M ANGE FRYKTER at det flernasjonale avtaleverket som er bygget opp etter krigen, er truet. Særlig USA ser ut til å gi en god dag i internasjonale regler og søker heller egne løsninger. Oppsigelsen av ABM-avtalen om rakettforsvar, invasjonen av Irak, kravet om særbehandling av egne borgere under Den internasjonale straffedomstolen og ensidige økninger av jordbrukssubsidier gir inntrykk av at tidens melodi er stormakters alenegang og ikke brede, omforente løsninger.Men utenfor det sikkerhetspolitiske feltet er bildet mindre dystert. USA er tilbake i FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO) og har til manges overraskelse undertegnet FNs nye tobakk-konvensjonen, som har til hensikt å begrense bruken av tobakk. Heller ikke på miljøområdet er det mange tegn til voksende stormaktsarroganse.Det som gjerne trekkes frem, er USAs uttreden av det forpliktende klimasamarbeidet. Men se litt nøyere på dette eksemplet: For det første er de mest særpregede og krevende sidene ved Kyoto-avtalen - de såkalte fleksible mekanismene for kvotehandel,og godskriving av utenlandske miljøinvesteringer og det nærgående kontrollsystemet - i stor grad USAs verk. Amerikanerne formet klimaavtalen før de forlot den. For det andre viste denne saken også hvor robust klimaregimet er. Muligens Kyoto-avtalen selv, og i hvert fall grunnidéen, om at nasjonale forpliktelser må ledsages av internasjonal kvotehandel for å holde kostnadene nede, overlever at den største utslipperen trakk seg ut.USAs uttreden ga nemlig EU en kjærkommen anledning til å vise globalt miljølederskap - først ved sin aktive rolle i sluttforhandlingene om klimaavtalen, og nå senest ved å utvikle et eget system for kvotehandel som skal i drift fra 2005. EU har tatt denne rollen også i andre profilerte miljøspørsmål, som hvilken plass føre-var-prinsippet skal ha, muligheten for å begrense importen av genmodifiserte organismer, og mer alment forholdet mellom miljø- og handelsregler under Verdens Handelsorganisasjon, WTO.D ETTE ER GANSKE NYE TONER.Fra gammelt av har EU-landene hatt for ulike interesser i de store miljøspørsmålene til at EU har kunnet ta noen lederrolle. Uklarhet om forhandlingsretten ligger hos medlemslandene eller i EUs fellesorganer har også bidratt. I dag er grunnlaget for en mer kraftfull miljø-utenrikspolitikk fra EUs side bedre. Flertallsbeslutninger er innført på mange viktige miljø- og ressursforvaltnings-områder, slik at EU som helhet kan være mer ambisiøs enn det minst ivrige medlemslandet.Samtidig er EU-parlamentet mer aktivt og innflytelsesrikt enn før, og trekker ofte politikken i grønn retning. I motsetning til tidligere er nå europeiske miljøregler i mange tilfeller strengere enn de tilsvarende internasjonale reglene, og dette er alltid et godt utgangspunkt for en pådriver. På den annen side: Den utvidelsen som pågår østover, omfatter, i motsetning til den forrige runden da blant annet. Sverige og Finland kom inn, miljøpolitisk tilbakeholdne land.O M EU BLIR TYDELIGERE og grønnere på enkelte områder, er USA fortsatt viktig og iblant aller fremst i flernasjonale miljøregimer - på de mange områdene der amerikanske økonomiske interesser ikke har overdøvet landets aktive og innflytelsesrike miljøbevegelse.Dette skjer iblant ved hjelp av kjøttvekten. I kraft av sitt enorme marked er USA i stand til å sette standarden ved simpelthen å gå foran. Ta for eksempel regulering av havforurensning fra skip: USAs krav om dobbelte skrog innen 2010 for alle større tankskip som ønsker å anløpe amerikanske havner - reglene kom på plass etter grunnstøtingen til "Exxon Valdez" utenfor Alaska i 1989 - slo rett inn i rederes investeringsbeslutninger verden over. Den internasjonale maritime organisasjonen IMO kom diltende etter og med mer fleksible regler. EU innførte lignende bestemmelser først i år, i kjølvannet av "Prestige"-katastrofen.D ET LIGGER I SAKENS NATURat slikt lederskap er omstridt iblant, og endog ganske bekvemt for landet selv. I spillet om forvaltningen av store, vakre dyr som amerikanske hjerter banker særlig varmt for - som hval, delfiner og afrikanske elefanter - blir dagsordenen stadig satt av USAs trusler om handelssanksjoner overfor stater som etter deres oppfatning motarbeider internasjonale bevaringsregler. I delfin-tilfellet er slike sanksjoner to ganger bragt inn for tvisteløsning under WTO.Ofte kombineres den amerikanske kjøttvekten med intellektuelt lederskap - det å utvikle og underbygge bestemte løsninger med en vitenskapelig tyngde som gjør det vanskelig å stå imot. Forbudet mot utslipp av enkelte ozon- nedbrytende stoffer ble til som følge av denne typen amerikansk lederskap på 80- og 90-tallet. En viktig betingelse for å ta denne rollen er håndfast og vanskelig å kopiere for andre: Den amerikanske føderale miljømyndigheten sysselsetter 18000 personer.På mange miljøområder har USA også utvist noe de for tiden tar lettere på i sikkerhetspolitikken, nemlig det å snekre sammen tilstrekkelig bred enighet om kompromissforslag i spørsmål der partene stanger mot hverandre. I fremforhandlingen av Miljøprotokollen i Antarktis, som la på is de meget omstridte reglene for mineralutvinning, spilte USA denne rollen, og også i det viktige arbeidet for å styrke FN-reglene for forvaltning av fiske på åpent hav - som Smutthullet og Smutthavet.U SA ER DESSUTEN stadig den fremste pådriveren for at internasjonale miljøregimer med rettslig bindende regler også må ha gode ordninger for innsyn, overvåking og kontroll. Dette henger sammen med det rettsliggjorte, amerikanske politiske systemet. Myndighetene der er sårbare for juridisk skarpskodde miljøorganisasjoner som gjerne trekker dem for hjemlige domstoler om regelhåndhevelsen er for slapp - og er opptatt av at andre land skal holdes like hardt i ørene.Svaret på spørsmålet som er stilt i denne artikkelens overskrift er, med andre ord, at varslene om miljøregimenes forvitring er betydelig overdrevne. I stedet ser vi en jevn og trutt styrking av internasjonale regler, med bedre ordninger for rapportering, vurdering og inspeksjon. Dessuten: USA fortsetter stort sett å arbeide innenfor disse avtalene, selv om landet sjeldnere enn før er den fremste pådriveren for sterkere og mer raffinerte regler.På tross av dette fastslo nylig verdens ledende miljøpolitikere at miljøtilstanden og ressursgrunnlaget alt i alt blir verre for hver dag som går - og det i en skremmende takt. Internasjonale virkemidler kommer på plass og politikken legges om i viktige land, men tiltakene er ennå for spede og spredte til virkelig å monne. Det er langt mellom de miljøpolitiske solskinnshistoriene - tilfeller der alvorlige miljøproblemer er løst som følge av internasjonale avtaleverk.Riktignok ville situasjonen i mange tilfeller ha vært betydelig verre uten disse regimene - men det er fattigmanns trøst. Samtidig skal man ha edruelige forventninger til internasjonale miljøregimer. Bare sjelden er slike avtaleverk avgjørende for de miljø- og industripolitiske debattene som påvirker ressursbruk og miljøtilstand. Hjemlig interessekamp og prislappen på renere produksjonsteknologi er som regel mye viktigere.Dette betyr ikke at internasjonale miljøregimer ikke teller - men at deres viktigste funksjon er å styrke de miljøpolitisk motiverte deltagerne i den interessekampen som spilles ut nasjonalt. Dette kan de internasjonale regimene gjøre på flere måter. De kan skape omforent, legitim kunnskap om miljøproblemenes art og omfang. De kan bidra til å kringkaste de mest ambisiøse standardene og dermed legge et press, hjemme og ute, på de regjeringene som unnlater å innføre dem.I NTERNASJONALE REGIMER kan også hjelpe til med å bygge administrativ og teknisk kunnskap og evne til å drive igjennom miljøtiltak der dette er flaskehalsen. Men her har løftene vært mange og leveransene magre. De utviklingslandene som trodde at Rio-konferansen i 1992 og dens oppfølging i praktisk politikk ("Agenda 21") skulle bli en brekkstang for omfattende miljøbistand fra rike til fattige, er gått fra voksende frustrasjon til ren desillusjon. Og etterhvert som stadig mer av det internasjonale miljøarbeidet dreier seg om hvordan de reglene som er kommet på plass, skal omsettes i kostbar praksis, slår denne nord- sør-dimensjonen inn med enda større tyngde.Å trekke utviklingsland aktivt inn i internasjonal miljøpolitikk krever vanligvis positiv forskjellsbehandling, ved at miljøkravene som stilles til dem er mildere enn de tilsvarende for rike land, og helst at de også ledsages av teknologi- og annen ressursoverføring. Dette er kontroversielt, kostbart og dermed vanskelig å få til. I en tid med nedtonet amerikansk miljølederskap er det derfor interessant at EUs almene ønske om å fremstå som USAs likeverdige på internasjonale arenaer, nå gir seg uttrykk i en tydeligere og mer aktiv utenriks miljøpolitikk.