Flertallets begrunnelse for å avvise gjenopptagelse:
* Møtene med KGB-general Gennadij Titov var markant konspirative. Særlig siden Titov var blitt utvist fra Norge etter en annen spionsak.
* Notater om kontakten med sovjetiske og irakske agenter var totalt fraværende fra hjemmearkivet til Treholt, som ellers var «manisk» i sin notatskriving.
* Treholt hevdet i retten at han så seg som et kontaktpunkt mellom øst og vest. Men han informerte ikke sine overordnede om kontakten, noe som ville vært naturlig.
* Treholt hevdet penger som ble funnet var hans reisekasse. Men han hadde to kredittkort han brukte. Å ha store kontantbeløp med seg over landegrensene var derfor påfallende.
* Treholt har fortalt at han vant penger på et kasino i Wien. Dette kasinoet har ikke registrert at Treholt var der i det oppgitte tidsrom.
Svein Magnussens begrunnelse for gjenopptagelse:
* Det foreligger ikke konkrete og ubestridelige bevis for overlevering av dokumenter og opplysninger som bryter med spionparagrafen.
* De konspirative møtene synes i første rekke å ha vært konspirative sett fra russernes side. Møtene Treholt hadde med KGB, skjedde på vanlige restauranter.
* Lagmannsretten gjorde seg skyldig i et uholdbart sirkelresonnement når man antok at penger Treholt satt med måtte stamme fra konspirative møter med fremmede agenter, og man tok pengene som bevis for at sikkerhetsbelagte opplysninger ble kompromittert.
* Lagmannsretten har lagt for stor vekt på penger som ble funnet i Treholts dokumentmappe under to ransakinger.
* Materiale Treholt hadde hjemme hos seg kan ha vært noe han samlet med tanke på en bok.
* Retten forutsetter det som skal bevises – har Treholt hatt dokumenter som rammes av spionparagrafen, så er dokumentene også overlevert.
Dette er kommisjonen enig om:
* Umiddelbart etter pågripelsen av Treholt var mediebildet av ham negativt. Særlig offentliggjøringen av bildet av Treholt sammen med KGB-agentene Gennadij Titov og Aleksander Lopatin og avskjedigelsen av Treholt fra stillingen som byråsjef i UD befestet bildet av Treholt som storspion.
* Det foreligger ikke umiddelbare og håndfaste bevis for at Treholt overleverte dokumenter som rammes av spionparagrafen, for eksempel i form av beslag eller vitneobservasjoner.
* Det stilles spørsmål ved slutninger fra mulighet til realitet – når Treholt kan ha overlevert dokumenter, så er dokumentene kompromittert.
* Ransakingene hos Treholt i 1983 var beheftet med svakheter og feil.
* Alle er enig om at sirkelresonnementet om betydningen av pengefunnet svekker beviskjeden og rettens vurdering. Det blir likevel ikke avgjørende fordi annet bevismateriale støtter rettens konklusjon.
Arne Treholt kommer trolig ikke til å forsøke å få spionsaken gjenopptatt igjen. –Nok er nok, slo han fast på presskonferansen mandag.
