Foreldrene hennes oppholder seg ulovlig i Norge

Hun kjenner varmt vann renne nedover lårene og leggene. Under den store magen danner det seg en dam på gulvet. Vannet er gått. Kommer barnet nå, en måned for tidlig? Hun taster nummeret til ektemannen som gikk hjemmefra tidlig i dag. Han svarer ikke. Ingen hører Jyotis anrop tidlig denne høstmorgenen.

Alene og ulovlig.

På hemmelig adresse. Gravid med sitt første barn. Etter syv år i skjul må hun nå opp til overflaten for å føde sitt etterlengtede barn. Men er det lurt å tilkalle ambulanse? Våt og skjelven prøver hun å besvare sin egen angst: Hvilken adresse skal jeg oppgi? Blir vi avslørt nå? Kastet ut? Hvor skal jeg føde? Hvordan skal jeg gi barnet mitt en god og trygg fødsel?Jyoti, en kvinne midt i 30-årene, flyktet til Norge for ti år siden. Ektemannen Sures som hun møtte på et asylmottak, kom året etter henne. De er blant trolig flere tusen papirløse uten lovlig opphold her i landet. Grunnen til at hun, en ung kvinne fra Sri Lanka, valgte en tilværelse uten rettigheter, utenfor samfunnet, et liv under jorden i Norge fremfor å reise hjem igjen, er ifølge henne en historie om overgrep og forfølgelse, ikke minst fordi hun er kvinne. Norske myndigheter vil ha henne og mannen ut av landet, de tror dem ikke.Men det gjør deres norske hjelpere og venner. Med omsorg og månedlige trekk fra sine lønnskonti sørger de for at Jyoti og Sures overlever vinter og vår i dette landet. Syv år i skjul. Kjellerleiligheten er tom når Sures låser seg inn. Hvor er Jyoti? Panikken dunker hardt i brystet. Mobildisplayet viser at hun trengte ham for en stund siden. Nå er det hun som ikke svarer. Hva er vannet på gulvet? Har politiet hentet henne?

På fødestuen.

Jyoti får til slutt fatt i hjelp. Sures rekker å være med på fødselen. For fem uker siden, en måned før termin, blir barnet tatt imot av profesjonelle jordmødre på en offentlig fødestue et sted i Norge. Den lille blir fulgt opp av den lokale helsestasjonen. Alle godtar forklaringen om at de er asylsøkere som venter på svar. Ingen oppdager at de har oppgitt lånt adresse. Ingen stiller ubehagelige spørsmål.Den lille jentebabyen er en sol, en lysende, varmende fakkel i livet deres. Men hun har knapt sett verdens lys. Barnet er født til en kjellertilværelse i skjul, fortielse, angst og hemmelighold. Mors blikk veksler mellom skinnende lykke og matt avmakt. Murvegger, flisgulv med varmekabler, innestengt lukt av møllkuler. Her bor mor, far og det lille barnet. Lysrør høyt på veggen lyser opp et lite krypinn med kjøkkenbenk i enden av gangen, bad med dusj, stue med tv og grå velursofa. Bak et forheng i stuen står dobbeltsengen tett inntil barnesengen som lener seg til et nøkternt husalter med religiøse ikoner. - Jeg har sluttet å be. Jeg kjefter på mannen min som ber hver dag. Hva er det å be for?Hun snur seg bort. Tårene strømmer nedover kinnene. Fra halvmørket inne ved sengene ser vi bort på en bitte liten frøken i rosa pysj og hvitt babyteppe sove fredelig i fars fang. Ennå vet hun lite om uhørte bønner og knuste drømmer. En neve strekker slanke fingrer. - 2300 gram, stråler far. Jyoti svarer ham med et vått smil:- Ja, og 45 centimeter lang. Barnet er deres håp og glede. Men om natten gråter den lille, kanskje fordi det er så varmt, så tett. Et vindu som ikke kan åpnes, ingen ventilasjon. Hver natt legger far sin gråtende datter på brystet. Livredd hiver han selv etter pusten i den sparsomme luften, brystkassen beveger seg fort opp og ned. - Sssssj, lille venn, kom til pappa, du må ikke gråte så høyt at vi blir kastet ut av landet.Han stryker den lille ryggen, og håper at ingen hører barnegråten.

Redselen

. De er sårbare og engstelige som nybakte foreldre flest. Men de slapper aldri av, vet ikke når de blir avslørt. Det flimrer i en liten tv-skjerm, det er et overvåkingskamera som Sures har satt opp. Det forteller hvem som kommer til deres dør. Ved siden av står tre glassboller med hver sin akvariefisk som svømmer rundt og rundt. Høyt oppe på veggene oppunder taket henger bilder av Jesus, hinduistiske guder og familiefotografier. Jyoti vet ikke om moren fortsatt sitter i fengsel. Når legen noen dager etter fødselen ber dem om å komme med babyen, og de får vite at hun er har en sykdom, blir det i meste laget for den nybakte moren. Alt hun orker er å gråte.- Det er ingen seire i mitt liv. - Ble datteren vår syk fordi vi lever i skjul? Fordi jeg bekymrer meg så mye? Først hadde jeg ikke lyst til å føde et barn i skjul. Var redd for at det kunne avsløre oss. Ville fødestuen ringe politiet? Men vi ville gjerne ha et barn sammen. I svangerskapet greide jeg ikke å spise, klarte ikke å være en normal person. Det er trist at jeg ikke greide å ta vare på meg selv da jeg var gravid. Sures sitter på bussen. Inn kommer uniformskledde menn. Han skvetter selv om han vet at det ikke er politi, men billettkontrollører. Hjertet hamrer under skjorten for lenger fremme i bussen stopper kontrollørene ved en utlending som ikke har gyldig billett. Sures klemmer hardere om sin egen billett når kontrollørene ber den billettløse utlendingen følge med ut av bussen. Sures går også av, later som ingenting og spaserer forbi de neste holdeplassene. - Jyoti, du må passe godt på billetten når du tar buss, sier han andpusten når han kommer hjem. Jyoti trekker på skuldrene, hendene ligger slapt i fanget. Nakken verker. Morsmelken har hun allerede mistet.

Svart arbeid.

Nettverket av hjelpere sørger for at Jyoti har en liten jobb. Arbeidet bidrar til å holde henne noenlunde oppreist.Det hender Sures får telefon om å ta en svart vaskejobb. Han blir tilbudt timelønn på 65 kroner timen, men får utbetalt 38 kroner timen fordi oppdragsgiver sa han hadde trukket fra skatt. Han ler. Hver gang er han like nervøs når han skal vaske et lokale, redd for at alarmen skal gå og vaktene komme løpende. En gang slo han feil kode. Da la han på sprang.Nå løfter han barnet over til mor. Han trenger sigarett og snart blåser han røyk ut gjennom en gløtt i ytterdøren. - Jyoti, spør jeg, hvordan er det å føde en datter i skjul? - Vi var to, nå er vi tre. Sånn er det. De vet at dette ikke er noe egnet sted for et barn å vokse opp. Men de orker ikke å tenke på det. I ti år har Jyoti drømt om et anstendig liv. - Nå har jeg ikke flere drømmer.Men Sures polerer håpet.- Jeg har fremdeles et håp om at det skal komme en dag da vi kan gå ut i lyset.