Dioksiner, PCB og bromerte flammehemmere er fettløselige miljøgifter som nedbrytes meget langsomt. De oppkonsentreres i næringskjeden, især i havet. Mennesker eksponeres gjennom maten. Spesielt fet fisk og sjømat har høye verdier. Derfor er det satt fokus på oppdrettslaksen, som i forhold til landbruksprodukter og mager fisk inneholder mye av disse miljøgiftene. I en artikkel i det meget prestisjetunge vitenskapelige tidsskrift "Science" viste man at oppdrettslaks fra Nord-Atlanteren inneholder betydelig mer av disse miljøgiftene enn oppdrettslaks fra Sør-Amerika og villaks fra Alaska. Mattilsynet, som er Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler, har senest 1. mars i år tatt avstand fra det de kaller feilaktige påstander om at innholdet av dioksiner og PCB (miljøgiften polyklorerte bifenyler) i norsk oppdrettslaks kan bidra til nerveskader hos barn og kreft i befolkningen. I et oppslag i Aftenposten 8. mars informerer dog Mattilsynet om at kveite kan bli forbudt som menneskeføde.

Fisk kilde til giftstoffer.

Inntak av laks og annen fet fisk tilfører omega-3 fettsyrer, som kan beskytte oss mot hjerte-karsykdommer. Det er derfor anbefalt å spise minst ett måltid fet fisk i uken. I gjennomsnitt spiser nordmenn bare ca. ett måltid oppdrettslaks per måned. Disse få måltidene er likevel hos nordmenn en av de viktigste kildene til dioksiner, PCB og bromerte flammehemmere, et brannforebyggende stoff til industriell bruk. Kveitekonsum betyr langt mindre, fordi forbruket av denne fisken er forholdsvis lavt. Gjennomsnittsnivået av dioksiner i Norge ligger nær EUs grenseverdi. Siden dette er et gjennomsnitt, betyr det at mange nordmenn utsettes for langt høyere nivåer. Om vi fulgte anbefalingen om å spise fet fisk en gang ukentlig, ville flertallet av den norske befolkning overskride EUs dioksingrense. Samtidig er den uttalte målsetningen, både fra EU og fra Verdens helseorganisasjon WHO, at nivåene av dioksiner og PCB i befolkningen bør reduseres betydelig.Den norske debatten om miljøgifter i oppdrettslaks har gitt inntrykk av at resultatene i Science-artikkelen er omstridt. Men norske undersøkelser har gitt lignende resultater. I virkeligheten hersker det liten uenighet om nivået av disse miljøgiftene i norsk fiskefôr, oppdrettsfisk og i befolkningen. EUs regelverk tillater betydelig høyere nivåer i sjømat enn i annen mat, og nivåene i norsk oppdrettslaks ligger godt under denne grensen. Uavklarte spørsmål er om dagens eksponering allikevel representerer en helserisiko, og om EUs grenseverdier for miljøgifter i fisk er forenlige med målsetningen om å senke eksponeringen i befolkningen.

Årsak til mange sykdommer.

I dyreeksperimenter er det funnet at dioksiner og PCB gir en lang rekke sykdommer, blant annet kreft, svekket immunforsvar, utviklings- og reproduksjonsforstyrrelser samt forstyrret hjerneutvikling. Lignende effekter er også sett med bromerte flammehemmere, som er en nykommer i denne gruppen av miljøgifter. Dyrestudiene tyder på at svært lave nivåer av miljøgiftene kan gi helseskade. Det har vært meget vanskelig å bestemme hvilke nivåer som er skadelige for mennesker. Ofte anvendes data fra yrkeseksponerte, som gjerne er utsatt for betydelig høyere nivåer enn folk flest. Hvordan man skal beregne kreftrisiko for laveksponerte basert på data fra høyeksponerte, er omstridt for denne type stoffer. Det er også problematisk at det finnes flere hundre varianter av dioksiner og PCB. Bare for dioksiner og en liten gruppe av PCB'er har man en viss forståelse av virkemåten. På grunn av kunnskapsmangel er det bare dioksineffekter som risikovurderes, selv om dyreeksperimentelle studier tilsier at PCB og bromerte flammehemmere med andre virkemåter også er en betydelig helserisiko. At vi mangler grenseverdier for mange av disse stoffene, betyr ikke at de er ufarlige. Det store kunnskapsgapet når det gjelder de skadelige effektene gjør at vi i dag ikke kan gi vitenskapelig velfunderte råd om hvilke eksponeringsnivåer som gir helserisiko. Norge, som produsent av en viktig kilde for human eksponering, bør føle et behov og en forpliktelse for å etablere uavhengig og biomedisinsk relevant forskning på dette området.I Science-artikkelen anvendte man en risikovurderingsmodell fra den amerikanske miljøvernforvaltningen, Environmental Protection Agency. Man kom frem til at et konsum av norsk oppdrettslaks ut over et halvt måltid per måned kunne representere økt kreftrisiko. Denne modellen er omstridt. USAs mat- og legemiddelkontroll, Food and Drug Administration, og EU anvender andre modeller. Norge følger EUs regelverk. Ifølge WHOs vurderinger vil dioksinnivåer på ca. 10 ganger dagens gjennomsnittsnivåer gi økt kreftrisiko. Flere nyere undersøkelser antyder økt kreftrisiko ved enda lavere verdier. Man har sammenlignet data i flere tidligere undersøkelser, og kommet frem til at dioksinnivåer som er ca. tre ganger dagens gjennomsnittsnivåer kan øke krefthyppigheten. Personer som spiser mye fet fisk vil kunne komme opp i slike dioksinnivåer. Teoretiske beregninger basert på disse undersøkelsene antyder at en økning i dioksinnivåene som tilsvarer ett måltid norsk oppdrettslaks per uke, kan føre til en økt livstidsrisiko for å dø av kreft på 0,1 til 1%. I Norge kan dette tilsvare flere hundre dødsfall per år. I disse modellene har man ikke beregnet effekten av de ikke-dioksinlignende PCB'er. Selv om man antar at også disse er kreftfremkallende for mennesker, har man foreløpig ingen modell for hvordan disse skal risikovurderes.

Barn særlig utsatt.

De senere år er det blitt økende fokus på at disse miljøgiftene kan forstyrre tidlig hjerneutvikling. Fostre eksponeres i mors liv. Etter fødselen eksponeres barn fordi morsmelken inneholder meget høye nivåer. Undersøkelser fra Norge viser at barn som ammes, eksponeres for dioksinnivåer som er ca. 40 ganger høyere enn EUs grenseverdier. Dyreeksperimenter tyder på at både dioksiner og PCB-er kan forårsake nedsatt læreevne og hukommelse, forstyrret motorisk utvikling og forstyrret kjønnsspesifikk adferd. I undersøkelser av barn er det funnet lavere prestasjoner i psykologiske tester hos barn som har høyt nivå av miljøgiftene. I WHOs risikovurdering har man konkludert med at dagens nivåer av PCB i befolkningen kan gi lette forstyrrelser i hjerneutviklingen. Dette var basert på en større undersøkelse i Michigan-området i USA. Senere undersøkelser fra Tyskland og Nederland har gitt støtte til disse funnene.Det er især ikke-dioksinlignende PCB, som vi i dag ikke har grenseverdier for, som er mistenkt for slike effekter. Vi kan altså ikke utelukke at dagens eksponering for disse miljøgifter i fosterlivet og ved amming kan øke risikoen for forstyrret hjernefunksjon, som for eksempel redusert IQ, symptomer som ligner på ADHD og tilsvarende adferdsforstyrrelser. De fleste tror likevel at de positive effekter av amming på barnets vekst og utvikling mer enn oppveier effektene av miljøgifter i morsmelken.

Oppdrettslaks inneholder mye gift.

Denne gjennomgåelsen viser at nivåene av dioksiner og PCB-er i befolkningen ligger svært nær eller endog høyere enn hva som kan gi risiko for helseskade. I Norge er oppdrettslaksen den betydeligste bidragsyter i denne eksponeringen. Samtidig mener man at oppdrettslaksen har en rekke gunstige helseeffekter, som kilde for omega-3-fettsyrer og vitamin D. Både i helse- og næringssammenheng ønsker vi derfor økt konsum av oppdrettslaks. WHO har som målsetning å redusere dioksineksponeringen til under halvparten av dagens nivåer, og EU ønsker en reduksjon på 25% innen år 2006. Da må nivåene av miljøgifter i oppdrettslaksen reduseres betydelig. Det er fiskefôret som er kilden til miljøgifter i fisken. Fôret består blant annet av fiskeolje fra fisk fanget i Nord-Atlanteren. Denne inneholder høyere nivåer av miljøgifter enn sør-amerikansk fiskeolje. Ved å bruke renere fiskeolje, eller ved å rense fiskeoljen, kan man oppnå en betydelig reduksjon i befolkningens eksponering for disse miljøgiftene. Det finnes i dag norsk teknologi som effektivt fjerner disse miljøgiftene fra olje. Slike metoder anvendes til rensing av tran og andre fiskeoljer som anvendes til menneskeføde. Norsk helsepersonell og konsumenter bør kreve av oppdrettsnæringen at den gjennomfører tiltak for å senke miljøgiftinnholdet i oppdrettslaksen.