Livredderne fra Utvika er blitt syke

Det er gått mer enn fem uker siden Utvika-gjestene resolutt og uten å tenke på sin egen sikkerhet, reddet ungdommer som flyktet fra Utøya. Men heltene betaler nå en hard pris. De fleste av dem er fortsatt sykmeldt, og sliter med søvnløshet, angst, traumer og bekymringer.

– Jeg gjorde bare min plikt, og føler meg ikke som noen helt. Men bildene, lydene, tankene og spørsmålene forsvinner ikke fra hodet mitt. Jeg tenker spesielt mye på de ungdommene jeg ropte til fra båten etter at gjerningsmannen var pågrepet. De svarte ikke. Var de døde? Turte de ikke gjøre noen livstegn? Kunne de ha blitt reddet? Hvordan gikk det med dem egentlig?

Kulenedslag

Robert Wilhelm Johnsen møter oss på brygga ved Utvika camping i sin hvite Veslefrikk med 25 hestekrefter. Han prøver fiskelykken, både ørret, gjedde, sik og abbor trives i Tyrifjorden.

22. juli ble båten hans brukt til å redde ungdommenes liv. Rundt 250 unge ble brakt i land på Utvika terrorkvelden. Johnsen brukte mest tid på å ta seg av og organisere hjelpen på brygga.

–Jeg ringte politiet klokken 18.01, men de kom aldri. Jeg ventet og ventet, og det var en fortvilende situasjon. Vi var fullstendig uforberedt, og handlet instinktivt. Mens minuttene gikk, ble min og andres båter satt på vannet, og hardt skadede og sjokkerte ungdommer ankom brygga og ble tatt hånd om. Vi hørte skudd og så kulenedslag i vannet. Det var uvirkelig, helt uforståelig, sier Johnsen.

I ettertid er det spesielt og vanskelig å ta innover seg at så mange av oss frivillige var i reell livsfare. Robert Wilhem Johnsen

Ifølge loggen til Vestre Viken helseforetak ankom tre ambulanser kaiområdet klokken 17.55, men allerede 18.05 ble de trukket tilbake fordi helsepersonellet opplevde at de ble skutt mot. Først 18.50 var kaiområdet igjen klarert.

– I ettertid er det spesielt og vanskelig å ta innover seg at så mange av oss frivillige var i reell livsfare.

Paal Adam (fører av båten) og bror Wiggo Adam (til høyre) var to av de sivile som hjalp politiet den 22. juli. Først kjørte de to ganger og hjalp ungdommer fra øya og til land. På den siste turen hadde de med seg politi og kjørte rundt øya. FOTO: VEGARD M. AAS/PRESSE30.NO

FOTO: FOTO: VEGARD M. AAS / PRESSE30.NO

Tilsammen 69 mennesker ble drept på Utøya. 65 av dem ble funnet på selve øya, to døde på fergekaien på fastlandet, én druknet og én ble erklært død på Ullevål sykehus.

Han har hatt sin første sommer på Utvika i campingvognen sammen med samboeren Gro. De har trives fra første stund, men noe ferie etter 22. juli er det ikke blitt.

– Jeg var sykmeldt en uke, men tross alt er det bra å jobbe. Da holdes tankene litt unna. Men når kvelden og natten kommer, er det vanskeligere. Sovepiller må til, men plutselig våkner jeg midt på natten, og blir liggende og tenke.

Han har snakket med fastlegen, og i går var han hos psykologen for første gang. Han håper profesjonell hjelp vil føre til at situasjonen blir lettere etter hvert.

Dødelig rekkevidde

Advokat Sjak R. Haaheim bistår i alt 20 klienter, 19 fra Utvika camping, samt en hyttebeboer på Storøya. Han bekrefter at alle klientene får helsehjelp.

«Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på så mye kjærlighet vi kan vise sammen. Her på Utvika camping 22. juli 2011 tok vi i land ca. 250 ungdommer fra Utøya. Hilsen oss campinggjester og beboere.» Denne minnestenen ble reist etter at en trygdet kvinne ga 10.000 kroner til de frivillige hjelperne og Utvika camping. Plaketten er ny, stenen har ligget ved moloen i ti år.

FOTO: Paal Audestad

– Men så å si alle er fremdeles sykmeldt. De sliter med søvnløshet, angst, bekymringer og traumer. Noen av dem hjalp til fra bryggeområdet, andre plukket opp ungdommene fra båtene sine. De opplyser at prosjektiler traff vannet rett ved Utvika brygge og rundt båtene. Det er ingen tvil om at de var i livsfare, sier Haaheim.

Han har vært i kontakt med våpeneksperter i Forsvaret, og gjerningsmannens angrepsrifle hadde høyhastighetsammunisjon og en dødelig rekkevidde på 3600 meter. Avstanden fra Utøya til Utvika camping er rundt 600 meter.

– Objektivt sett var alle mine klienter i livsfare den kvelden, de som var på brygga og de som var i båtene. De ønsker ikke noen heltestatus, men det er min oppgave å bistå dem med all den hjelp de nå trenger fremover. De kunne valgt å trekke seg unna og vente på politiet. Men de valgte moralsk og menneskelige riktig ved å gjøre sitt ytterste for å redde liv, sier Sjak R. Haaheim.

Ikke fornærmet-status

Oslo tingrett har fremdeles ikke gitt livredderne fra Utvika status som fornærmet i saken.

– Jeg håper ikke den biten tar for lang tid. Retten jobber under høytrykk, så jeg regner med at det kun er et tidsspørsmål før dette skjer. Det er en tilleggsbelastning for mine klienter å måtte svare på spørsmål om de opplevde å bli direkte skutt på av gjerningsmannen. Det er finjus, og det må være åpenbart at retten legger til grunn at Utvika-camperne var i stor livsfare mens de reddet andres liv.

Haaheim forteller at hans klienter sliter mye i etterkant med å ta innover seg at de faktisk var i livsfare den kvelden.

Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid ber alle kommuners kriseteam være aktive i oppfølgningen av alle berørt av terroren 22.juli.

Meninger - les Harald Stanghelle i dag: « Vi får stadig ny informasjon som kaster lys over beredskapen før denne svarte fredagen i vår historie »