Den forfengelige terrorist

Les også:

Et raskt Google-billedsøk bekrefter at den terrorsiktede har fått det slik han ville etter 22. juli. Bildene som dominerer er nemlig i stor grad hans egne: Oppkledd i kjole og hvitt, i medaljert festantrekk, og i politiuniform, siktende med drapsvåpenet. Og denne selvfremstillingen er selvsagt ikke tilfeldig.

Helt siden terroristens identitet ble kjent har de iscenesatte selvportrettene, sammen med manifestet, inngått som bestemte virkemidler i en overordnet ideologisk fantasi. Bildene er tenkt å ha en heroiserende effekt, men den keitete poseringen er komisk, men samtidig skremmende fordi denne mannen faktisk har gjennomført handlinger som er så alvorlige og så rystende at vi fortsatt har vanskeligheter med å fatte dem. Det er derfor nødvendig å reflektere over den tidlige ukritiske holdningen bildene ble møtt med av offentligheten. Å distribuere bilder er aldri en nøytral sak. De etablerer vårt felles, sosiale rom og vår historiske bevissthet.

Uniform

Da Anders Behring Breivik ble nektet å stille i sin uautoriserte uniform til det første fengslingsmøte 25. juli, valgte han en rød grenser, fra Lacoste. Han har skrevet i manifestet at Lacoste er gunstig for å bli oppfattet som en person av «velutdannet europeisk og konservativ karakter». Men viktigere her er rødfargen. I elementær fargeteori er rødt en farge som tiltrekker seg oppmerksomhet og som symboliserer fare og krig, men også kjærlighet. Det var derfor opprørende å se avisbildene av Behring Breivik i rød påkledning få dager etter terrorhandlingene. Siden har vi ikke tall på de gangene fotografiet av den rødkledde drapsmannen bak de sotete bilglassene på vei inn til Oslo tinghus er benyttet.

I vår billedfikserte verden gir det å se og bli sett bekreftelse på ens eksistens og betydning. Kunstteoretiker Boris Groys mener i boken Art Power at dagens massemedier er blitt den mektigste produsenten av bilder og langt mer effektiv enn for eksempel dagens kunstsystem. Det første den nystiftede Nasjonale støttegruppen for 22. juli-hendelsene gjorde, var å oppfordre avisene til å slutte å trykke bildene av Behring Breivik på forsiden på grunn av belastningen dette medfører for de etterlatte.

Besinner seg

Den siste tiden anes en holdningsendring, og mediene har besinnet seg, men nye bilder kommer til, som fra regjeringskvartalet der Behring Breivik vandrer gatelangs i politiuniform, hjelm og pistol. På et av bildene snur han seg, vel vitende om at han blir fanget opp av et av de mange overvåkingskameraene i området.

Høyrepopulismen og fascismen har igjen fotfeste i Europa og det registreres en økt oppslutning på flere nettsamfunn med fascistiske sympatier. Vi kan derfor ikke avfeie 22. juli som en gal manns verk. For på en skremmende måte påminner Behring Breiviks retorikk og selvfremstilling om Adolf Hitlers visuelle og ideologiske strategier i mellomkrigstiden.

I likhet med fascismens mantra viser Behring Breivik forakt for svakhet, og som Hitler er Behring Breivik opptatt av sin fysiske fremtoning for å profilere sin politiske agenda. I 1927 tok Heinrich Hoffman seks berømte fotografier av den fremtidige diktatoren i retoriske positurer. Fotografiene var tenkt i propagandaøyemed og publisert som postkort, og i de mange populære fotojournalistiske tabloidene i Weimar-republikken. De nådde dermed en stor krets mennesker og ble et effektivt instrument for å styrke Hitler og nazismens fremgang.

I motsetning til Hitler har Behring Breivik hverken et parti eller system rundt seg. Likevel besitter han en merkelig billedkontroll etter forbrytelsen. Til sammenligning husker vi den tidligere IMF-sjefen Dominique Strauss-Kahn. Anklagen er frafalt, men de ydmykende bildene fra arrestasjonen er fullstendig integrert i en offentlig bevissthet. I vår digitale tidsalder har bildene en unik egen evne til å generere, multiplisere og distribuere det visuelle repertoar som til enhver tid er tilgjengelig. Anders Behring Breivik synes å være seg dette bevisst. Uten en kritisk varsomhet fra rettssystem og mediemaskineri, vil terroristen føre videre sitt forfengelige prosjekt.