Mahmoud: "Mamma, hvorfor får jeg ikke ha venner?"

"Mahmoud" ligger på den slitte sofaen i det lille rommet han og moren har fått låne. Gardinene er trukket godt for.- Mamma, hvorfor får ikke jeg lov til å ha noen venner å leke med? Tårene renner nedover kinnet hans. - Jeg ville aldri at det skulle bli slik, svarer "Leyla" sønnen og tar et godt tak rundt ham. Hun rister av gråt.

Endelig avslag.

For to år siden får "Mahmoud" og "Leyla", som egentlig heter noe annet, endelig avslag på sin asylsøknad. Da går moren og sønnen fra Midtøsten under jorden, og de flytter rundt i en storby i Sør-Norge. Moren sover på en madrass på gulvet, mens sønnen ligger på sofaen. I nesten to år er han isolert fra omverdenen, uten skolegang og lekekamerater. "Leyla" forsøker å registrere ham på flere skoler, men blir avvist fordi de ikke har oppholdstillatelse.- Hvorfor kan ikke jeg gå på skole, raser "Mahmoud" og borer ansiktet ned i sofaen. Veggene er nakne. På gangen er det et lite toalett som de deler med flere.Ingen vet hvor mange som lever i skjul i Norge, men det er snakk om tusenvis av voksne og barn. I likhet med resten av Europa øker den papirløse befolkningen i Norge.Mellom 5000 og 10 000 mennesker lever i skjul, anslår Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF). Fra 2000 og frem til i dag har drøyt 23 000 asylsøkere forsvunnet fra asylmottak uten å oppgi ny adresse, viser tall Aftenposten har hentet inn fra Utlendingsdirektoratet (UDI). Noen har reist hjem, andre har gått under jorden. Aftenposten har snakket med mange forskere, organisasjoner, etater og enkeltmennesker for å kartlegge livsvilkårene til ulovlige innvandrere. Strengere asylpolitikk og mer effektive kontrolltiltak gjør at flere går i skjul, og et mer mangfoldig samfunn gjør det lettere å gjemme seg. For et tiår siden ville en utlending ha skilt seg ut i en liten bygd, men i dag bor det folk fra hele verden spredt rundt i landet. Svært få klarer seg uten et nettverk av gode hjelpere. Ofte kan det være andre innvandrere eller nordmenn som ikke orker å snu ryggen til når de først er blitt litt kjent.

Høy feber.

Det er kveld. "Mahmoud" ligger på den slitte sofaen og gråter. Svetteperlene pipler frem i pannen hans. Han skjelver over hele kroppen.- Mamma, jeg har så vondt i øret."Leyla" begynner å gråte fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Hun føler at det er hennes skyld. Lege tør hun ikke oppsøke. I fortvilelser ringer hun til en venninne som kjenner en lege. Han ordner det slik at "Leyla" kan hente antibiotika på et apotek. Men da må hun gå ut, noe hun nødig gjør.Mørket har senket seg, og "Leyla" kikker rundt hvert gatehjørne før hun våger seg frem. Når kysten er klar, piler hun nedover gaten, men hun stivner av skrekk da høye ul fra en sirene bryter stillheten. En politibil kommer susende. Hun tvinger seg til å gå normalt, men hjertet dunker så høyt at hun føler at forbipasserende kan høre det. Hendene er klamme, og hun skjelver kraftig.Etter å ha fått medisiner, blir "Mahmoud" raskt frisk, men hans mentale helse blir stadig mer skral. Mens andre barn er på skolen, ser han på TV dagen lang på det lille rommet. Ute kan han ikke leke, fordi noen kan legge merke til ham. Inne må han være stille for ikke å forstyrre naboene. Flere ganger om dagen gråter han, og han blir stadig mer kranglete.

Stor belastning.

Forskere og nettverket rundt papirløse innvandrere forteller at de lever under et umenneskelig press. De klarer sjelden å slappe av, fordi de alltid er redd for å bli pågrepet. Mange barn lever i skjul, noe som kan være ødeleggende for dem. Noen er spebarn, andre i førskolealder. Atter andre er i skolealder, men uten å gå på skole. Ofte har de ikke venner, og de leker sjelden ute.- Fremtiden er satt på vent. Nytt stress legger seg oppå hardt prøvede nerver hos store og små når familien flytter fra sted til sted av frykt for å bli avslørt, forteller en norsk kvinne som har hjulpet irregulære innvandrere i mange år.Selv om de papirløse oppholder seg ulovlig i landet, har de rett til akutt helsehjelp. Likevel er det få som oppsøker helsetjenesten, fordi de er redde for å bli rapportert til myndighetene, eller de klarer ikke betale for behandlingen.Barn har egne rettigheter gjennom FNs barnekonvensjon, som er tatt inn i norsk lov. Blant annet slår den norske opplæringsloven fast at alle barn som oppholder seg i Norge over tre måneder, har rett til skoleplass. Likevel blir mange av disse barna holdt hjemme, fordi familiene er redde for å bli avslørt. I andre tilfeller blir de avvist, slik som "Mahmoud".

Karriduft.

En sterk duft av karri pirrer neseborene når vi kommer inn i den lille leiligheten som "Mahmoud" og "Leyla" nå har flyttet til. "Mahmoud" smiler bredt når han tar imot oss. Han har røde roser i kinnene. En skole sa til slutt ja til at han kunne begynne, og etter skoletid spiller han fotball med de nye vennene.- Det er så gøy å gå på skolen. Å bare være hjemme er kjedelig, mumler han."Leyla" byr frem te, og hun har tent stearinlys i vinduskarmene. På et skap står det bilder av familien som er igjen i Midtøsten. Men hun er fortsatt like redd for å bli oppdaget. "Mahmoud" får ikke lov til å ha med seg venner hjem, og han kan ikke besøke skolekameratene hvis noen har bursdag. "Leyla" går bare ut en sjelden gang når hun skal handle mat. Hun kikker seg alltid over skulderen. Noen uker tidligere banker det plutselig hardt på døren. Det er midt på natten, og begge setter seg vettskremte opp i sengen. Nå har politiet kommet for å hente oss, tenker de.- Hysj, du må være helt stille, hvisker "Leyla" til "Mahmoud".Noen fulle ungdommer har gått feil. Mor og sønn puster lettet ut."Leyla" er en vakker kvinne med sterke trekk og mørkt, langt hår, men hun er blek og dratt i ansiktet. Under øynene har hun store, mørke poser.- Jeg håper vi en gang kan leve et normalt liv i frihet. Da skal jeg sove ut uten å være redd for å bli tatt.