Ekte mannfolk lever farlig

Hvorfor er menn mer risikovillige? Diskuter spørsmålet i kommentarfeltet

Veien er trafikkert, du skal krysse den. Venter du pent på grønt lys og klar bane – eller tar du sjansen på rødt? I tre måneder fanget et kamera ved universitetsområdet i Liverpool opp folk som skulle over veien; oppførsel ble kartlagt. Og med 500 menn og 500 kvinner fotografert og analysert trådte det frem et mønster: Kvinnene valgte ofte en risikofri adferd, de fulgte lyssignalenes grønne anbefalinger. Mens mennene i større grad handlet etter eget hode; de tok sjanser og brydde seg mindre om lysene.

Dessuten fant forskerne en pussighet ved mennenes opptreden: Deres vilje til å ta risiko, altså bevege seg over veien på rødt lys, steg merkbart når det samtidig var en eller flere kvinner til stede i krysset. Mennene ville simpelthen vise seg frem, vise hvor barske de var.

Gevinsten, altså ved å krysse veien raskt, var neppe stor. Sjansen for å kapre en partner i et veikryss er liten. Men mønsteret i en så dagligdags hendelse som å krysse veien kan finnes igjen i en rekke, nærmest overveldende, andre sammenhenger: Menn tar risiko. Over hele verden er det menn som sitter i fengsel, de har tatt sjansen på å bryte samfunnets regelverk. Og det er menn som særlig dør i ulykker: de kjører for fort, drikker for mye, beveger seg på steder de ikke burde ha vært. Og så videre. Å være mann er i seg selv det viktigste kjennetegn for tidlig død – også i Vesten.

Gamblet med banker

Så hva er det egentlig som foregår inni mannfolk? Denne uken har menn og risiko vært et av temaene på en stor mannskonferanse i Oslo. To av innlederne der, Torgerdur Einarsdottir og Gyda Petursdottir, har stilt et uvanlig spørsmål; kan den tragiske bank- og økonomikollapsen på Island rett og slett forklares med mannlig overmot? Gikk Island nesten konkurs i 2008 fordi risikovillige, tildels unge menn fikk herje fritt?

De to forskerne fikk i oppdrag av en offentlig islandsk kommisjon å foreta en kjønnsanalyse av rapporten som kartla årsakene til bankkollapsen. Bankene hadde vokst uvanlig raskt og hemningsløst både hjemme og ute, og finanssektorens vilje til å ta risiko var enorm. De lyktes med noen uvanlige grep, så hvorfor ikke forsøke noen flere og enda større utradisjonelle grep? De to forskerne har funnet at det økonomiske "froskehoppet" hadde et tydelig kjønnsperspektiv. For hvor var kvinnene? De var så å si totalt fraværende i prosessen. Finanssektoren var styrt av en homogen gruppe menn som særlig i bankene belønnet hverandre med posisjoner og gunstige lån, et nettverk der karene oppmuntret hverandre til nye fremstøt. Island skulle, slik mennene så det, bli verdens frieste land økonomisk, vesle Reykjavik skulle bli et ledende finanssenter. Tankegangen bak og prosessen var utpreget maskulin, sier Einarsdottir og Petursdottir og bruker begrepene "hegemonisk og nasjonal maskulinitet".

Mann – og ung

Kjønnshormonet testosteron er ofte nevnt som forklaring på menns vågale opptreden. En voksen mann kan produsere opptil 60 ganger mer testosteron enn en kvinne, og flere undersøkelser indikerer at jo høyere testosteronnivået blir, jo større kan risikoviljen bli. På NTNU i Trondheim vil evolusjonspsykologen Leif Edward Ottesen Kennair gjerne fremheve YMS.

- Young Male Syndrome, sier Kennair og forklarer at risiko dreier seg ikke bare om å være mann, det er viktig å være ung i tillegg. Hos menn særlig i alderen 16-26, altså de første årene etter puberteten, er risikoviljen størst.

- YMS er en form for hypofobi – altså redusert angst. Angst er en normal følelse som skal hjelpe oss til å unngå farer. Når den minsker, tar vi større sjanser, sier Kennair. Og legger til at risikoadferd også omfatter voldelig oppførsel og krig.

- Samtidig er det jo slik at disse barske mennene oppfattes som mer sexy i mange sammenhenger, påpeker Kennair:

- Og vi antar at drivkraften bak risikoadferd er interseksuell seleksjon. Der en stor andel menn altså dør, men de som overlever er de som blir valgt. Det å kjempe med andre menn om tilgang til og oppmerksomhet fra kvinner krever noe hypofobi for å lykkes, mener Kennair.

Er det kvinnene som driver oss, altså? Mens mange nordiske mannsforskere peker på at menn også ofte viser seg frem for andre menn, for å unngå den lite ønskede posisjon "umannlig", peker Kennair tydelig på kvinnene. Forbausende nok kanskje ikke først og fremst dagens kvinner, som evolusjonspsykolog snakker han gjerne om valgene til våre formødre, altså hva lang tids utvikling har resultert i. Ifølge Kennair gjør vi mye uten å være bevisst de grunnleggende, evolusjonære funksjonene.

- Men mange menn gjennomfører sine oppvisninger foran kvinner og forventer at de skal sette pris på deres mot. Fra steiling på moped foran ungdomsskolejentene til å forsøke å sjekke opp kvinner med historier fra Afghanistan, sier evolusjonspsykologen.

Maskuline raggare

Nettopp steiling på moped og annen "uvettig" kjøring er det svenske Tanja Joelsson har undersøkt i et lite samfunn, beliggende mellom bygd og by. De "unga raggare", som de kalles og som gjør gatene en smule utrygge, er ikke overraskende flest gutter. Forskeren Joelsson var med dem på fritidssentret og ute i nærmiljøet, og rapporterer om at det å identifisere seg som raggar, innebærer en sterk interesse for biler og motorer og å mestre bilen eller kjøretøyet når man kjører fort og risikofylt. Nettopp den farlige kjøringen forbindes i miljøet med mandighet.

- Maskulinitet innebærer nettopp dette å kunne håndtere en farefylt situasjon, selv om det er en selv som har utløst eller skapt den. Å ta risiko med et motorkjøretøy er med andre ord sterkt symbolsk, sosialt og kulturelt koblet til maskulinitet. Det er viktigere å vise seg som en dyktig fører med kontroll enn å kjøre sikkert, fordi det gir høyere sosial og kulturell uttelling. Flere av ungdommene har personlige erfaringer med ulykker og til og med dødsfall, men de ser ofte ikke sladding eller for høy fart som risikofylt eller farlig – fordi de mener de har kontroll, sier Joelsson.

I sitt feltarbeid har Tanja Joelsson forsøkt å se på hva nærmiljø og oppvekstvilkår betyr for de unge risikotagerne.

- Stedet der de bor, oppfattes som kjedelig og trist. Den forestillingen er veldig sterk, og påvirker de unge sterkt. På ett plan gjør den det mulig for de unge å være aktive og skape sin egen tilværelse – blant annet gjennom å skape action med sine biler og mopeder. Denne "tristessen" er viktig for å forstå deres tilværelse og til en viss del gjøre deres risikoadferd begripelig. De unge opptrer faktisk sosialt logisk, sier Joelsson.

En basehopper er en mann

Kan basehopping også forstås som logisk? Å kaste seg utfor fjellsider fremstår for mange av oss som den ultimate risiko. Ett er i hvert fall sikkert; sporten er svært mannsdominert. Espen Fadnes, som selv kaster seg utfor og er kåret til verdens raskeste vingedraktflyger, anslår at kanskje én av 20 utøvere er en kvinne.

- Jo høyere risiko, jo mer man tøyer strikken, jo færre blir jentene. Mønsteret er veldig tydelig, sier Fadnes. Og viser bl.a. til de stadig flere som går toppturer på ski.

- Der utgjør kvinnene kanskje én av fire. Forskjellen fra basehopping er at man på en topptur kan begrense risikoen. Man kan velge trasé, stoppe opp, gi seg mens leken er god. I basehopping er det ingen retrett.

- Hva kjennetegner en basehopper, altså i tillegg til at han er mann?

- Jeg opplever dem som enkeltindivider, de er veldig selvstendige, uavhengige utøvere med høy grad av selvtillit. De er mennesker som i liten grad tar hensyn til lover, regler og etiske retningslinjer, de har selvstendige tanker om hva som er rett og galt i sporten og i livet. Jeg vil ikke kalle dem outsidere, men de representerer et ytterpunkt som stiller spørsmål ved det livet vi lever, sier Espen Fadnes.

- Hvor mye snakker basehoppere om risiko?

- Dette med risiko er et artig aspekt. Mange utøvere har vært opptatt av å bekjempe opplevelsen av at storsamfunnet mener vi risikerer livet og belaster fellesskapet med redningsaksjoner etc. Så risiko har vært nesten et tabutema. Isteden har man vektlagt det positive, gleden, fellesskapet, bedre utstyr. Og det er jo sant. Men vi må også snakke om "nedsiden", mener jeg, at folk dør, at vi er feilbarlige mennesker. Det viktige er at jeg setter meg selv i en livsfarlig situasjon – for så å løse den. Det gir stor mestringsfølelse. Og jeg merker at jeg lengter etter å oppleve nye utfordringer, sier Fadnes. Som tror kjønnsforskjellene han ser i risikoidretter er genetiske, at kvinner og menn er ulikt skrudd sammen.

- Jeg ser det særlig tydelig i konkurranser i frikjøring på ski. Der tar utøverne i herreklassen mye større risiko. Mennene kjører over evne, mens jentene holder igjen på en helt annen måte. Noen arrangører har måttet droppe renn fordi de ikke kunne ta ansvaret for mennenes kjøring og skadene de pådro seg, sier Fadnes.

Karina Hollekim er en av de få kvinnene som har brutt kjønnsmønsteret og drevet med basehopping. Hun skadet seg alvorlig i en ulykke, men er ikke i tvil om at det er guttene som flytter grenser i risikoidrettene.

- De har det mer i seg. Få av jentene er opptatt av det på samme måte, selv om vi ligger hakk i hæl. Gutta utfordrer oss, og vi bidrar med våre vurderinger, demper testosteronet litt! Jeg tror vi jenter har mer fokus på samhold, på turopplevelser, det vakre i det vi gjør. Gutta raser nok mer av gårde, som en treningsøkt.

- Finner guttene og jentene hverandre i dette miljøet?

- Ja, de gjør nok det. Som ekstremsportutøver trenger du jo forståelse på hjemmebane, sier Hollekim.

Pokerspillets verdier

I Danmark har Simon Simonsen tatt for seg en noe roligere risikoaktivitet; pokerspilling. Pokerspillerne er nesten utelukkende menn, og forskeren Simonsen ser aktiviteten som en del av mennenes tradisjonelle og sterke kampkultur. Det satses hardt, og ønsket om å vinne – og den overhengende risikoen for å tape – blir et bilde på menns posisjoner i dagens samfunn: I større grad enn kvinner befinner de seg på toppen av eller i bunnen av pyramiden. De privilegerte menns makt i politikk og business balanseres av de underprivilegerte mennene som utgjør hoveddelen av de hjemløse, alkoholikerne, fangene. Mennene – over hele kloden – vinner eller taper sosialt i betydelig større grad enn kvinnene. Pokerspillerne viderefører også en gammel mannlig "dyd", de undertrykker sine følelser og skal beholde det velkjente pokerfjeset og kontrollen. Simonsen, som har intervjuet 13 pokerspillere, påpeker at når mange menn stadig trekkes til poker, er det fordi spillet fanger inn et knippe eksistensielle spørsmål for menn, og som spillet tillater mennene å utforske, utfordre og leke med.

Men må man sjonglere med formuer og banker, hoppe fra fjell eller kjøre som en idiot for å være "ekte mannfolk"? Neppe. Men en stor undersøkelse i Danmark, basert på svar fra 20 000 menn, indikerer at viljen til risiko på ett felt opptrer sammen med risikovilje på andre områder. Mennene som hadde flest sexpartnere, deriblant kontakt med prostituerte, og som hadde en tidlig sexdebut, var også de som hyppigst rapporterte om røyking og stort inntak av alkohol.

Må dette fortsette; er menn nærmest fanget i et risikomønster? Noen undersøkelser i de senere år kan tyde på svaret er nei, at ytre forhold kan spille inn. Ett eksempel er menn i dansk redningstjeneste, en gjeng som har vært kjent for å kunne sette egen helse og liv på spill for å redde andre. Tunge løft og vågal opptreden – og dermed skader – var ikke sjelden. Men med økt medisinsk opplæring og bevissthet omkring skader (som ryggplager) er den "maskuline" innsatsen redusert. Den moderne redningsarbeider opptrer rasjonelt og kjølig og ivaretar både pasientens og egen helse. Sett fra hans eget ståsted: Det er jo ikke noe maskulint ved å bli skadet mens man redder andre.

lars-ludvig.roed@aftenposten.no