Det er ingen oppsiktsvekkende nyhet at norske biskoper og prester bekymrer seg for vår lemfeldige omgang med skaperverket. Gjennom 90-tallet har de brukt både bibelord og gudstro i argumentasjonen mot gasskraftverk og forbruksmønster. Flere norske menigheter driver også aktivt miljøarbeid i sine lokalsamfunn.Likevel var det konturene av en interessant allianse som trådte frem da miljøorganisasjonen Worldwatch Institute hadde invitert Den norske kirkes fremste talsmann, bispemøtets preses biskop Finn Wagle i Nidaros, til å innlede under presentasjonen av den årlige tilstandsrapporten for jorden i går. Wagle snakket åpenhjertig både om behovet for et langt sterkere miljøengasjement i kirken og kirkens medansvar for den økologiske krisen.

Naturen nedvurdert

- Vi må på teologiens og kirkens vegne spørre om vi ikke har trukket med oss betydelige elementer av naturforakt og nedvurdering av skaperverket i vår kristne tradisjon, sa Wagle og la til: - Ofte falt naturen helt ut av teologenes interessefelt, fordi naturen ensidig ble knyttet til livets forgjengelighet.Ved siden av Wagle satt Worldwatchs internasjonale styreleder, norske Øystein Dahle. Med mild stemme, men moralsk autoritet understreket han behovet for slagkraftige allianser i kampen for miljø og en klode som kan overleveres til nye generasjoner. - Uten slike allianser, viser vi vår manglende evne til å få til nødvendige endringer, sa han.Utgangspunktet for Wagles ord er et kapittel i Jordens tilstand 2003 om hvilken rolle religionen kan spille i jakten på en bærekraftig verden. Der skriver prosjektdirektør Gary Gardner i Worldwatch at religiøse institusjoner og ledere kan bidra med flere viktige verdier i denne jakten. Blant annet evnen til å se verden som en helhet, med moralsk autoritet, en stor tilhengerskare, store materielle ressurser og evne til å bygge fellesskap.Wagle la for sin egen del til at kirken også har et språk som kan tale til menneskenes hjerter og en tradisjon for pilegrimsvandring som kan brukes for å minne oss om at vi lever i et samspill med moder jord.

Slagkraft nok?

Det er vanskelig å kritisere Dahle og Wagle for deres felles engasjement for en skrøpelig klode. Spørsmålet er bare hvor slagkraftig en slik allianse kan bli i det norske samfunnet. Vel har biskoper autoritet og interesse i det offentlige ordskiftet og legpredikanter talegaver og grep om sine menigheter. Vi har også en kristen tradisjon preget av nøysomhet og måtehold. Men samtidig har kristne høytider som jul og påske utartet til kommersielle karnevaler. Vi kappløper rundt gullkalven, med og uten velsignelse fra presteskap og menighet. Vi ber kanskje om forlatelse for våre synder, men vi ber om enda mer kreditt.Det spørs derfor om moralsk indignasjon, troen på det gode i mennesket og appell om respekt for naturen er tilstrekkelig for å stagge handlelyst og kapitalkrefter. For har ikke store deler av den moderne miljøbevegelse vært preget av nettopp av en nærmest religiøs tro på at de forvalter veien, sannheten og livet?Religionsviter Tarjei Rønnow har i boken Miljø og menneske (Gyldendal 2002) en interessant og tankevekkende analyse av den økologiske vekkelsen med tittelen «Skyld og soning i vår tid.» Rønnow mener miljøsaken har fungert som en arena for revitalisering av religiøse tradisjoner og symboler, og at den har fornyet det «religiøse» repertoaret.Vi skal ikke undervurdere betydningen av hva slike fellesskap betyr for oss. I en verden hvor vi dyrker individet og ironien, er det ærlige fellesskapet og den oppriktige troen, hva den enn måtte handle om, viktige verdier. Kanskje har biskop Wagle og miljøverner Dahle lagt ut på en pilegrimsferd som mange ønsker å følge med på.