Lærte av historien - og løp

Dette er en isolert øy 15 mil vest for Sumatra, med milelange sandstrender, kokospalmer, rismarker, fiskelandsbyer, malariamygg og en historie av flodbølger. Surfere finner veien hit iblant og snakker om paradiset. Av og til kommer en ferge innom, noen småfly lander på flyplassen som er omgitt av tett jungel.Ellers er Simeulue en bortglemt øy, den ligger for langt borte. Men om morgenen den 26. desember var det denne indonesiske øya med sine 77 000 innbyggere som lå nærmest episentret for den ufattelige naturkatastrofen.Kjempebølger slo inn over strendene og knuste over 1500 hus. Et annet sted ville antall døde ha skutt i været, men på Simeulue døde bare syv eller åtte innbyggere.- Vi løp opp i høyden. Det har vi lært oss gjennom generasjoner. Etter et jordskjelv har vi kanskje 15 minutter på oss, sier Zulny, en mann som arbeider i helsevesenet.

Rammet før.

I år 1800 ble øya rammet en lignende bølge, i 1907 kom det en til. Det var den bølgen Nina Marzenis farfar fortalte henne om da hun var ti år gammel.Nå er hun 20 og sitter i forut i en båt som har sett sine beste dager og som er innleid av australske hjelpeorganisasjoner for å frakte ris, mat og utstyr til den bortglemte øya i katastrofens sentrum. Hun skal hjem til sine foreldre, og det er 13 timers rullende dønninger fra Singkil sør i Aceh-provinsen - med drønnende indonesisk rockemusikk i høytalerne.Rahmat skal også hjem. Han er 27 år gammel, oppvokst på øya, men hadde bodd ti år i Banda Aceh da bølgen kom. Når han til slutt vandrer opp veien fra havnen og til foreldrenes hus, kaster mamma seg om halsen på ham. Pappa venter innendørs kledd i sitt rutete klede. Han forteller om jordskjelvet og hvordan en bjelle ringte i hodet hans; det var på tide å komme seg opp i høyden. Han rakk å få med seg et telt, mat og noen klær.- Vi holdt oss oppe i høyden i tre dager og tre netter, vi var titusen herfra Sinabang. Vi var for redde til å vende tilbake. Men så så vi bilder som noen hadde tatt av hvordan det så ut i byen, og da bestemte vi oss for å gå tilbake, sier Rahmats far.Hans farfar fortalte historien om 1907 for ham som barn. Selv har han fortalt den til Rahmat.- Men tsunami har jeg aldri hørt om før. Vi har alltid kalt det smong. Det er smong vi har stor respekt for. Jag takker Gud for at vi sitter her alle sammen, sier han.

Bygger opp igjen.

I landsbyen Lantik på øyas vestkyst pågår en bordtennismatch midt i ødeleggelsen. Eldre menn sitter på en benk, røker og nikker enig når Karim, en partifunksjonær, forklarer at de tilsammen var 3600 mennesker fra 13 landsbyer oppe i høyden, som reiser seg bare 300 meter fra vestkystens strandlinje.- Det er fortsatt noen som bor igjen der oppe, og ikke tør å komme ned. Dette her er en traumatisk hendelse, sier Karim.Skolene på øyas vestkyst er gjort om til flyktningeleir. Det kunne ha vært verre, det kunde ha vært som i Meulaboh eller Banda Aceh, det kunne lett ha vært flere hundre døde. Bare syv- åtte døde er kanskje et mirakel, og helt sikkert den muntlige tradisjonens fortjeneste.Jasman By er den eneste innbyggeren jeg treffer som ikke flyktet opp i de jungelaktige kollene som befolkningen kaller fjell. Han hadde klatret så høyt han kunne opp på broen i Salur da de to bølgene kom og han så vannet stige under seg. - Jeg er ikke redd, jeg skal bygge huset mitt opp igjen på stranden, sier han karslig.Andre bor fortsatt opp i høyden, fordi de ikke har noe hus å vende tilbake til.