Gjør-det-selv-mødrene

Vibeke vasser i unger fra morgen til kveld. Hun er barnelege, 39 år og skulle så gjerne hatt sitt eget barn. Problemet er at hun aldri har truffet en mann hun ønsker å dele livet med. Vibeke oppsummerer sine valgmuligheter for å bli gravid: Ta en one-night stand på byen, spørre en venn eller adoptere enslig. Ingen av alternativene er aktuelle. Løsningen blir en tur til StorkKlinik i København.

Økende trend.

Stadig flere single, ressurssterke kvinner gjør som Vibeke. De siste årene har det vært en sterk økning av norske heterofile kvinner som reiser til Danmark for å bli gravid uten en mann. "Storken" i København har siden 2004 hatt en tredobling av antall single norske kvinner som lar seg inseminere med anonym donorsæd. Lignende klinikker, som Nordica og Maigaardklinikken, opplever også stadig større etterspørsel fra enslige heterofile kvinner fra Norge og andre land med strengere bioteknologilov. Flere av klinikkene viser til en årlig økning på 20 prosent på inseminering av norske enslige kvinner.

SPA-atmosfære.

Før Vibeke skal insemineres på Stork, venter en slitsom prosess. Mange har romantiske bilder av å lage barn, å oppleve graviditeten sammen. Stork-prosessen gir mer en postordrefornemmelse. Livet hennes handler plutselig mye om telling: syklusdager, eggløsninger og muligheter. Hver morgen og kveld dypper hun en stiks i urinen. En dag er det grønt lys. Vibeke kaster seg på flyet til København. Hun har 24 timer på seg.På StorkKlinik ligger en tynn kanyle med sæd klar. I de moderne lokalene er atmosfæren dempet og sval. Stabler med beige håndklær ligger rundt i de lyse rommene, tente levende lys, eterisk røkelse og tibetansk korsang skaper en flytende følelse. Her er ingen beinholdere i metall. Alt er mykt og svalt. "Nå berører jeg deg," sier jordmor Nina Stork forsiktig, og sprøyter inn donorsæden via plastrøret. Vibeke vet det ikke ennå, men akkurat nå blir Gina til.

Etisk slagmark.

Inseminering av enslige heterofile med ukjent donor har vært en etisk slagmark. I forkant av lovendringen i Danmark argumenterte motstanderne med at barn har rett til både en mor og en far. Andre påsto at mannen er i ferd med å bli utrangert - nå også i forplantningen. Men tidsånden er i Vibekes og hennes medmødres favør. Donorbarna fikk en håndsrekning fra politikerne og dansk lovgivning da det i fjor ble bestemt at både leger og jordmødre kunne inseminere enslige med anonym donorsæd. Kundemassen endret seg da fra hovedsakelig å være par til å være kvinner som kommer alene. Donorene rekrutteres fra danske høyskolemiljøer, og er nøye vurdert ut fra fysikk og psykisk helse. Før inseminasjonen får man mulighet til å velge høyde, vekt og farge på hår og øyne. De fleste klinikkene har størst etterspørsel etter donorer med "et alminnelig nordisk utseende". Vibeke sender ofte sin ukjente donorhelt noen tanker.- Han må jo være veldig all right siden han ville hjelpe kvinner som ønsker barn. Jeg er lei meg for at jeg ikke får takket ham, sier hun.

Tidvis ensomt.

Mange av Stork-kvinnene forteller at prosessen og svangerskapet er det mest ensomme de noen gang har gjort. For Vibeke gikk det stort sett greit, men hun innrømmer at det til tider var ensomt. - I min ideelle verden hadde det jo vært en mann her; ideelt sett trenger barn en far og en mor. Men i dag er det mange slags familier. Vi har det fantastisk godt uten en mann i huset også, sier Vibeke.

Beriket livet.

Bak inngangsporten påskrevet "Team Fossum" hjemme på Giskehagen i Oslo løper toåringen Gina smilende rundt på plenen med en is i hånden. Hun er som de andre barna i rekkehusene, kjører sparkesykkel og stikker innom naboene for en pølse. Likevel er hun ikke helt som de andre. Gina har ingen far. I barnehagen er navnene til barnas foreldre skrevet over knaggen deres. Ginas knagg er den eneste med kun et navn: "Mamma: Vibeke". På Stork anbefaler de mødrene ikke å bruke ordet "pappa" om donoren. Vibeke har klart for seg hva hun skal si til Gina når hun en dag vil spørre etter pappa:"Mamma ønsket deg så veldig mye, hun kunne bare ikke vente lenger." Datteren har beriket Vibekes liv mer enn hun ante på forhånd, og hun har møtt utelukkende positiv respons på valget sitt. - Det er jo blitt så vanlig. For 20 år siden hadde jeg nok trengt en rettere rygg enn i dag. Kjæresten til en venninne synes det er hårreisende, ellers har alle i familie og vennekrets støttet henne 100 prosent. Vibeke forstår likevel at noen kan synes det er egoistisk.- Det er jo et egoistisk prosjekt, men det får jeg tåle å høre. Jeg er helt trygg på dette. Det må jeg jo være, for at Gina skal være det. Hvordan skal hun kunne akseptere det om jeg ikke gjør det?

Fremtiden.

Kanskje vil datteren ha en reaksjon i fremtiden. - Kanskje vil hun spørre hvordan jeg kunne bestemme at hun ikke skulle få ha en pappa. Det er jeg forberedt på, det skal jeg takle. Det hender Vibeke savner en spesiell venn som har ubegrenset med omsorg for Gina. Hun pleier å si at pappaen til Gina kommer etterhvert, hun har bare ikke funnet ham ennå. - Den som lærer Gina å knytte skoene, er faren hennes, ikke den sædcellen som laget henne, sier hun, og smiler.