Fant stedsansen - i Trondheim

Alle har opplevd det. Du vet hvor du er, fordi du føler hvor langt du har beveget deg fra siste kjente landemerke, og i hvilken retning. Så runder du et par hjørner til i en by der du ikke er kjent, og så glipper det. I hvilken retning er egentlig hotellet? Er dere flere i følge, spriker oppfatningene vilt om hvilken gate som fører i riktig retning. Hva er det egentlig som er skjedd?Det vet vi mer om nå, etter at forskergruppen til professorene og ekteparet Edvard og May-Britt Moser ved Center for Biology of Memory (CBM) ved NTNU har funnet stedsansen. Den sitter i bindeleddet mellom hukommelsessenteret og resten av hjernen.

Rutemønster.

Forskerne plasserte sensorer inn i hjernen på rotter, og lot dem bevege seg i labyrinter på jakt etter mat. Sensorene avslørte et rutemønster der hjernecellene samarbeider om å fortelle rotten hvor den er, og hvilken retning den beveger seg i. Funnene er så oppsiktsvekkende at de i dag presenteres i en større artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Nature. Det er ikke ofte norske forskere opplever det.Tidligere har man trodd at hver enkelt hjernecelle representerte et gitt sted. Når cellen gir signal, befinner du deg på det gitte stedet. Men det ville krevd et enormt antall hjerneceller, flere enn vi - og i hvert fall flere enn en rotte - har. Hjernen er alt for smart til å bruke et så ressurskrevende system. Isteden samarbeider flere hjerneceller for å krysspeile seg frem til riktig sted. Hver celle har et rutemønster med mange krysningspunkter, som representerer like mange steder i rottelabyrinten. Mange hjerneceller som hver har mange krysningspunkter, fyrer av samtidig. Men bare ett krysningspunkt er representert i alle disse hjernecellene, og der er rotten.

Snittes opp.

Sensorene som måler hjerneaktiviteten er mindre enn hjernecellene og kan dermed måle aktiviteten i den enkelt celle. Etter forsøkene snittes rottehjernen opp i tynne skiver for å fastslå nøyaktig hvilke hjerneceller sensoren har målt.Oppdagelsen av disse rutemønstrene kan revolusjonere vår kunnskap om hvordan stedsansen virker. For første gang kan forskerne lese kartene som tegnes i hodene på forsøksrottene mens de beveger seg rundt i labyrintene. Og om vi liker det eller ikke, så er ikke rottene så ulike oss. Kartene hjernene våre lager er nok ikke så ulike, heller.