Nettprat i dag:
Tusenvis lever papirløst i Norge. Trygve Nordby, generalsekretør i Røde Kors, kaller dem «globaliseringens pariakaste». Han svarer på dine spørsmål klokken 12.00.
Send inn spørsmål allerede nå!
I bakgrunnen hører Inger Nesvåg barnegråt. Moren i den andre enden av telefontråden lever i skjul i Norge, uten lovlig opphold. Barna gråter ofte og mye. Det gjør også foreldrene deres. De deler sin skjulte desperasjon med gode hjelpere som Inger Nesvåg, Kåre Bakken, Børre Austmann og Jørgen Johansen. I snart 25 år har Inger Nesvåg ved Oslo bispedømmeråd vært involvert i å hjelpe mennesker, som ikke ser hjemlandet som noe alternativ, i skjul. Fembarnsmoren og bestemoren til 11 barnebarn er en del av et uformelt nettverk av vanlige mennesker over hele landet som bidrar til å opprettholde de papirløses egen vante rolle i familien og deres egenverd.De følger syke barn til lege og lindrer tannverk med tannlegebesøk. Små nettverk av bankmenn, rektorer, ordførere, prester, forretningsfolk, organister eller bestemødre oppstår, og forsvinner når innvandrerne flytter videre. - Hvis sivil ulydighet er medmenneskelighet, er det OK å forsvare det. Jeg skjønner at noen ifølge lovgivningen ikke får opphold, men det er en stor gråsone hvor det går an å utvise en annen type skjønn. Asylpolitikken er altfor streng, sier Nesvåg.
Ulovlig.
Også skjulerne er redde for å bli avslørt. De utsetter seg for et mentalt press, de vet at de gjør noe ulovlig. Allikevel finner de gode grunner til å stille opp. - Det handler om å bli konfrontert med et levende menneske. Nesvåg forteller at skjulerne selv kan ha fått en hjelpende hånd når de trengte det. Noen hadde besteforeldre som led under krigen. I en bisetning kommer det frem at Nesvågs egen far var nazistenes fange på Grini under krigen. - Selv om dette handler om et møte med flyktningen, handler det også om et møte med oss selv og våre egne familiefortellinger om tap og sorg. Når de blir borte med neste generasjon, blir da også empatien for andres smerte borte?
Maktesløshet.
Kåre Bakken arbeidet på asylmottak før han pensjonerte seg. Han har hjulpet flyktninger siden båtflyktningene kom fra Vietnam på 1970-tallet. I løpet av årene har han hjulpet 14-15 familier som har vært i skjul. De aller fleste har fått opphold. Bakken forteller om mennesker og deres lidelse og usikkerhet som ble en del av livet hans - på godt og vondt. Det begynte med en uke, så en til, før det ble år. - Det blir en påkjenning å hjelpe. Lenge var maktesløshet og dårlig samvittighet for disse skjebnene en del av hverdagen min. Man blir selv nedbrutt når tiden går uten at noe skjer, så begynner man kanskje å skygge unna fordi man ikke føler at man strekker til. Men så legges kabalen på nytt, og så er det på'n igjen.Fredsforsker Jørgen Johansen har i løpet av en årrekke bidratt til å hjelpe et par hundre flyktninger i skjul. Under krigen smuglet Johansens bestefar jøder over grensen til Sverige. Johansen opplever at han fører bestefarens tradisjon videre.
Gjør det igjen.
Organisasjonssekretær Børre Austmann i Human-Etisk Forbund har, som privatperson, hjulpet til med å skjule flyktninger uten lovlig opphold. Det begynner å bli noen år siden. Men, ja, han ville gjort det igjen. Han er kritisk til norsk asylpolitikk, og mener at Norge burde ta imot flere flyktninger enn i dag. I likhet med andre skjulere/hjelpere fnyser Austmann av spørsmålet om illegale innvandrere går under jorden for å tvinge seg til opphold i Norge. Det vil alltid være noen som misbruker systemet, men trolig enda flere som ikke får den beskyttelsen de skulle hatt.
Inger Nesvåg ved Oslo bispedømmeråd vet at hun gjør noe ulovlig. - Det handler om å bli konfrontert med et levende menneske, sier hun.
