Tre av fire kriminelle som er for psykisk syke til å sone i fengsel, er ute av sykehuset etter tre år. «Vi har hatt mye flaks», fikk leger lære på kurs.

Dersom vurderingen til de psykiatrisk sakkyndige av Anders Behring Breivik som paranoid schizofren blir stående etter rettssaken, vil han bli overført til psykiatrisk behandling.

Under et lukket kurs for leger, psykiatere og psykologer i regi av Den norske legeforening denne uken, ble det pekt på en rekke svært alvorlige svakheter ved oppfølgingen av farlige pasienter som er dømt til behandling:

• Ca. halvparten av de dømte sover hjemme.
• Halvparten er ute av psykiatrisk sykehus etter ett år.
• Tre av fire er ute av sykehus etter tre år.
• Etter fem år er bare én av fem igjen på sykehuset.
• Folk er blitt dømt uten at hverken de selv eller behandler er klar over det.
• På landsbasis vet ingen hvor de dømte befinner seg.

– Har hatt mye flaks

Bak lukkede dører ga flere uttrykk for at det bare er tilfeldigheter som gjør at det ikke har gått mer galt enn det har gjort.

«Kanskje har vi hatt mye flaks», sa en av overlegene.

«Det er klin umulig å kontrollere noen som aktivt prøver å unndra seg kontroll uten å ha dem bak en låst dør», fortalte en annen overlege.

På kurset deltok flere av sentrale aktører i norsk rettspsykiatri som har spilt en viktig rolle i spørsmålet om Behring Breiviks tilregnelighet, blant annet Randi Rosenqvist og leder av rettsmedisinsk kommisjon, overlege Karl Heinrik Melle, som godkjente sakkyndigrapporten uten en eneste merknad.

– Ikke si det til pressen

Kursdeltagerne fikk klar beskjed om ikke å snakke om dette til pressen – det måtte fagfolkene overlate til sjefene.

– Det er riktig at jeg arrangerte kurset. Dette er et lukket forum, og jeg ønsker ikke å bli sitert på noe som helst, sier overlege Maria Sigurjonsdottir ved Regional Sikkerhetsavdeling på Dikemark. Hun kan få ansvaret for Behring Breivik dersom han eventuelt blir overført dit til tvangsbehandling etter en rettssak.

Et hovedproblem er at det er vanskelig for politiet, legene og sykehusene å holde oversikt over de straffedømte. De sendes mellom ulike sykehus og behandlingsnivåer, som ikke vet hva den andre gjør. På kurset ble det trukket frem flere eksempler på svikt i systemet for tvungent psykisk helsevern:

En mann ble dømt til tvungent psykisk helsevern. Da saken skulle vurderes på nytt etter tre år, viste det seg at hverken mannen selv eller behandleren var klar over at han i det hele tatt var dømt.

I annen sak ble den domfelte boende hjemme etter dommen. Da saken kom opp til ny vurdering, viste det seg at den dømte ikke hadde fått noen som helst psykiatrisk behandling.


Paradoksalt nok hadde hun klart seg fint hjemme, og ikke gjort noe galt.

Da loven om tvungen psykisk helsevern ble innført, ble det anslått at 20 ville få en slik dom hvert år – og at de i snitt ville tilbringe 8 år bak lukkede dører under streng sikkerhet ved et psykiatrisk sykehus. Manglende sykehjemsplasser gjør at mange blir skrevet ut så raskt som mulig.

Slik kan samfunnet beskyttes mot farlige pasienter

Ved Tøyen distriktspsykiatriske har de ikke hatt et tilbakefall til vold blant pasienter som er dømt til tvungent psykiatrisk helsevern. Her er deres viktigste råd for å hindre at psykisk syke som er dømt til psykisk helsevern begår nye drap eller voldshandlinger:

• Godt samarbeid med bydelene og akuttavdelingen ved sykehus.
• Daglige møtepunkter for pasientene – ansikt til ansikt eller over telefon.
• Vite fra dag til dag hvordan de dømte har det.
• Lav terskel for innleggelse. Legge inn pasientene straks det er mistanke om tilbakefall.
• Sørg for at de farligste blir værende på sykehus eller tilsvarende institusjon.
• Gi pasientene medisinene i «depotbehandling», det vil si sprøyteform, i stedet for piller.

– På den måten er vi sikre på at de tar medisinene, sier overlege Anders Gaasland ved Tøyen DPS, som er en del av Lovisenberg sykehus.

– Halvparten av de som er dømt hos oss, er fortsatt på sykehus. Vårt største dilemma er at når de er på sykehus, opptar de en viktig behandlingsplass for pasienter som ikke er dømt, men som likevel kan være farligere, sier overlege Anders Gaasland.

– Rådene høres enkle ut. Hvorfor er det da så store problemer med å følge opp de dømte?

– Vi har korte avstander. Det er ikke fem mil til en akuttavdeling eller hjemmesykepleier. Samtidig har vårt sykehus alltid vært opptatt av samhandling, slik at det for eksempel er lett å få innlagt pasienten fra poliklinikken.

– Hva er deres største utfordring for å beskytte oss mot farlige pasienter?

– Det vanskeligste for oss er at det her i Oslo er stor tilgang til ulovlige rusmidler.