Kattmarkas beboere forbereder søksmål

Fire måneder etter at Sturla Forås opplevde at huset han satt i sammen med kona og barnebarnet på fire, seilte nedover blåleiren i Kattmarka i Namsos, er han tilbake i rasområdet. Huset på nesten 400 kvadratmeter ligger delt i tre, hundre meter fra der det opprinnelige sto. Garasjen og snekkerstuen står på kant. Det som tidligere var en naturperle med sjøutsikt, fremstår nå som stort åpent sår. Nabohus ligger veltet, noen står under vann, en bil står på hodet ned i leirmassene. Tak ligger flerret av. Forås er preget.

- Det er vanvittig bittert å tenke på hva vi har mistet, sier han stille.

Kona vil ikke være med, tiden etter raset har vært tøff. I dag bor paret i en kommunal blokkleilighet i sentrum av Namsos, fremtiden er uviss. Familien har allerede sikret seg ny tomt, denne gangen på trygg fjellgrunn. Likevel mangler Forås de 600000 kronene det koster til opparbeidelse av vei, vann og kloakk. Dette dekker ikke forsikringen. Fra kommunen har de ikke hørt noe i den anledning.

- Det har vært store omveltninger, og personlig sliter jeg med nattesøvnen. Jeg opplever fortsatt en del ras i tankene, sier han.

Skjønn.

Nylig kom rapporten fra granskningsutvalget. Statens vegvesen ble pålagt all skyld for raset. Her heter det at Statens vegvesen hadde utvist dårlig skjønn med hensyn til behovet for en geoteknisk og ingeniørgeologisk undersøkelse før de gikk i gang med veiarbeidet, og at dette skyldes dårlig prosjektkultur i Veivesenet.

Beboerne opplevde konklusjonen som en lettelse, endelig har de fått en motpart og en årsak. Nå er en advokat i Trondheim satt på saken, for å forberede en felles erstatningssøksmål for alle de berørte beboerne.

- Ledelsen i Statens vegvesen må takke sin Gud for at dette gikk så bra som det gjorde, det er i alle fall ikke deres fortjeneste at ingen ble liggende igjen nedi leiresuppen her. Vi er opptatt av at vi får tilbake livene våre og får dekket det vi har mistet, så får heller forsikringsselskapene og veivesenet krangle seg imellom. Det kan i alle fall ikke være penger det skal stå på her. Det er våre liv og vår helse de herjer med, sier han.

Mirakuløst nok gikk ingen liv tapt. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er nå i gang med å bygge en tilførselsvei inn til de husene som fortsatt står igjen på raskanten. Tolv hus unngikk å bli tatt av raset. Selv om ekspertene lover god rassikring, er beboerne delt i synet på om de vil flytte tilbake.

I dag ser området ut som det gjorde for fire måneder siden – i påvente av granskningsrapporten er nemlig ingenting blitt gjort.

Aftenposten møter en mor og en sønn, de løper over leirmassene. De skal inn til huset sitt innenfor raset. Der er moren flere timer om dagen, enten for å lufte, klippe plenen eller bare være der. En natt overnattet familien ute på terrassen, inne tør de ikke bo. Mange er skeptiske til løftene om at rassikringen er god nok. Bjørn Knotten er blant dem. Selv om flere hus ble stående, blant annet Knottens, står de på kvikkleire de også.

Tvil.

- Jeg flytter ikke tilbake. Jeg stoler ikke på uttalelsene fra Norges Geotekniske institutt (NGI), som har garantert for at det skal bli trygt å bo der igjen. De har uttalt seg i en slik retning om jordsmonnet at jeg ikke finner det trygt å bli boende, uansett tiltak. Vi har krevd at det skal utføres mer omfattende sikringstiltak enn det som er tenkt, men det er det ikke penger til. Jeg mener det ikke er tilstrekkelig å sikre raset bare i nedkant, sier Knotten.

Fra rasgropen ser vi opp mot eneboligen hans helt på raskanten. Kommunen har sagt at de tidligst kan flytte tilbake om ett år. De som må ha nye hus andre steder, må trolig vente enda lenger.

- Det er ikke til å legge skjul på at mange synes ting ikke går raskt nok, sier Knotten.

Den siste tiden er det to ganger blitt begått innbrudd i husene som står igjen. Beboerne er bitre. Forsikringsselskapene sa nei til å dekke ekstra vakthold.

- Det er en skam og en hån mot oss som bor der. Mange tar dette svært personlig, sier Knotten.

I tillegg sa både kommune og fylkeskommune nei til å dekke juridisk bistand.

- Da Trond Giske var her, lovet han et økonomisk oppgjør vi skulle være fornøyd med. Jeg har derfor bedt ordføreren ta kontakt med Giske for å høre hvordan staten stiller seg til dette, sier Knotten.

Muligheter.

En av utfordringene blir å få kjøpt ut husene for dem som ikke lenger føler det trygt å bli boende, og til hvilken pris. De som vil bli boende vil ventelig kreve erstatning for å dekke de tapene de har lidd, både for tort og svie og tap av tomteverdi.

- Advokaten skal i første omgang analysere hvilke muligheter vi har. Veivesenet er nå funnet å ha forårsaket raset, men ingen er dømt til å betale. Derfor er vi redd for at dette skal bli trenert, vi orker ikke vente i ti år. Vi ønsker å komme oss videre i livet, enn så lenge er livene våre satt på vent, sier Knotten, på vegne av alle beboerne.

Midt oppi det hele roser ofrene oppfølgingen de har fått fra den psykiatriske helsetjenesten i Namsos.

- Det er mange som sliter, noen var midt oppi det da raset gikk, andre kom like etterpå. Men helsetilbudet vi har fått, har vært veldig bra, roser Knotten.

Namsos kommune vil i fremtiden stille langt strengere sikkerhetskrav til Statens vegvesen rundt nye veiprosjekter.

I granskningsrapporten etter raset heter det at Namsos kommune burde fremmet krav overfor Statens vegvesen om at det ble utført en grundig kartlegging av kvikkleirens omfang. Ordfører Morten Stene sier kommunen heretter vil bli nøyere med å følge opp prosjekter hvor Statens vegvesen er involvert.

- Dette er noe vi skal ta til etterretning, og skjerpe inn på i fremtiden, sier Stene.

Samtidig er han glad for at kommunen ikke fikk noe skyld i det som skjedde. –Jeg sitter med følelsen av at vi har fått mye skryt for hvordan vi har håndtert denne saken. Allerede fra dag én har vi jobbet hardt for å gi dem som ble rammet, hus, klær, mobiler, alt det de trengte. For oss er det viktig at området nå blir tilstrekkelig sikret, og NGI har overbevist oss om at det skal bli trygt å flytte tilbake, sier han.

Stene skjønner at noen kan synes prosessen går for tregt. Regjeringen bevilget 20 millioner kroner til rassikring, men arbeidet har stått på vent i påvente av rapporten fra granskningsutvalget. - Vi har dessverre lite tomter ledige, og venter på en rullering av arealplanen i kommunen. Slike ting tar tid. Derfor kan noen risikere å vente lenger enn ett år før de får ny bolig, sier Stene.

Uansett er selve rasgropen ubeboelig, og eksperter fra NGI har tidligere antydet at det vil kunne gå ti år før rasgropen har tørket ut og kan tas i bruk igjen.