Kritiske rapporter om bistand lite lest

Hverken fri forskning eller Norads egne evalueringsrapporter blir i særlig grad benyttet som grunnlag for nye beslutninger om bistand.

Slik konkluderer et internasjonalt konsulentteam bak en ny rapport om forskning på norsk bistand.

Intervjuer av 44 personer fra Utenriksdepartementet, Norad og forsknings- og bistandsmiljøene bekrefter dette bildet. Beslutningstagerne i UD og Norad sier de mangler tid til å sette seg inn i forskning og at det ikke er kultur for å gjøre det. Ifølge rapporten er bistandsbyråkratene mer orientert mot morgendagen og budsjettprosessen enn å reflektere over lærdommer fra fortiden.

- Er det ikke nokså oppsiktsvekkende at beslutningstagerne ikke leser og tar konsekvensen selv av egenbestilte rapporter?

- Jo, det er beklagelig at det ikke er større etterspørsel etter og bruk av solid forskning i byråkratiet. De som bestiller rapportene, leser, men rapportene får som oftest en smal leserkrets. Det skyldes dels at lesning av rapporter ikke er en yndet aktivitet for saksbehandlere, men også at forskerne ikke kommuniserer klart og godt i form og med et innhold som oppleves relevant for beslutningstagere, sier Stein-Erik Kruse fra Nordic Consulting Group (NCG), en av konsulentene bak rapporten.

Direkte press på å endre og moderere konklusjoner har jeg opplevd flere ganger i arbeid for FN-systemet og de regionale utviklingsbankene - Stein-Erik Kruse, Nordic Consulting Group

Oppdragsforskning

Fraværet av uavhengig forskning om virkningen av bistand er også slående og ifølge rapporten svært problematisk. Fri og uavhengig forskning på norsk bistand, igangsatt på forskernes eget initiativ, eksisterer nesten ikke. En tilsvarende rapport fra 2007 konkluderte med akkurat det samme.

Det aller meste av den evaluering og forskning på bistand som foregår, er konsulentoppdrag og oppdragsforskning som Norad selv bestiller og finansierer. Mange av instituttene i disse anbudsrundene er sterkt økonomisk avhengige av Norad. Det kan føre til at de ikke tør være for negative i sine evalueringer, heter det i rapportene både fra 2011 og 2007.

- Det er utrolig hvor lite forskning som foregår på nødhjelp og utviklingshjelp tatt i betraktning av hvor viktig dette temaet er for norsk utenrikspolitikk, sier en informant fra 2011.

Flertallet av de intervjuede fors­kerne foretrekker fri og uavhengig forskning, mens bistandsbyråkratene foretrekker den minst selvstendige og minst åpne formen for forskning, nemlig oppdragsforskning. Sistnevnte gruppe forteller også at de i egen arbeidssituasjon utelukkende baserer seg på oppdragsforskning.

- Kan man stole på oppdrags­forskning?

- Evalueringsarbeidet i Norad er i økende grad profesjonalisert, og det kreves uavhengighet av konsulenter/forskere. Det er lite eller ingen direkte styring og påvirkning av konklusjoner og anbefalinger. Det forekommer sikkert eksempler på selvsensur for å sikre fremtidige kontrakter, men det meste kan sies om det blir det formulert på riktig måte. Det største problemet er at det ikke er en mer aktiv, uavhengig bistandsforskning i tillegg til oppdragsforskningen, sier Kruse, selv konsulent i et firma med mange oppdrag for Norad.

Kruse sier han ikke har opplevd at Norad har justert konklusjonene i rapporter han har levert.

- Direkte press på å endre og moderere konklusjoner har jeg imidlertid opplevd flere ganger i arbeid for FN-systemet og de regionale utviklingsbankene, forteller han.