Kastet ut av Norge, nå bor de på en benk i Genova

Etter fire år på flukt gjennom to kontinenter endte Fathia Omar opp i Bergen. Der fikk asylsøkeren behandling for fysiske og psykiske skader, blant annet etter brutale voldtekter. Men midt under behandlingen ble den nyopererte og traumatiserte kvinnen tvangutsendt og overlatt til seg selv i Genova i Italia.

– Jeg har fortsatt stingene etter operasjonen. Her er det ingen som vil se på dem, sa den somaliske 25-åringen da vi denne uken traff henne i den italienske byen.

For ti dager siden ringte politiet på døren hjemme i Bergen. Hun fikk en time på seg til å pakke og ta farvel med ektemannen Sabriye. Like etter ble hun og sønnen Munir (6) fraktet til Italia, eskortert av to politifolk.

Fathia ble tvangsutsendt fra Norge, på tross av at hun var nyoperert og midt i en omfattende medisinsk behandling etter en gruppevoldtekt som varte i 20 dager. På tross av at hun nettopp hadde fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom. På tross av at hun nå har eneansvaret for en liten gutt, også han traumatisert. På tross av at hun måtte forlate ektemannen, som nå fortviler i en tom leilighet i Bergen.

– Gråter om natten

FOTO: KRISTOFFER RØNNEBERG

– Det er verst for ham, sier 25-åringen og peker på sønnen. – Han får ikke sove. Han gråter mye og spør etter pappa.

Men nå er det dag, og de vonde tankene er satt på en armlengdes avstand for den vesle gutten. Begeistret jager han en gul pose som tumler bortover piazzaen. Latteren skinner i øynene hans. Det mangefargede mønsteret han har tegnet i ansiktet sitt viser at han satte stor pris på tusjpennene jeg hadde med meg som en gave til ham.

Hvem skulle trodd at denne gutten har vært på flukt hele sitt liv? Og hvem skulle trodd at kvinnen på benken ved siden av meg har gjennomlevd en historie så traumatisk at selv garvede helsearbeidere og jurister i Norge stopper opp og roper varsko?

Det er nemlig mange som mener at Fathia Omar aldri skulle vært sendt ut av Norge. Ikke i hennes tilstand. Ikke etter det hun har vært gjennom.

Flyktet

25-åringen forteller sin historie slik: Like etter at Munir ble født, ble faren hans drept av et medlem av Al-Shabaab-militsen. I frykt for eget liv valgte 25-åringen å rømme fra hjembyen Mogadishu. Hun tok med seg Munir og reiste nordover, gjennom Etiopia og Sudan og videre gjennom Sahara-ørkenen til Libya.

Hun fikk seg jobb som hushjelp i Tripoli, og lot en annen somalisk kvinne ta vare på Munir mens hun arbeidet. En marsdag for to år siden dukket sønnen i huset opp sammen med en vennegjeng. De kidnappet henne, stengte henne inne i et forlatt varehus og begynte mishandlingen som varte i nesten tre uker.

Daglig dukket de opp for å voldta henne. De torturerte henne også med sigarettglør og knuste flasker. Til slutt, etter 20 dagers helvete, var underlivet hennes så ødelagt at de ikke lenger klarte å fortsette misbruket. Hun ble sluppet fri.

FOTO: KRISTOFFER RØNNEBERG

I juli 2008 fant hun sønnen igjen i den italienske hovedstaden. En stund klarte hun å overleve ved å jobbe illegalt som hushjelp, men hun ble raskt kastet på gaten, der Munir ble forsøkt kidnappet og voldtatt av en innvandrergjeng. Like etter snudde lykken.

Fathia Omar kom i kontakt med en somalisk mann i Norge. Etter en tids nettflørting giftet de seg. Ingen av dem var til stede i bryllupet, som ble gjennomført av foreldrene deres i Somalia.

Fikk behandling

I august 2009 kom Fathia Omar til Norge. Fastlegen hennes, Ulf Hørlyk, innså raskt at hun trengte omfattende behandling for både fysiske så vel som psykiske lidelser.

Han satte hjulene i gang for å få henne inn til både psykolog og til operasjon på Haukeland.

Psykolog Elin Mæhle konstaterte at både mor og sønn lider av posttraumatisk stressyndrom.

– Hun er forvirret, deprimert og traumatisert. Jeg kan ikke skjønne hvordan hun skal kunne ta vare på seg selv eller en liten gutt, sier Mæhle, som har behandlet 25-åringen ved Senter for krisepsykologi i Bergen.

Fastlege Hørlyk er enig:

– Hun har en usedvanlig brutal forhistorie. Jeg opplever mye som lege, men har aldri før hørt om noe så grusomt som dette.

Hverken lege eller psykolog visste at hun skulle tvangsutsendes. Hørlyk er svært opprørt:

– Det er godt mulig at hun ikke skal ha asyl i Norge. Men hun må jo få fullført behandlingen sin. Hvor er menneskeligheten? Dette er jo grotesk.

25-åringen omfattes av den såkalte Dublin-forordningen, som tilsier at asylsøkere skal få søknaden sin behandlet i det europeiske landet som først tok imot dem.

Da Utlendingsnemnda (UNE) besluttet at 25-åringens sak ikke skulle behandles i Norge, ble hun derfor sendt til Italia.

– Uakseptabelt

Men det er mange grunner til at hun skulle blitt i Norge, iallfall inntil videre, sier konstituert generalsekretær Sylo Taraku ved Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

– Reglene er slik at man ikke skal avbryte nødvendig behandling. Man skal ikke gjøre noe som kan utsette en person for skade på liv og helse, sier Taraku.

Han legger til at det å splitte familier også er imot grunntanken i Dublin-forordningen.

– Denne saken viser trenden i norsk asylpolitikk, der man skal nå et mål på 5000 returnerte i år. Det er uforsvarlig at ingen kontaktet legen eller psykologen hennes, det er fullstendig uakseptabelt, sier Taraku.

I teorien skal Fathia Omar fortsette sin medisinske behandling i Italia.

– Men politiet her roper bare «vaffanculo» (dra til helvete) til meg, og på legekontoret får jeg ikke noe hjelp, sier hun.

Hvordan kunne disse to bli kastet ut av Norge? Noe av svaret ligger i at hverken Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE) var klar over den medisinske behandlingen hun fikk.

Det fremgår av utvisningsvedtaket, som UNE har gitt Aftenposten innsyn i.

- Uinteressert advokat

25-åringens advokat, Bjørn Nærvik, brukte aldri behandlingen som argument overfor norske myndigheter.

– Det var ingenting spesielt med helsesituasjonen hennes, sier han, før han bryskt avslutter samtalen.

Både 25-åringen og ektemannen Sabriye Omar sier, uavhengig av hverandre, at de aldri ble spurt av advokaten om noe mer enn helt elementære opplysninger.

Da de forsøkte å ringe ham for hjelp eller informasjon, fikk de alltid beskjed om at han ikke hadde tid til å snakke med dem.

– Han virket ikke interessert, sier 25-åringen.

Alle for seg selv

Hun snakker litt norsk, men ikke engelsk. En annen somalisk mann, Nur Sheikh Ali (50), bidrar som tolk.

– Jeg føler med dem, men jeg kan ikke hjelpe dem. Her må alle ta vare på seg selv. Jeg kan klare å hjelpe meg selv, men en enslig kvinne med et lite barn har ingen mulighet. Italia er som et afrikansk land – det fungerer ikke, og politiet er som en mafia, sier Ali, som selv har hatt et kort opphold i Norge for fem år siden.

I utvisningsvedtaket fra UNE heter det blant annet at italienske myndigheter vil gi Fathia Omar og Munir en «betryggende og forsvarlig» asylsakbehandling.

Ekteskapet med Sabriye Omar anses ikke som tilstrekkelig dokumentert. Hverken UDI eller UNE kan kommentere denne saken.

Jeg reiser meg for å gå. Og det er da jeg forstår hvorfor Munir har virket så glad og leken. Han trodde at jeg hadde kommet for å hente dem, for å ta dem hjem til Norge, til barnehagen, til mannen han kaller pappa.

I løpet av et øyeblikk forsvinner lyset i øynene hans. Tårene renner mens han klamrer seg til moren sin, på en kald, hard benk i en ugjestmild italiensk by.

Klikk på tallene i kartet for å få mer informasjon.