Det vanskelige spørsmålet

- Jeg ble behandlet som en lort. De gjorde alt for å få meg til å føle meg liten. Jeg ble så rasende!

Anne-Lise Kullmann (85) griper litt hardere om sine egne hender. Etter nesten 50 år blir hun stadig rasende når hun forteller om sin nærkontakt med norsk aborthistorie. Erfaringer hun aldri har snakket om. Men som hun mener det kan være ”greit” for unge kvinner i dag å høre om.

Unge kvinner som kanskje ser retten til å ta abort som en selvfølge. Og som benytter den i så stor grad at Trond Markestad, leder for Rådet for Legeetikk, bruker ord som ille, forstemmende og trist om aborttallene: Etter årtier med seksualopplysning, stadig nye prevensjonsmidler og hele fem statlige handlingsplaner, utføres nemlig fortsatt over 300 aborter i Norge hver eneste uke. Stadig ender ca. hver femte graviditet i abort. Tallene bekymrer langt flere enn Ludvig Nessa og andre fundamentalister.

 Rasjonelt sett er det ingen grunn til at aborttallene skal forbli så høye. Trond Markestad. Leder for Rådet for legeetikk

For Anne-Lise Kullmann startet det på Elverum sykehus. Hun var ung, nygift og gravid. Etter kraftige blødninger som endte i en spontanabort ble hun kjørt til sykehuset i hui og hast. I sengen ved siden av lå en 17 år gammel jente badet i svette og jamret. Snakket i villelse. Stadig dårligere utover natten. Før det lysnet ble Kullmann kjørt ut på korridoren. Om morgenen var jenta død.

17-åringen var også gravid. Hun søkte hjelp hos en ”klok kone”. Og som mange andre døde hun av skadene hun ble påført.

- Der og da tok jeg stilling til abortspørsmålet, sier Kullmann. Et engasjement som faktisk bidro sterkt til at datteren, tidligere Høyre-leder, ”Kaci”, gikk inn i politikken.

Brennbart tema

Abort har vært et av de mest brennbare temaene i norsk offentlighet i over 100 år. Allerede i 1935 ble det samlet 207 000 underskrifter for å stanse et lovforslag om avkriminalisering. Siden var frontene sylskarpe, helt til kampen for selvbestemt abort kulminerte på 70-tallet. Senest for noen uker siden slo bølgene helt inn i Regjeringen, da det ble kjent at friske fostre var blitt abortert så sent som i 22. uke.

På 1950-tallet var abort fortsatt straffbart, med mindre en lege mente fødsel var medisinsk uforsvarlig. Det mente Anne-Lise Kullmanns lege, da hun med store ryggproblemer ble gravid rett etter sin første fødsel.

Aborten var altså lovlig. Men før den ble utført, ble hun kryssforhørt av en sykepleier om alt fra økonomi og boforhold til detaljer om ekteskapet. Så måtte hun gå gjennom sykehuskorridoren i en skjorte som var lang foran og kort bak.

- Rett og slett med rumpa bar, sier hun. Helt uten humor. Nedverdigelsen svir fortsatt. Selv om hun altså ble sint, ikke knust.

Kjente noen

15 år og to barn senere ble hun høyst uplanlagt gravid igjen. Mannen sa krystallklart nei til en ”attpåklatt”. Hun orket ikke ta fighten.

Året var 1965, og landet hadde fått en ny abortlov. Illegal abort var stadig straffbart. Men en nemnd av leger avgjorde hvem som skulle slippe gjennom det lovlige nåløyet. Kullmann hadde ingen medisinske forhold å vise til. Derimot kjente hun en lege som kjente en annen lege. På en privat klinikk.

- Du skulle kjenne noen, helst de rette. Og etter det jeg så på Elverum, skulle jeg aldri til noen kvakksalver, sier hun.

Hun fikk låne svimlende 1000 kroner av faren. I årene siden har hun knapt snakket om opplevelsen. Men hun har snakket mye om kvinnens soleklare rett til å bestemme over egne fødsler. Selv om det strengt tatt var mannen som bestemte over hennes…

Holdningsrevolusjon

Historien, politikken, jusen og folkemeningen har etter hvert alle landet solid på hennes side.

I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt, etter å ha manglet én stemme tre år tidligere. Og som i knapt noe annet etisk spørsmål i nyere tid, har nordmenns holdninger til abort beveget seg markant: I 1969 mente hele 85 prosent at abort ikke burde tillates, uansett grunn. 40 år senere, i 2009, støttet kun en av hundre et totalforbud, mens hele syv av ti stilte seg bak full selvbestemmelse for kvinnen. (se figur)

Professor i sosiologi Torben Hviid Nielsen har analysert tallene for Aftenposten. Han mener utviklingen må ses på bakgrunn av at p-pillen og fri abort ble de store symbolene på frihet og selvbestemmelse, og klare forutsetninger for likestilling og endringer i både familier og arbeidsliv senere.

- Men det er verdt å huske at loven fra 1978 er et eksempel på modig politikk. Flertallet i befolkningen kom først etter at loven var vedtatt, sier han, og påpeker at debatten nå står om ultralyd i uke 12, og eventuelt å gjøre som i Sverige, utvide selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18.

Uten bedøvelse

Men noen mener debatten også bør stå om noe annet.

I en leilighet i Oslo sitter en annen gammel abortforkjemper og lurer på om liberaliseringen kanskje har gått vel langt.

Du skulle kjenne noen, helst de rette. Og etter det jeg så på Elverum, skulle jeg aldri til noen kvakksalver.Anne-Lise Kullmann (85)

 

 

Hennes egen aborterfaring er så smertefull at hun ikke vil stå frem av hensyn til familien.

Også hun var ung, nygift og gravid. Men mannen hadde to barn fra før og mente det holdt. Han kjørte henne rundt på motorsykkel i håp om å riste fosteret løs. Han skaffet piller med kinin som skulle drive det ut. Siste utvei ble adressen til ”Slakteren på Bjølsen”, en lege som fylte venteværelset med fortvilte kvinner på kveldstid. Og tok en månedslønn for hjelpen.

Over 60 år senere viser hun sterkt ubehag ved tanken på legen som tjente grovt på de ulykkelige jentene samtidig som han skjelte dem ut for å la seg lure så lett.

Første kveld ble hun blokket, andre kveld fikk hun en beroligende sprøyte og ble plassert i en gynekologstol og fikk skrapt ut resten. Bedøvelse var utelukket fordi det kunne ende med sykehusinnleggelse og avsløring. Et grønt frottéhåndkle ble dyttet ned i halsen for å dempe skrikene som kunne skremme pasientene på forværelset. Hun lå til sengs en uke etterpå og gråt. Av sorg. Fornedrelse. Smerte. Fortvilelse. Og sto siden på barrikadene for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Og mot den grenseløse kvinneforakten man fortsatt kan oppleve.

- Ludvig Nessa og hans like bør holde munn. De aner ikke hva de snakker om, konkluderer hun.

Så kommer hjertesukket.

- Det burde ikke være nødvendig med så mange aborter i vår tid. Vi har så mange former for prevensjon og så mye opplysning. Jeg vil ikke moralisere, men det kan bli for lettvint. Litt pytt, pytt. Vi bare tar det bort.

Ingen nedgang

Uansett: All prevensjonen, angrepillen (reseptfri fra år 2000), seksualundervisningen, åpenheten og fem statlige handlingsplaner til tross, aborttallene har holdt seg stabile. Og etter manges mening, for høye. De siste årene rundt 16 000. Bak tallet skjuler seg stadig færre tenåringsaborter, men flere i aldersgruppen 20 til 30 år. Helt siden abortloven ble innført har ca. hvert femte svangerskap endt med abort. Det vil si at av 100 gravide kvinner, tar rundt 20 abort. Hadde abortene vært jevnt fordelt, ville annenhver kvinne tatt en abort i løpet av livet.

Fredag kommer aborttallene for 2011. Mange venter i spenning.

Situasjonen plager langt flere enn bare abortmotstandere. For eksempel Trond Markestad. Leder for Rådet for legeetikk, professor, erfaren barnelege. Og en varm forsvarer av abortloven.

Han betegner det som trist og paradoksalt at så mange kvinner stadig må ty til abort.

- Vi bør bekymre oss langt mer over disse 16 000 abortene enn de helt marginale senabortene som nylig skapte furore. Abortene er en belastning både for kvinnene og systemet, sier han, og mener samfunnet har lagt det meste til rette gjennom tiltak som helsestasjoner for ungdom, undervisning, subsidiert eller gratis prevensjon og angrepiller.

- Rasjonelt sett er det ingen grunn til at aborttallene skal forbli så høye. Det er ikke stort mer samfunnet kan gjøre.

- Så da handler det om…?

- Adferd og evne til å ta ansvar i forhold til prevensjon. Vi kan moralisere og si at alle bør vite bedre, men det ønsker jeg ikke. Vi vet at det generelt er vanskelig å få folk til å endre adferd. Det ble ikke fart i tobakksforebyggingen før røykeloven kom og det ble sosialt uakseptabelt å røyke.

- Er abort blitt for sosialt akseptabelt?

- Nei, det tror jeg ikke. Å be om abort er stadig vanskelig og skambelagt. Mange tør ikke snakke om det. Men det bør vi.

Paradoks

I et svett møterom nederst på Grünerløkka i Oslo tør de å snakke om det. 10. trinn på Veitvet skole er lett lattermilde i gang med å klemme luften ut av tuppen på kondomer, og træ dem stødig over knallrøde dildoer. I likhet med alle 10.-klasser i Oslo får de sin obligatoriske dose seksualopplysning hos Sex og samfunn, senter for ung seksualitet.

Daglig leder Siv Gamnes har hatt utallige gravide unge kvinner på kontoret i løpet av 19 års praksis. Mange av dem har valgt å ta abort. Hun er enig i at de høye aborttallene kan virke paradoksale. Men påpeker samtidig at aborttallet blant tenåringer faktisk har gått markant ned etter at p-piller i praksis ble gratis for gruppen.

- Jeg har ikke noe svar på hvorfor kvinner ikke passer bedre på seg selv, sier hun, men vet mye om årsaker til å avbryte svangerskapet: Planer om studier og arbeid. Forholdet til barnefaren, økonomi og bolig, nettverk.

Og hun mener svært få kvinner ser abort som en enkel løsning.

- Kvinner blir jo ikke gravide for å ta abort. Uansett hvor sikker man er på sitt valg, det er ikke noe man gjør igjen frivillig.

Vondt, men riktig

- Jeg føler at jeg har vært klok. Jeg tok et riktig valg, det er jeg helt sikker på.

Hilde Falkanger sitter ved spisebordet hjemme på Bønes i Bergen. Hun er 36 år og studerer film- og TV-produksjon ved Universitetet i Bergen. Hun har en samboer hun er glad i og en liten jente på fire år.

For ti år siden var livet alt annet enn lykkelig. Hun levde med en kjæreste hun ikke hadde det godt med. Som gjorde alt annet svart og vanskelig.

Så kom morgenkvalmen. Verkingen i korsryggen. Og de ømme brystene. Graviditetstesten viste to klare streker og etterlot ingen tvil. Hun var gravid.

- Jeg sto på badet og ble fryktelig kvalm. Det svartnet for meg, minnes hun.

Hun forsøkte å se for seg livet om hun beholdt barnet. Men etter nøye avveining kom hun til at det ikke ville gå bra. Det var ikke riktig tid, og absolutt ikke riktig mann å få barn med.

På abortklinikken lå hun bak et forheng i et stort, sterilt rom med seks andre kvinner i samme ærend. De gule gardinene. Smertene i magen. Stønningen bak de andre forhengene. Alt sitter i henne.

- Men jeg vil ikke si det var traumatisk. Opplevelsen var tøff. Men kanskje mest fordi jeg følte det fornedrende at vi var så nært på hverandre.

Helst ville hun være helt isolert. Og det sørget hun også for i ukene og månedene etterpå.

- Jeg følte nok en slags skam. Ikke over selve aborten, jeg mener det bør være helt uproblematisk at en kvinne velger dette selv. Men over at jeg hadde vært så uansvarlig at jeg ble uønsket gravid.

Etter aborten begynte hun på p-piller. Prevensjon hadde hun hatt et lemfeldig forhold til, nå forsto hun at det ikke holdt. Men under ett år senere meldte morgenkvalmen seg likevel.

- Det var et sjokk og en enorm fortvilelse. Jeg kunne ikke forstå hvordan det hadde skjedd, og jeg visste at om timingen var dårlig sist, var den enda verre nå.

Etter to aborter har hun gjort noen erfaringer.

- Selv inngrepene gikk fint. Men det jeg opplevde som litt vanskelig begge gangene var samtalene med sykepleier i forkant. Jeg følte at de ville skape tvil i avgjørelsen min.

Falkanger mener slikt press kan gi økt skamfølelse. At de som har disse samtalene ikke må tvile på at kvinnene de møter har tenkt nøye gjennom valget sitt.

- Etter at jeg begynte å være mer åpen om at jeg har tatt abort, kommer historiene nesten overalt. Og én ting har alle felles, det var ikke noe vi tok lett på.

Modernitetens offer

Så hvor står egentlig abortdebatten i dag? Før, i kampdagene, var det så enkelt. Det var for eller mot kvinnens frie valg. Kristenkonservative mot feminister. Svart og hvitt.

Lege og forfatter Marianne Mjaaland (52) gikk selv i togene for selvbestemt abort, og hun har hatt to aborter.

I dag argumenterer hun for nyansene. For at vi må orke å ta i ubehaget som ble jaget under jorden da seieren var et faktum. Erkjenne at vi faktisk rutinemessig tar liv i stor skala.

- Noen har kalt det en rituell ofring på modernitetens alter. Der ikke-planlagte barn ikke passer inn i iscenesettelsen av egne liv. Uansett er det svært sjelden et samfunn tillater at vi tar liv. Men sterke krefter vil stadig trenge ubehaget vekk. Det merker alle som prøver å ta den debatten, sier hun.

Samtidig mener hun at det enkle, pragmatiske valget om å ta abort, bare er tilsynelatende.

- Parallelt fins det en dybde som berører mange, kanskje særlig unge. Jeg ønsker meg en alvorlig samtale, både privat og offentlig om dette. Der vi rett og slett tar inn over oss hvor etisk komplisert hele problemstillingen er.

- Er du ikke redd for å påføre andre skyldfølelse?

- Jo, for det må vi jo liksom for all del ikke gjøre… Men kan man virkelig påføre andre skyld? Hvis du egentlig ikke kan stå for din egen avgjørelse, da er skyld en naturlig reaksjon.

hilde.lundgaard@aftenposten.no