Menneskets utrolige evne til å ødelegge eget livsgrunnlag fortsetter med uforminsket styrke, viser den femte Global Environmental Outlook fra FNs miljøprogram UNEP. Bare på noen ytterst få områder kan det spores markant forbedring.
Litt fremgang
I to år har eksperter gransket de 90 viktigste av disse 500 målene:
Bare fire har ført til markert fremgang - stans i produksjon og bruk av kjemikalier som ødelegger ozonlaget, fjerning av bly i drivstoff, økt tilgang på rent vann og økt forskning på hvordan forurensning rammer livet i havet.
For 40 mål kan det med godvilje spores en viss fremgang, som flere nasjonalparker og at arbeidet med å redusere avskogingen har lykkes noen steder.
For 24 har det vært liten eller ingen fremgang, inkludert bestrebelsene på å unngå klimaendringer, stanse utryddelse av viktige fiskebestander og ørkenspredning.
For resten vet man for lite eller slår fast at farten i ødeleggelsene øker, som eksempelvis bestrebelsene på å redde korallrevene.
Så feil kan man ta
Rapporten advarer om at hvis menneskeheten ikke umiddelbart endrer sin adferd, vil en rekke kritiske terskler passeres, og raske og irreversible endringer ramme økosystemer på en måte som vil bli kritisk for menneskenes tilgang på mat. UNEPs leder Achim Steiner nøler ikke med å si at verdens regjeringer etter hvert vil måtte forholde seg til ødeleggelser og endringer av uante dimensjoner.
En klam og het ettermiddag for 20 år siden vandret jeg rundt på et gigantisk konferansesenter utenfor Rio de Janeiro sammen med presidenter, prinsesser, statsministre, forhandlere og reportere fra hele verden. De fleste smilte. Avtalene var i boks. Verden hadde samlet seg om en klimakonvensjon, en konvensjon for å ta vare på klodens dyr og planter - og ikke minst en bærekraftig handlingsplan for det 21. århundre. En sterk følelse av å ha vært med på noe skjellsettende satt i kroppen.
Så feil kan man ta. Så naiv går det an å være. På disse 20 årene har verdens utslipp av klimagasser økt voldsomt, enorme mengder regnskog er borte og hundrevis av arter er utryddet.
Sirkusmøtene
Om to uker møtes verdens ledere til et nytt verdensmøte i Rio. Denne gangen er det ikke en gang håp om noen ny avtale. Man satser på en ny av de utallige deklarasjonene. Som i praksis betyr null og niks.
I årevis har jeg forsvart de store møtene og de globale forhandlingene i FN-regi. De snakker jo sammen, de møtes, det blir oppmerksomhet om problemene.
Men nei, toppmøtene, disse enorme miljøsirkusene, har snarere som viktigste funksjon å forlede verden til å tro at våre ledere tar truslene på alvor. Sommerens sirkus i Rio, med en stor offisiell statslederseanse og en stor såkalt folkelig leir med miljøvernere fra hele verden, blir en ny påminnelse om menneskenes bevisste og ønskede handlingslammelse.
Aftenpostens reisebudsjett blir ikke belastet med flybilletter til Rio denne gangen.
Kollapser - et etter et
I FNs gjennomgang av sine egne avtaler heter det ganske tørt at vitenskapen nå har bevist at klodens systemer er presset til sine biofysiske grenser, og at mange av grensene snart overskrides. Noe er allerede passert.
På norsk betyr det at økosystemer vi mennesker er helt avhengig av kollapser - et etter et.
At historien vil måtte dømme våre ledere ganske stygt ser knapt ut til å affisere dem. Situasjonen må bli betydelig verre før folk flest presser sine ledere til handling. Klimasurret i Stortinget om dagen er et godt eksempel i så måte. Hvor mange bryr seg egentlig om at våre politikere, i et av få land som faktisk har råd til en nødvendig snuoperasjon, knapt klarer å enes om selv de enkleste tiltakene?
Det mest skremmende er faktisk at politikerne våre selv tror de er miljøvennlig politikere.
Randers har dessverre rett
For 40 år siden skrev Jørgen Randers sammen med to andre den banebrytende boken The Limits to Growth. Deres datamodeller påviste at kombinasjonen av ressurs- og naturbruk og befolkningsvekst ville føre til kollaps. Den sjokkerende oppdagelsen deres er aldri blitt motbevist. Snarere tvert imot.
Nylig kom Randers med oppfølgeren 2052 - et varsel for de neste førti årene. Han forutser intet apokalyptisk sammenbrudd, men et sakte og tragisk forfall hvor en rekke mindre sammenbrudd vil komme på rekke og rad, mens verden rundt ruller videre som om intet har skjedd.
Han forutser en stadig fattigere og mindre demokratisk verden etter hvert som ressursene tømmes, og politikere som presser ut enda mer for å holde det gamle systemet i gang så lenge som mulig. Randers bok har vakt betydelig oppsikt i mange land, ikke minst i USA.
Både BI-professor Randers og gårsdagens FN-rapport påviser at det fortsatt finnes en alternativ vei, slik at klimaendringene kan begrenses og økosystemer reddes.
Men vi har ikke de lederne som har mot til å gjøre dette.
På vegne av ungene mine skulle jeg intenst ønske de dukket opp snart.
