker ikke å bruke tid på å bli sinte. Hat og sinne er energitappende. Han tok datteren vår. Det er nok. Han får ikke mer, hverken oss eller barna våre, sier foreldrene.

Desemberdagen glir over i kveld. Stemningen stiger i huset, latteren sitter løst. En familie har vist at sorgen har ulike ansikter:

- Det å kunne le og huske de gode minnene om Sharidyn er en av mange måter vi sørger på.

Lara Rashid på julehandling i Oslo.

FOTO: THOMAS WINJE IJORD

Julegaver, men ingen til og fra Bano

Søstrene Bano og Lara Rashid var alltid på juleshopping sammen. I år må Lara gjøre det alene.

- Det er fortsatt vanskelig å tro at Bano er død, at hun aldri kommer tilbake. Noen ganger er det som om alt er en drøm, sier Lara Rashid.

Men den vonde drømmen er virkelighet. Både Bano (18) og Lara (17) var på Utøya. Bano kom aldri hjem igjen til familien på Nesodden, mens Lara overlevde terroren.

Bano var jenta som lånte bort gummistøvlene sine til Gro Harlem Brundtland i pøsregnet få timer før Anders Behring Breivik kom til øya. Hun var leder i Nesodden AUF, en populær, glad og aktiv jente som alltid strålte og hadde stort engasjement og viste omsorg for andre.

- Julen har alltid vært viktig for vår familie. Vi spiser kalkun på julaften og åpner gaver. Dessuten har vi alltid hatt en tradisjon når vi sitter rundt bordet 24. desember: Hver og én i familien sier noe pent og hyggelig til hverandre. I fjor roste jeg Bano for alt hun brant for, alt hun ønsket å gjøre, alt hun fikk til, alle hennes ambisjoner.

Bano Rashid.

FOTO: AFP

I år reiser Lara, moren, faren og lillebror Ali (14) bort. Til storfamilien i Sverige. Det føles på et vis lettere å være flere sammen i sorgen og savnet etter Bano.

Som de fleste jenter på 17, elsker Lara klær og shopping.

- Når jeg handlet julegave til Bano sparte jeg aldri på pengene. Jeg kjøpte fine ting som jeg visste at Bano likte – og som jeg kunne låne, ler Lara.

Sånn er det ikke lenger. Lara går ikke i Banos klær.

- Det blir litt for tøft… i alle fall nå.

Lara går i andre klasse på Oslo by Steinerskole, og i høst tok hun over Banos lederjobb i Nesodden AUF.

- Bano døde ikke forgjeves. Det er viktig å ta opp arven etter henne og etter 22. juli er det viktigere enn noen gang å være politisk aktiv og føre kampen videre for større åpenhet, toleranse og respekt mellom ulike religioner, kulturer og kjønn. Ja, jeg har absolutt politiske ambisjoner, forteller Lara innimellom juleshoppingen.

- Hvordan opplever du å være midt i sorgen?

- Jeg er sint fordi Bano er død, men får ikke sinnet ordentlig ut. Jeg er trist fordi Bano er borte. Vi var så nær og vi delte så mye. Men hun hadde ønsket at jeg skulle fortsette å leve et godt liv, fortsette å være glad og ha det bra. Det hadde virkelig Bano ønsket.

Lara titter og finner en fin ting hun skal gi bort til sin svenske kusine Ashna.

Det blir jul og gaver i år også.

Men ingen til og fra Bano…