Dette er rommet til Martha Sogn (75)

Martha Sogn har vært pleietrengende og lenket til rullestol etter et slag for 11 år siden. Men takket være besøk fra hjemmesykepleien flere ganger om dagen og ikke minst ektemannen Henriks store innsats med tunge løft, har hun kunnet bo hjemme i eneboligen i Ørneveien i Råde kommune i alle disse årene. Men i juni måtte Henrik opereres for en utposning på hovedpulsåren, og ekteparet søkte kommunen om avlastning. Råde kommune sendte Martha på sykehjemmets baderom.

Rot på badet

Det er nesten så vi ikke tror det da vi triller Martha og rullestolen inn på rommet – den passerer mellom sengen og vasken med millimeters klaring. Dette badet skal altså være en verdig bopel for et pleietrengende eldre menneske i Norge anno 2009.

Marthas familie har kontaktet oss fordi Martha tidligere i vår figurerte på Aftenpostens førsteside som en av de pleietrengende i Råde – en av kommunene som bruker minst penger på eldreomsorg. Nå ville familien vise hva Råde kommune tilbød da behovet for avlastning meldte seg.

Klærne og medisinene sine må Martha putte oppi badekaret. Rommet har ikke noe skap – bare et nattbord, der bildet av hele familien hennes er rommets eneste lyspunkt. Vinduer finnes ikke. Tre lysstoffrør i taket gir mye lys og mye varme, så om natten må hun sove med døren til gangen på vidt gap. Det blir tett på et lagerrom når nattetemperaturen ute er 20 grader pluss.

- Jeg oppholder meg minst mulig her inne, stort sett bare når jeg sover. Det blir ikke noe privatliv her.

Lone Hansen er ansvarlig for sykehjemmet i Råde. Hun vil ikke kommentere enkeltsaker, men innrømmer at innlosjering på et av sykehjemmets bad er en nødløsning.

- Mange søker korttidsavlastning, og vi fordelte tilbudet etter søknadsfristen midt i mai. Når det dukker opp akutte tilfeller på toppen av det, må vi ty til nødløsninger.

- Familien varslet kommunen om behovet for avlastning lenge før fristens utløp, men de hadde på det tidspunkt ingen konkret operasjonsdato?

- Det kjenner ikke jeg til. Et bad er ikke beregnet til denne bruken, men vi har ingen ledige rom. Jeg har full forståelse for at brukeren og de pårørende reagerer på dette. Hadde det vært noe ledig, ville vi kunne løst dette.

Når hun ikke sover eller stelles, sitter Martha ute i fellesrommene, der hun og de andre beboerne også får servert sine måltider. Det er her hun må ta imot besøk, på badet er det ikke plass, og det har hendt at gjestene hennes er blitt anmodet om å gå fordi personalet skal dekke til middag.

Martha er oppgitt, men beklager seg med resignasjon.

- Det er bedrøvelig ikke å ha sitt eget, normale rom, er det lengste hun strekker seg til.

Virksomhetsleder Lone Hansen oppfordrer Martha og familien til å ta kontakt.

- I dialog med dem kan vi prøve å finne en løsning, sier hun.

- Betyr det at hun kan få et ordinært rom?

- Nå er det innvilget avlastning de ukene som hun har fått, men det er ingen åpning for en annen løsning. Det er ingen ledig plass.

- Politikerne snakker om verdighetsgaranti i eldreomsorgen. Hva er din kommentar til det?

- Det henger sammen med ressurser og lovpålagte forpliktelser. Kvalitetsforskriften gjelder i dag, men lovformuleringer er alltid generelle. Det er hele tiden økonomien som vil styre graden av kvalitet. Men vi vil prøve etter beste evne å løse dette innenfor de rammene vi har.

Uten tilhørighet

Martha føler at hun ikke hører ordentlig til her på sykehjemmet. En ting er badet hun må bo på og mangelen på privatliv. Men ansvaret for Martha er delt mellom to kommunale etater – sykehjemmet og hjemmetjenesten. På sykehjemmet spiser og sover hun. Men skal hun legges eller komme seg opp av sengen, på toalettet eller stelles og kles, må hun ringe til hjemmesykepleien og vente til de kan komme – selv om personalet på sykehjemmet befinner seg i gangen rett utenfor sengen hennes.

- Jeg har havnet mellom to stoler og hører ikke skikkelig til her på sykehjemmet. Jeg synes det er vanskelig å måtte forholde meg til to forskjellige grupper av personell. Det virker så byråkratisk.

- Hvorfor må ansvaret deles mellom sykehjem og hjemmetjenesten slik at Martha Sogn må forholde seg til to forskjellige etater?

- Jeg skjønner at det kan virke forvirrende, men vi må ta hensyn til de ressursene vi har. Sykehjemmet har ikke kapasitet, og hjemmetjenesten gir den samme hjelpen som om hun hadde bodd hjemme. Det er den løsningen vi er kommet frem til, men jeg ser at det kan oppfattes firkantet, sier Lone Hansen.

Også virksomhetsleder for hjemmetjenesten i Råde, Bente Hansen, innrømmer at å bo på et bad, ikke er et fullgodt tilbud.

- Men det var det beste vi kunne få til. For oss i hjemmetjenesten er det ikke noe merarbeid å dra hjem til Martha enn å dra til sykehjemmet, der vi også har et kontor. Men jeg kan forstå at det kan virke klønete og være vanskelig for henne, sier hun.

I eneboligen i Ørneveien sitter Henrik (78), nylig hjemme igjen etter en stor operasjon ved Sykehuset Østfold i Fredrikstad, og med et traktorspor av et arr opp langs hele brystkassen. Han skal komme til krefter, får ikke løfte tyngre enn fire kilo de neste to månedene. Så det er lenge til han kan bistå med stell av Martha. Likevel mener Råde kommune at Martha kan reise hjem mandag.

Henrik er fortørnet.

- Det går ikke an å lempe en gammel dame inn i en skrothaug, slik som det er på dette badet eller lageret eller hva man skal kalle det. Politikerne snakker om verdighetsgaranti. Måten de behandler Martha på, er ikke mye verdig, fnyser han.

Nå har familien sendt en klage til Råde kommune der de protesterer både på boforholdene og hjemsendelsestidspunktet.

- Martha klager lite, og jeg synes heller ikke det er noe moro å ta affære. Jeg skal prøve ikke å irritere meg mer over dette, men jeg er ikke i stand til å hjelpe Martha her hjemme. Dette er korttenkt. Det må være lov å bruke hodet selv om kommunen har dårlig råd.

Sønnen til Martha og Henrik, Øystein Sogn, er lite imponert over svarene fra de to virksomhetslederne.

- Dette er en passiv holdning og en fraskrivelse av ansvar. De burde leid en sykehjemsplass et annet sted, slik at Martha ble behandlet med menneskeverd. De tar ikke sin posisjon som tjenestepersoner alvorlig med en slik holdning, og det er derfor vi har klaget. Mor og far har fått mye god hjelp tidligere, men kommunen trår over noen grenser når de gir henne et slikt tilbud, sier han.

Jan Arne Karlsen (Ap) er leder av omsorgsutvalget i Råde kommune. Han reagerer kraftig da Aftenposten kontakter ham om Martha Sogns situasjon. Han er på ferie og vil ikke kommentere enkeltsaker, men uttaler seg på generelt grunnlag.

- Dette er ikke verdig. Slik skal det ikke være, de må finne en løsning på dette. Råde er en veldig fattig kommune, og vi bruker ikke mye penger på omsorg. Men vi bruker mye i forhold til inntektene våre. Dette må det ryddes opp i.

33 minutter etter at Aftenposten kontaktet den ferierende omsorgsutvalgslederen, ringer han tilbake.

- Martha Sogn får en leieplass på sykehjem i Våler kommune fra mandag. Der kan hun bli så lenge situasjonen tilsier at hun ikke kan bo hjemme, det må vi bare gjøre. Hennes rett går foran hensynet til kommunens økonomi. Det skal bare ikke være slik som dette, sier Karlsen.