De som rapporterer fra skuddlinjen

Hva driver de menneskene som oppsøker steder andre flykter fra? 2011 ble et mørkt år for journalister i konfliktområder: 66 reportere ble drept, 1044 arrestert.

Kjenner lukten av frykt

- Når jeg reiser inn i områder der opprørerne står sterkt, der jeg vet at vestlige ikke er velkomne, er det klart jeg er redd, innimellom så redd at jeg kjenner lukten av min egen frykt. Og jeg merker hvor lei jeg er av denne følelsen, sier Kristin Solberg (29).

Men hjemme i Kabul er Aftenpostens korrespondent i Sør-Asia sjelden redd. Hun er varsom, tar sjelden unødig risiko. Likevel kan vissheten om at krigssonen som arbeidsplass innebærer kidnappingstrussel, jevnlige angrep og generell lovløshet, tvinge frem det uunngåelige spørsmålet som Solberg vet at familien hjemme i Norge ofte tenker, men sjelden sier: "Hvorfor skriver jeg ikke bare reisereportasjer fra Maldivene?".

- Den følelsen går naturligvis raskt over, jeg gjør akkurat det jeg vil, det er meningsfullt og jeg stortrives med det. Jeg tror andre – familien spesielt – er reddere på mine vegne, og det gjør at jeg ofte føler dårlig samvittighet. Jeg vet akkurat hvor jeg er og hva jeg gjør til enhver tid, det gjør naturligvis ikke de, sier Solberg.

- Alltid risiko

- Å være journalist i et konfliktområde vil alltid innebære risiko, sier Aftenpostens korrespondent i Midtøsten Jørgen Lohne (54). Han er på telefon fra Amman i Jordan der han er stasjonert når denne artikkelen skrives. Bakgrunnslyder som fuglekvitter og bjeffing vitner om alt annet enn krig. Når Lohne kommer tilbake fra et konfliktområde, er lufteturer med hundene kjærkommen avkobling for korrespondenten. Annen debriefing kjenner han ikke behov for. Det er få dager siden Lohne returnerte til Jordan etter å ha rapportert fra et blodig Syria.

Når artikkelen står på trykk i Aftenposten 2. juni, er Lohne imidlertid i skuddlinjen. I dag rapporterer han fra granatangrepet mot FNs patrulje i Damaskus.

Halvparten av fjorårets ti mest risikofylte områder for journalister ligger i land berørt av den såkalt arabiske våren. Så langt i år er 22 reportere blitt drept på jobb, fire av dem i Syria. Det krigsherjede landet er rangert som verdens farligste arbeidsplass for journalister i 2011.

Drapet på The Sunday Times' anerkjente reporter Marie Colvin i Homs i februar fikk spesielt stor omtale. Lett gjenkjennelig var hun, kvinnen som bar en sort lapp over venstre øye etter å ha blitt truffet av en granatsplint på Sri Lanka i 2001. I 2010 holdt Colvin en minnetale for falne kolleger:

- Kratre, nedbrente hus, lemlestede kropper. Kvinner som gråter for sine barn og menn – menn for sine koner, mødre og barn. Vårt oppdrag er å rapportere om disse grusomhetene med nøyaktighet og uten fordommer. Men vi må alltid spørre oss om historien er verd graden av risiko. Hva er mot og hva er dumdristighet?

Bombeangrepet som tok livet av Colvin, drepte også den franske fotografen Rémi Ochlik. Sammen trosset de to syriske myndigheters forbud mot å ta seg inn i Homs, hvor det ifølge senere bekreftede rykter foregikk en nedslakting av sivilbefolkningen.

Snudde i tide

- Risikoen bør være mest mulig kalkulert, sier Jørgen Lohne, som har vært stasjonert i Midtøsten siden 2009.

Tidligere i mai ønsket journalisten å følge FN-observatørenes biler inn i bydelen Al-Khalidiyya i Homs, som har vært åsted for harde kamper. Syriske militære nektet journalistene å bruke bil, så de måtte ta seg frem til fots.

Skuddsalver kunne høres i det fjerne da de 7–8 journalistene iført skuddsikker vest og hjelm beveget seg fra den syriske hærens siste posisjon mot opprørernes stillinger.

- Jeg var tilfeldigvis først i "køen" da det plutselig ble avfyrt ett enkelt rifleskudd få meter unna.

Lohne huker seg ned før et nytt skudd løsnes i den øde gaten. Hvem skjøt? Hvor traff kulene? Han vet ikke. Det han derimot vet, er at disse to skuddene på krigsspråk betyr "snu, kom deg vekk". Og at den antatte snikskytteren må ha vært så nærme at han hadde truffet om han ville.

- Vi tok det som en beskjed om at vi burde stanse, en slags advarsel. I den situasjonen ville det ha vært uforsvarlig, dumdristig, å fortsette mot Al-Khalidiyya, sier Lohne.

Intuisjon

Noen meter bak fulgte reporter Jan Eikelboom (47) fra nederlandsk TV. Han har dekket konfliktområder siden 1991, i hovedsak Midtøsten. Intuisjonen er blant Eikelbooms viktigste våpen mot potensielle farer.

- Føles det ikke riktig, så ikke gjør det, er hans tips – uten helt å kunne forklare hvorfor.

Da Eikelboom som fersk reporter i 20-årene besøkte en flyktningeleir i Kongo, fikk han følelsen av at noe var i emning. Stemningen var spent, alvoret strammet grepet om den unge mannen. Han stolte på magefølelsen, og dro.

- Jeg får selvfølgelig aldri vite hva som kunne ha skjedd dersom jeg ble værende. Det er kanskje nettopp der tryggheten ligger, sier reporteren.

BBCs utenrikskorrespondent Lyse Doucet følger samme råd. Flere av canadierens kolleger har sluttet å rapportere fra spesielt utsatte konfliktsoner. Selv er hun opptatt av grundig forhåndsarbeid og solide kunnskaper om området hun dekker.

- Journalister liker nok å tenke at "jeg klarer meg". Men altfor mange journalister har mistet livet på jobb, særlig i senere år, med økningen i antall væpnede konflikter. Det gjør at man stopper opp og tenker seg om, sier Doucet.

Humor

De er begge blant de mest erfarne i bransjen. Men gjennom over 20 år på jobb i konfliktområder, skal det godt gjøres å styre unna mindre arbeidsuhell. Iført turisthabitt og med Lonely Planet-guiden under armen, forsøkte Eikelboom å ta seg inn i Tunisia under revolusjonen i fjor.

Nederlenderen ble raskt avslørt som forkledd journalist. Da kameraet var behørig konfiskert, fikk Eikelboom likevel reise inn i landet. Et lystig "Welcome to Tunisia!", var den noe forvirrende beskjeden fra tollvakten.

For Lyse Doucet er humoren et arbeidsredskap, og – sammen med empati – "blant de største gavene vi mennesker har til felles". Hun har som mål å tilegne seg tilstrekkelig med språkkunnskaper til å kunne forstå kodene for "courtesy and comedy", høflighet og humor, i landet hun arbeider.

Å komme til Kabul eller Kairo er som å komme hjem for Doucet. Hun mener at man ved å tilbringe mye tid på ett sted og stadig komme tilbake, kan oppnå stor tillit – så fremt den ikke misbrukes. I tradisjonelle samfunn skal det lite til før man åpner både hjem og hjerte for fremmede, ifølge Doucet. Ved å oppføre og kle seg respektfullt, er mye gjort.

- Vi skylder stor takk til hjelpsomme fremmede. Det er et stort privilegium og noe vi bør føle stort ansvar for å forvalte riktig.

Beskyttet av burkaen

Det handler om å finne den gode historien. Kristin Solberg er villig til å gå langt i jakten på den.

Samtidig vet Solberg at hun, kun ved å være vestlig, kan utgjøre en trussel for afghanere – og seg selv. I noen områder kan det å bli sett med en vestlig person være risikabelt for en afghaner. Vestlige journalister anses ofte som en del av fienden, ikke som uavhengige sivile.

- Noen ganger har kilder trukket tilbake en invitasjon, i frykt for at mitt besøk vil føre til baksnakking i nabolaget, forteller Solberg.

Tryggheten ligger i kjennskap til området. Hvilke dalfører er trygge og hvilke bør unngås? Og i kunnskap om skikkene – Solberg håndhilser som regel ikke på menn, men legger hånden på hjertet som en gest.

I ett år har korrespondenten fulgt en gruppe omreisende jordmødre som arbeider på den afghanske landbygda. Terrenget er ulendt, i alle ordets betydninger. Ukjente omgivelser og ukjente mennesker betyr ukjente farer. Da kan arbeidsantrekket, den heldekkende burkaen, være livsviktig: Den beskytter både henne og dem hun snakker med, og gjør transporten til intervjuavtalene tryggere.

- Etter at det var blitt brent en koran ved en amerikansk militærbase i Bagram i februar, havnet bilen jeg satt i midt i et opptog av illsinte demonstranter. Da var jeg utrolig glad for at jeg hadde på meg burkaen. Hvis jeg hadde blitt avslørt som vestlig, kunne det raskt ha oppstått en farlig situasjon, sier Solberg.

Livsviktig kildevern

Jørgen Lohne har også vært usikker på kildens forståelse av egen risiko. Fra en sykeseng i Syria fortalte 16 år gamle Muheeb al-Masri korrespondenten om hvordan han ble skutt under en fredelig demonstrasjon mot Bashar al-Assads regime i januar i år. Han avviste blankt myndighetenes versjon, at han var blitt skutt i kryssild mellom sikkerhetsstyrker og terrorister.

- Historien var jo kjempegod, Muheeb avslørte regimets løgn! sier Lohne.

Likevel måtte journalisten be gutten tie stille, straks. For ved sengen sto Informasjonsdepartementets offisielle journalist-"guide", tre sivile politifolk og en representant fra guvernørens kontor og lyttet interessert.

Men Muheeb ga seg ikke. Nå ville han – endelig – ha historien sin ut, etter at syriske medier hadde forvrengt den. Han var dessuten sikker på at han uansett ville bli drept.

Kort tid etter at Lohne forlot sykehuset, var politiet på vei for å pågripe 16-åringen. Gutten rakk å flykte før de kom, men det tok to uker før Aftenposten fikk bekreftet at Muheeb og hans familie var i sikkerhet i Jordan.

- I konfliktområder legger jeg alltid stor vekt på å være tydelig overfor alle kilder og lokale medhjelpere om at de må vurdere om det er trygt å la seg sitere og avbilde. Jeg pleier å si at "Jeg drar herfra når jeg vil, det er dere som må bli værende og ta konsekvensene", sier Lohne.

Journalistrolle i endring

- Det viktigste og enkleste trygghetsarbeidet må journalistene gjøre selv: Ta vare på seg selv og sine kilder, sier Johann Bihr fra Reportere uten grenser (RSF).

I april i år ble den franske journalisten Roméo Langlois bortført av den beryktede, marxistiske FARC-geriljaen i sørlige Colombia. "Han er ingen krigskorrespondent, ingen krigsfange, kun en journalist. Det er ingen grunn til å betvile hans uavhengighet," skrev RSF på sin nettside i etterkant av kidnappingen.

Onsdag 30. mai ble frilanseren satt fri. Johann Bihr frykter at endringer i journalistrollen kan gå ut over sikkerheten, og understreker at det blir stadig viktigere at redaksjonene har gode sikkerhetsrutiner – også for frilansere og tilknyttede bloggere. Han støttes av statistikken: I 2011 ble fem bloggere og nettdebattanter drept, mot én i 2010.

- Konfliktområder dekkes ikke lenger utelukkende av profesjonelle og redaksjonstilknyttede journalister. Myndighetene i hvert enkelt land har et ansvar for å ivareta pressefrihet og sikkerhet, også for ikke-profesjonelle journalister og bloggere, fastslår Bihr.

sofie.gran.aspunvik@aftenposten.no