Det er dyrebare timer. I et rekkehus på Oslos vestkant sover toåringen Mari trygt. I stuen snakker pappa Erik om det viktige, fine samværet. Det er mandag kveld, på onsdag skal Mari igjen ut og fly. Da må pappa Erik igjen reise med henne til Nordvestlandet, til Maris hjem, der hun bor sammen med moren. Hver måned reiser Erik mot nordvest, henter datteren, tar henne med hjem, er sammen med henne en uke, frakter henne tilbake. 10 000- 12 000 kroner koster det hver måned for Erik å være pappaen til Mari. Heldigvis har han god råd.Vi kaller dem helgepappaer, samværsforeldre, deltidsforeldre. Det er titusener av dem der ute, knapt noen vet helt hvor mange. Bak dem ligger brutte ekteskap, oppløste samboerskap, kanskje bare et kortvarig forhold. Og altså ett barn, kanskje flere. Som det altså må finnes ordninger for - hvor skal de bo, hvem skal ha ansvaret for dem? Deltidsforeldre blir de som ikke har hovedansvaret for barna, de som ikke får en ordning med delt omsorg (dvs. 50/50). Deltidsforeldre er de med samværsrett hver onsdag og annenhver helg, eller andre lignende løsninger. Det påfallende er at ni av ti deltidsforeldre er menn. Derfor handler denne reportasjen om deltidsforeldre aller mest om menn. Om at noen, trolig ganske mange, av dem slett ikke vil være pappa på deltid. De vil delta, delta ordentlig. Og føler sterkt at de holdes utenfor. At det er mor og hensynet til mor som hersker i Norge. Derfor er de forbannet. Og fortvilte. - Vi har jo ikke en sjanse.Lovverket er for jævlig, sier Erik. Han er ressurssterk, veltalende. Og aldri har noen, heller ikke Maris mor, beskyldt ham for å være en dårlig far. Han slipper bare ikke til. Erik mener det er langt igjen før likestillingslandet Norge kan hevde at mor og far har like omsorgsrettigheter for sine barn.
Du må legge deg helt flat. Unngå konflikter, styre unna
diskusjoner. Det er mor som i dag sitter med alle kortene. Erik, deltidspappa For da far og mor gikk hver sin vei for et drøyt år siden, var det mor som hadde vært hjemme med vesle Mari. Det var mor Mari var mest knyttet til, det var mor som var omsorgsperson. - At hun hadde vært hjemme det første året, kan avskjære alle mine muligheter for fremtiden. Det er helt nådeløst. Hvis hun ikke vil dele foreldreansvaret, kan hun bare nekte, sier Erik. Og forteller om sin "strategi": - Du må legge deg helt flat. Unngå konflikter, styre unna diskusjoner. Det er mor som i dag sitter med alle kortene, mener Erik.Fra sin base på Universitetet i Bergen har professor og psykolog Frode Thuen undersøkt livssituasjonen hos 1800 norske deltidsforeldre. I boken "Livet som deltidsforeldre" skriver Thuen at "hele 56 prosent oppgir at det i perioder har vært alvorlige konflikter med den andre forelderen i forbindelse med samvær" og "en av tre har i større eller mindre grad pågående konflikter."Thuen mener en typisk konflikt er at mor av ulike grunner ønsker å begrense fars rolle overfor barna. "I slike konflikter vil mor være den sterke part i den forstand at det er hun som har omsorgen for barna og dermed i stor grad kan legge premissene for fars kontakt med dem." Thuen understreker at mor ikke har uinnskrenket makt til å bestemme fars kontakt med barna, men han kaller hennes rolle, altså den daglige omsorgen, for et "trumfkort". "Og det er dette trumfkortet som muligens kommer til uttrykk når vi finner at menn har større psykiske problemer i forbindelse med konflikter enn det kvinner har." En tidligere undersøkelse foretatt av Thuen viser at menn hadde klart større psykiske problemer enn kvinner - altså ved mye konflikter med ekspartneren om barna. Thuens nyeste data viser at flertallet likevel samarbeider og kommuniserer "rimelig greit" om barna, samtidig som mødre og fedre ofte har diametralt motsatte beskrivelser og fortolkninger av konfliktene. En betydelig gruppe foreldre klarer ikke å samarbeide selv flere år etter bruddet.Og da lener en viktig, offentlig aktør som Rikstrygdeverket seg på den som har omsorgen. Etaten legger nemlig heltidsforeldrenes versjon til grunn når foreldrenes beskrivelser av samværet varierer (dette kan bl.a. bety adskillig for størrelsen på barnebidraget). Dette er en beregningsmåte som "dessuten understreker at det er heltidsforeldrene som sitter med bukten og begge endene, mens deltidsforelderen blir ytterligere avmektig", lyder professor Frode Thuens konklusjon.Når samlivet ryker, fordeles de økonomiske kortene på nytt. Mor eller far, kanskje begge, må skifte bosted. Og barna kan raskt bli et tema for pengekrangel. Våre offentlige støtteordninger er i høy grad med på å definere den ene av foreldrene som heltids og den andre som deltids. Den som har hovedomsorgen, får utvidet barnetrygd, skatteklasse 2, foreldrefradrag og støtte til barnetilsyn. Den andre, deltidspappaen (eller deltidsmammaen), får absolutt ingenting fra det offentlige. I tillegg må han betale barnebidrag.
Jeg pleier å si det slik: at mødrene i dag leder 1- 0. Guttorm Gran, advokat Dette er en ordning mange opplever som svært urimelig. Men sammenligner man de to gruppene, er det langt flere enslige forsørgere som har dårlig råd. Samtidig, anfører Frode Thuen, er det helt klart at det å være deltidsforeldre ikke bare handler om økonomi. Det handler minst like mye om savn og om å føle seg marginalisert og fremmedgjort i forhold til sine egne barn. Og det handler om å være en god foreldreperson under dårlige betingelser. I rekkehuset i Oslo forteller pappa Erik hvilke råd han fikk da samlivet røk. Han fikk klar beskjed om at startposisjonen var underlegen.- Glem helt å søke om delt omsorg, du har ikke en sjanse hvis hun sier nei, sa advokaten min til meg. Og jeg burde være mest mulig medgjørlig, bonusen fikk komme etterhvert. Så i dag kjøper jeg ekstra ting til barnet, betaler mer enn jeg må i bidrag, jeg tilbyr en "pakke" for å sikre samvær og et akseptabelt klima. Men jeg kan ikke akseptere at livet skal være slik som nå.For Erik tenker på Mari om noen år, Mari som skolebarn. Da han ikke kan hente henne hjem som nå, da han ikke kan få til jevnlige, lengre samvær. Han har foreslått å flytte til et sted som både han og moren kan akseptere, foreløpig uten resultat. Men kjører han sitt eget løp, tenker han mest på egne behov - og ikke barnets?- Mange menn gir opp. Men jeg er overbevist om at min datter trenger en far. Jeg er veldig bevisst på at jeg har noe å tilføre barnet mitt. Barn har rett til to foreldre, og de lider dersom de ikke får det de skal ha. De blir fratatt en grunnleggende rettighet, sier Erik.Ikke sjelden går turen, både for far og mor, til et advokatkontor. Hos Guttorm Gran i Oslo fyller saker om barnevern og barnefordeling nærmere 80 prosent av hans arbeidstid. Advokat Gran anslår at klientene består av like mange kvinner som menn. Et brudd - og konflikt om barna - rammer dypt og vondt, både hos mor og far. Men det kan være en liten - og viktig - forskjell: Muligheten for å vinne frem. - Jeg pleier å si det slik: at mødrene i dag leder 1- 0, sier Guttorm Gran.Han forteller om rettsvesenets tidligere "morspresumpsjon", altså at bevisbyrden lå på far hvis han ønsket utvidet samvær med barna.- Denne er nå fjernet, men holdningene henger igjen. Dommerne tenker ofte at mor fortsatt er best. Med mindre noe er galt, får barna være hos mor, mener advokat Gran. Han har aldri opplevd at far vinner en sak der mor og far står tilnærmet likt.
Til slutt begynte Jonas selv
å spørre om hvorfor han bodde mer hos mor enn hos far. Da anså
hun slaget som tapt. Per, endelig halvtidspappa Gran understreker at 90 prosent av de som går fra hverandre, løser sine konflikter før de havner i retten. Men selv om de fleste altså klarer å styre unna et rettsoppgjør, havner de fleste barna hos sin mor. Fordi far uansett regner med å tape saken. Hos advokat Gran får begge parter et klart råd; svelg noen kameler. Demp konfliktnivået, ingen av partene tjener på krangel. Og fokuser på barnet, ikke på de voksnes behov. Grans "tommelfingerregel" lyder forøvrig slik: Jo høyere konfliktnivået er, jo mindre samvær blir det på den som ikke har den daglige omsorg. Og det er altså far - som nevnt i ni av ti tilfeller.Noen kilometer lenger øst i Oslo sitter en annen pappa og smiler fornøyd. Per er blitt "ordentlig" far, han ble det for noen få måneder siden. Men det tok nesten ti år å få til en ordning med delt omsorg, altså at sønnen Jonas skulle få bo like mye hos Per som hos moren. I dag bor Jonas en uke hos hver, med bare en liten kilometer mellom de to hjemmene.Hvorfor det tok ti år? Per rister på hodet. Han har ønsket det helt siden samlivsbruddet, da Jonas var rundt året gammel. Da mor fikk omsorgen, det var jo hun som hadde født, hun som hadde vært hjemme.- Du har ingen rett til å mase. Du kan ikke forvente noe resultat. Lovverket er brukt mot meg, jeg har følt meg helt overkjørt, sier Per, som fra alle hold, helt fra begynnelsen, har fått skussmål som god far, det er ikke der det ligger.- Vi gikk flere runder før bruddet var endelig, jeg håpet på en ordning. Vi hadde en diskusjon om hvor mye Jonas skulle være her og der. Men det var ingen diskusjon om hvem som skulle ha hovedansvaret. Bare å be om en ekstra dag var som å stange hodet i veggen.Så Per ba om rådgivning, megling. Og møtte behandlingsapparatet i bydelen.- Det består så å si utelukkende av kvinner over 35 år. De forstår mor og hennes tårer, jeg føler ikke at de har hatt interesse for å sette seg inn i fars situasjon. Deres kronargument var: Ikke undervurder bindingen mellom mor og barn, det er til barnets beste å bli boende hos mor. Deres holdninger er gammeldagse og erkekonservative, sier Per. Så det ble isteden årvisse diskusjoner med mor om delt omsorg. - Det viktige var et stabilt mønster for Jonas - og det har mor definert. Men til slutt begynte Jonas selv å spørre om hvorfor han bodde mer hos mor enn hos far. Da anså hun slaget som tapt. Så min konstante masing - uten at Jonas ble involvert - har gitt resultater. Men jeg fikk i alle år beskjed, nærmest fra alle hold, om at "jeg burde være fornøyd". Sier Per, fornøyd først etter ti år. På et annet sted ville Per ha møtt andre behandlere, kanskje med et helt annet resultat. Men ønsket om bistand deler han med mange. I Frode Thuens undersøkelse av deltidsforeldrene oppgir 53 prosent at de i svært stor eller nokså stor grad har følt behov for hjelp til å løse eller dempe konfliktene med ekspartneren. Men deres ønsker ble langt fra innfridd. Hele 74 prosent opplever at hjelpen er fraværende (i svært stor eller nokså stor grad). Bare 11 prosent mener de kan få den hjelp de trenger. "Det ser ut som om både beslutningstagere og -behandlere har begrenset kunnskap om de problemene som deltidsforeldre sliter med", skriver Thuen i "Livet som deltidsforeldre". Og tilstanden der ute er ikke oppmuntrende: Det finnes minst dobbelt så mange deltidsforeldre med psykiske problemer som i den mannlige befolkningen forøvrig.Og det har gått så utrolig fort. Rollen som deltidspappa er historisk sett så godt som ny. Først på 1970-tallet spretter tallet på skilsmisser til værs, og i årene som følger blir det flere og flere pappaer som tar del i omsorgen av barna mens mor og far ennå holder sammen. Og det ønsker mange pappaer altså å fortsette med. De mange samlivsbruddene og fremveksten av deltidsforeldrene kalles i dag et av de mest markante trekkene ved de moderne, vestlige samfunn, intet mindre. Og på noen få år har samboerskapene økt eksplosivt, allerede i 2001 utgjorde samboerne 56 prosent av alle mellom 20 og 34 år som levde i samliv. Samboerskap ryker tre ganger så ofte som ekteskap.Så kan det til slutt spørres: Hvorfor er det for mange så vanskelig å enes om delt omsorg? En rekke undersøkelser slår fast at barn som bor like mye hos far som hos mor, klarer seg bedre på skolen, har bedre psykisk helse, får sjeldnere rusproblemer etc. Forskjellene er ikke dramatiske, men klare nok - hvis man vil vektlegge barnas interesser. Et originalt forslag - fra jungelen der ute - viderebringes herved: Kanskje burde alle fraflyttede foreldre pålegges å avholde et "skilsmisseselskap"? Der man overfor slekt og venner må redegjøre for hvilke tiltak man planlegger - altså til barnas beste?