Gode på livskvalitet, dårlige på «dødskvalitet»

Synes de får god omsorg i tøff tid

Norge scorer jevnt over høyt på såkalte levekårsindekser. Hvert år troner vi suverent på toppen av FNs «Human Development Index». Vi er med andre ord gode på livskvalitet. Men ifølge en ny undersøkelse utgitt av anerkjente Economist Intelligence Unit (EIU) befinner Norge seg nokså midt på treet når det gjelder «dødskvalitet».

Dødskvalitet dreier seg om nivået på såkalt palliativ – eller lindrende – behandling, i tilfeller hvor en pasients bedring er lite trolig, og hvor det isteden dreier seg om å minimere lidelse når døden nærmer seg.

Samlet befinner Norge seg på 13. plass på listen over i alt 40 land. Kvalitetsmessig er vi på 15. plass. Når det gjelder tilgjengelighet for lindrende behandling, befinner vi oss på en 20. plass (se grafikk).

Et strukturproblem

Innen 2030 vil antallet mennesker over 65 år for første gang overgå antallet under 5 år. Nordmenn lever sunnere og lenger, noe som betyr at det stadig blir flere eldre, og flere vil ha behov for lindrende behandling.

Professor i palliativ medisin ved NTNU, Stein Kaasa, og overlege ved Bergen Røde Kors sykehjem og leder for Verdighetssenteret, Stein Husebø, er blant landets fremste eksperter på lindrende medisin.

100 ganger flere

- 40 prosent av nordmenn dør på sykehjem. Det er tre ganger flere pasienter på sykehjem enn på sykehus. Samtidig har du ett legeårsverk pr. 1,5 pasienter ved norske sykehus. På sykehjem er tallet omtrent 100 ganger høyere – ett legeårsverk pr. 140–150 pasienter, sier Husebø.

Ifølge Kaasa er en av hovedårsakene at det er «et svarteperspill» mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

- Det er altfor vanskelig å få til gode samarbeidsordninger mellom kommuner og sykehus. De har forskjellige budsjetter og snakker ikke sammen. Vi trenger en integrert lindrende behandling i den offentlige helsetjenesten, sier Kaasa.

Et holdningsproblem

Kaasa mener at både helsepersonell og samfunnet for øvrig bør vurdere hvordan man tenker rundt døden.

- Vi prøver å forlenge livet, ofte med urealistiske mål. Hvis man har fått en uhelbredelig sykdom, kan det ofte være best å fokusere på å lindre istedenfor å forlenge et liv som ikke kan reddes. Det å gi livsforlengende behandling med ingen eller marginal effekt, kan bli en ekstra byrde for pasient og pårørende, sier Kaasa.

Skifte retning

I Norge mottar alle medisin- og pleiestudenter obligatorisk undervisning i palliasjon. Bortsett fra i Storbritannia er det veldig få land som har det, ifølge Stein Husebø.

Samtidig har medisinsk personell store problemer med å akseptere at mennesker skal dø, mener Husebø.

- Når vi har kjempet sammen med pasienten for å bekjempe sykdommen i mange måneder eller år, så er det mange leger som ikke makter å skifte retning når tiden har kommet. På sykehjemmet får vi stadig inn pasienter fra sykehuset med tyve unødige medikamenter eller mer. Men det ingen tenker på, er at vedkommende trenger en sjanse til å dø. De trenger ikke flere piller, sier han.

I 1984 kom den offentlige utredningen «Pleie og omsorg for alvorlig syke og døende mennesker». Utredningen konkluderte med at Norge skulle etablere palliative avdelinger ved alle universitetssykehus, og at vi skulle satse mer på undervisning og opplæring.

Resultater

I den nyere Samhandlingsreformen fra i år har det blant annet blitt tatt til orde for å trekke flere kompetente legestillinger inn i kommunehelsetjenesten. Målet er å skape bedre flyt av personell mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Kaasa etterlyser resultater, men politisk rådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet, Tord Dale, minner om at Samhandlingsreformen først vil lanseres i 2012.

- Gjennom Samhandlingsreformen er målet blant annet å øke legedekningen i kommunene. I tillegg vil vi opprette lokalmedisinske sentere, samt muligheten til å opprette dedikerte omsorgsboliger for lindrende behandling. Dette blir opp til kommunene å iverksette, og mange kommuner har gjort et godt arbeid allerede, sier han.