Han er ingen fremmed

SMERTE. Terroren kom ikke utenfra. Det tvinger frem smertefulle spørsmål.

DET SISTE DØGNETS utvikling i terrordramaet tvinger det norske samfunn til å stille nye, smertefulle spørsmål til seg selv.

I går forlot politiet det etterforskningssporet som ble holdt for det mest aktuelle de første timene etter at det smalt i regjeringskvartalet: At Norge var blitt hjemsøkt av internasjonal terror, mest sannsynlig utført av ekstreme islamister som hevn for Norges engasjement i internasjonale konflikter.

I stedet er en 32 år gammel nordmann, Anders Behring Breivik, siktet både for bombeattentatet i Oslo og massakren på Utøya. Han er fra Oslo, bosatt på Skøyen. Han er medlem av en frimurerlosje, og har markert seg som flittig debattant på flere nettsteder som er kritisk mot islam og et flerkulturelt samfunn. Kanskje tilhører han et høyreekstremt miljø på Østlandet.

Hentet hjem.

Politiet er foreløpig tilbakeholdne med å foreta noen direkte kobling mellom hans politiske holdninger og forbrytelsene han er siktet for. De formelle avhørene har så vidt kommet i gang. Det er fortsatt ikke helt avklart om han handlet på egen hånd eller om han hadde medhjelpere, selv om det ser ut til at politiet heller mot at han var alene.

Men til tross for alle ubesvarte spørsmål er det mulig å slå fast én ting: Terroren tilhører på sett og vis det norske samfunn selv. Den var ikke internasjonal, men nasjonal.

Vi kan ikke peke på noen av de store, aktuelle konfliktene som får global oppmerksomhet, det være seg i Afghanistan eller Libya, og si at bakgrunnen for de redselsfulle handlingene ligger der. Terroren kom ikke utenfra.

Ut fra det som nå er kjent, er Breivik født og oppvokst i Norge. På en annen måte enn om terroren var «importert», må vi spørre oss selv hvordan gjerningsmannen har vært i stand til å utvikle den ufattelige fanatismen som ligger til grunn for disse handlingene.

Dessuten: Var det ingen varsler på forhånd? Ingen tegn som noen kunne vært i stand til å fange opp?

Profil.

Dette er ikke dagen for å trekke klare slutninger av noen art, til det er det for mange tråder å nøste i. Men i den profilen som nå avtegner seg, ser vi risset av en ung mann, med en kort fortid i Fremskrittspartiets ungdom, som lenge har gitt uttrykk for holdninger som er ganske gjengse i det norske samfunn: Kritisk til islam, ingen tro på at mennesker med ulik kulturell bakgrunn kan leve sammen.

På et eller annet tidspunkt har Breivik gjennomgått en voldsom radikalisering, han har kommet med hatefulle ytringer mot muslimer og norske myndigheter, og utviklet en slags pervertert individualisme, en dyrking av den enkelte.

Styrke.

Twitter-meldingen han la ut for syv dager siden, gir et holdepunkt: «En persons overbevisning er like sterk som 100000 som bare har interesser».

Var det styrken i hans egen overbevisning om at det norske samfunn utvikles i gal retning Breivik skulle demonstrere, først med angrepet mot Regjeringskvartalet, dernest mot ungdomsbevegelsen til landets statsbærende parti – de som bærer fremtiden? En voldsom overbevisning som krever et voldsomt uttrykk?

Et slikt forskrudd behov for meddelelse, for å vekke oppsikt, vise styrke, er et kjent trekk i terrorismens historie. Terror er et blodig språk.

Andre elementer i profilen tyder på at Breivik er en einstøing, han ble rar, ikke til å forstå seg på. En barndomsvenn sier han ble innesluttet og distansert allerede i tenårene. «Han hadde noen venner, men ikke mange. Han var aldri populær, han var en av underdogene», sier den tidligere vennen til Nettavisen. En slik sosial tilbaketrekking er også et velkjent trekk fra andre store terroraksjoner.

Krise.

Hadde islamistiske terrorister stått bak, slik det allment aksepterte trusselbildet inviterte oss til å tro, ville det norske samfunn, stadig mer flerkulturelt som det blir, vært kastet ut i en tillitskrise. Det ville skjedd uansett hvor sterkt politikere og andre opinionsdannere hadde understreket at ekstremister står bak, og at muslimer ikke kan lastes for handlinger begått av kriminelle.

Midt oppe i den nasjonale tragedien som selvfølgelig har rammet norske muslimer like hardt som etniske nordmenn, vil jeg tro mange muslimer puster lettet ut i dag. Og det har de grunn til.

Nå står vi overfor en annen type krise, som vi ser rekkevidden av gjennom følgende spørsmål: Hvordan skal vi kunne forstå Anders Behring Breivik?

Hvordan var han, midt blant oss, i stand til å utvikle sin dødelige og utspekulerte fanatisme? Og har søkelyset mot ekstreme islamister, fra Politiets sikkerhetstjeneste, det politiske miljøet, akademikere og mediene, gitt oss tunnelsyn når ekstremister skulle kartlegges?

Angrepet mot Regjeringskvartalet og massakren på Utøya er en vond drøm. Den har vi ikke våknet opp fra ennå.

Når vi gjør det, ligger spørsmålene der.

Les også

Siste fra Innenriks

Siste nytt