Ingrid Betancourt tror på ny tid med Obama

• >

Den colombianske kvinnen, Ingrid Betancourt, tar imot sine gjester med et hjertelig smil og et varmt håndtrykk, selv om hun egentlig er dødssliten: Hun kom over Atlanterhavet fra New York. Før hun satte seg på flyet, var hun med på en fest for Barack Obama.- Derfor må du unnskylde, livet har vært hektisk de siste døgn, sier hun i det Aftenposten møter henne i Fredrikstad, der hun deltar på Frie Medier-konferansen.Hun setter seg ned og skrur tiden tilbake til juli i år, da hun på mer eller mindre mirakuløst vis ble befridd fra fangenskapet hos den colombianske Farc-geriljaen. Da hadde hun sittet som geriljaens fange siden den 23. februar 2002.- La oss ta det spørsmålet alle stiller meg, sier hun: Hvordan var det mulig å overleve i jungelen i alle de årene? Det er ikke noe enkelt svar på det spørsmålet. Men hvis jeg skal være helt ærlig med deg, må jeg fortelle at det ikke hadde vært mulig uten troen på Gud, uten en åndelig styrke og uten kjærlighet. Kjærligheten var til dem som jeg lever for - først og fremst mine barn og mine nærmeste slektninger, som jeg er veldig sterkt knyttet til, sier hun med nesten hviskende stemme.- Men også kjærligheten til mitt land, og ikke minst kjærligheten til alle dem som led ved å være tatt til fange av Farc på samme måte som jeg var. Uten dette hadde jeg ikke overlevd, så mye kan jeg si om det, fortsetter hun. «Det som slo meg da jeg ble satt fri, var at det var en atmosfære av frykt i verden. Det hadde vært en verden av velstand. Nå syntes det som vi hadde alt, men vi var ikke lykkelig.» Ingrid Betancourt, om følelsene etter å ha blitt løslatt

Ikke hate.

Hun mener det er viktig ikke å glemme at man også må ha kjærlighet overfor dem som er ens fiender. - Jeg kunne aldri få meg til å hate dem som hadde tatt meg til fange. Jeg levde hos dem i så mange år og forsto at de ikke hadde gått inn i geriljaen for å kidnappe mennesker fordi de var onde. De var gått inn i geriljaen fordi de ikke hadde andre muligheter i livet. De var rett og slett en del av Colombias ulykke, sier hun.- Men kan du ha tro på Colombia etter det du har vært gjennom? Er ikke volden i landet så ille at det knapt kan være håp?Ingrid Betancourt venter litt med å svare. Hun lar det kanskje skinne gjennom at hun selv har vært inne på disse tankene? - Jeg tror det er håp. Men det vil ikke gå fort, og det vil ikke bli lett. Colombia kan ikke komme seg ut av voldsspiralen bare ved at politikerne treffer noen vedtak og undertegner noen papirer. Endringene må komme fra det indre i hvert enkelt menneske så lett, og så vanskelig, er det.Igjen blir hun stille et øyeblikk, men tar så opp igjen tråden. - Saken er den at menneskene er fulle av hat. De er fulle av krig. Dette hatet må drives tilbake, men det vil ta tid. Hvis vi virkelig mobiliserer all vår vilje, vil det kanskje ta 10 år. Det blir 10 vanskelige år. Men jeg tror det er mulig. Når jeg har overlevd seks og et halvt år i fangenskap i jungelen, fortoner det meste seg som enkelt, selv det å omforme mitt land og bringe det ut av den konflikten som har ridd det de siste tiår.- Kan USA og Latin-Amerika med Obama i Det hvite hus innlede et nytt kapittel i sitt lange, vanskelige forhold?- Ja, sier Ingrid Betancourt. Nå er stemmen hennes klarere og mer optimistisk enn da hun snakket om fangenskapet i jungelen. - Svaret på det spørsmålet er ja! gjentar hun med entusiasme.- Obama betyr at vi har fått en mulighet vi knapt har hatt før. Men det kommer ikke bare an på amerikanerne. Det kommer an på oss i Colombia og ellers i Latin-Amerika. Hvis det eneste vi gjør, er å be amerikanerne om enda flere penger, vil vi havne i den samme gamle blindgaten. Vi må bli mer konstruktive i våre egne land. Da tror jeg Barack Obama vil komme oss i møte slik at vi sammen kan utrette noe som virkelig vil sette spor etter seg i historien.- Og da stiller du kanskje opp som presidentkandidat i Colombia på ny? - Nei, den tiden er forbi.