Kutter bistand til statsbudsjetter

Negativ utvikling for menneskerettigheter og styresett er en av årsakene til at budsjettstøtten kuttes. Minst like viktig er den rødgrønne regjeringens ønske om sterkere norsk, politisk styring av bistanden.

Siden 2008 har norsk bistand som går direkte inn i mottagerlandets statsbudsjett, såkalt budsjettstøtte, falt med 46 prosent. I 2008 utgjorde budsjettstøtten 1,16 milliarder kroner, og i 2012 vil den være på 619 millioner.

- Det er ikke overraskende at budsjettstøtten kuttes under denne regjeringen. Den har en klar, politisk agenda med bistanden og vil gi penger til miljø, klima og likestilling. Regjeringen er kort og godt ikke så interessert i at mottagerne skal bestemme over bistanden, sier utviklingsekspert og forsker Øyvind Eggen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

- Norge har de siste årene lagt større vekt på bistand til tematiske satsinger enn budsjettstøtte, sier statssekretær for utviklingsministeren, Ingrid Fiskaa (SV).

Kutt i budsjettstøtten betyr ikke nødvendigvis mindre bistand. Norge finner andre kanaler, fortrinnsvis såkalt sektorstøtte, som ligger tett opp mot generell budsjettstøtte. Eksempelvis vil Burundi nå få støtte til sitt utdanningsdepartement.

Norge ga i 2010 budsjettstøtte til syv land – Burundi, Malawi, Mosambik, Tanzania, Zambia, Uganda og Det palestinske området. Uganda forsvant ut i år etter negativ utvikling, særlig innen korrupsjon og økonomisk styresett. – Den andre grunnen er at vi ønsker å konsentrere vår støtte til prioriterte sektorer som miljø, klima, ren energi, oljeforvaltning og likestilling, sier Fiskaa om Uganda.

Flere land kutter


Som andre giverland har Norge nå frosset budsjettstøtten til Malawi, på grunn av negativ utvikling for styresett og menneskerettigheter og manglende reformer i den økonomiske politikken.

Stadig flere giverland reduserer og avvikler nå budsjettstøtte.

- Det kan henge sammen med at pendelen svinger fra det generelle til det spesifikke, sier Fiskaa.

Budsjettstøtte oppsto som internasjonal trend rundt år 2000 og ble særlig viktig i forbindelse med den såkalte Paris-erklæringen i 2005. Budsjettstøtten hadde to begrunnelser: Mottagerlandene skulle selv bestemme hvordan pengene skulle brukes mot fattigdom. Dessuten skulle administrasjonskostnadene gå ned når giverne samlet seg i en pott med felles mål.

- Den andre siden av dette var at donorene mistet mye av kontrollen over pengestøtten. Men de forsøker å dirigere pengestrømmen likevel. Dermed gikk ikke administrasjonskostnadene så mye ned som forventet, forteller Eggen.

Strides om korrupsjonsrisiko

Budsjettstøtte er omstridt fordi mange mener denne formen for bistand har særlig høy risiko for korrupsjon. Det mener både opposisjonen på Stortinget, bistandsorganisasjoner og utviklingseksperter Aftenposten har snakket med. Regjeringen er ikke enig.

- Vi mener at korrupsjonsrisikoen ved budsjettstøtte ikke er større enn risiko knyttet til andre former for støtte. Evalueringer bekrefter at det ikke finnes belegg for å hevde at det er en sammenheng mellom budsjettstøtte og korrupsjon, sier statssekretær Ingrid Fiskaa (SV).

Forsker Øyvind Eggen ved NUPI ser det slik:

- Det er ingen tvil om at budsjettstøtten er mer utsatt for korrupsjon. Du er nødt til å stole på mottageren. På den annen side er budsjettstøtte et politisk virkemiddel for å komme i dialog med landet. Donorene følger med og påvirker, blant annet i antikorrupsjonsarbeid. Jeg mener budsjettstøtten alt i alt har vært effektiv.

- Er korrupsjonen en kostnad vi bare må regne inn?

- Det er et dilemma at de som trenger budsjettstøtten mest, ofte har svake institusjoner og mye korrupsjon. Vi må gjøre noen valg og kan ikke hjelpe de fattigste med de dårligste regjeringene med denne støtteformen, bare de fattigste med litt mindre dårlige regjeringer. Forhåpentligvis kan en slik politikk spore de verste regjeringene til forbedringer, sier utviklingsøkonom Rune Jansen Hagen ved Universitetet i Bergen.