Miljøbombe bak Venezias karnevalsmaske

Skjønnheten Venezia. Udyret Petrolchimico. Side om side med en av verdens mest unike kulturbyer ligger den kjemiske industrigiganten Petrolchimico, dobbelt så stor i omfang som Venezia selv. Hvert år puster dette kjemiske monsteret tusener av tonn med giftgasser utover den sårbare lagunen og byen Venezia, som i tusen år har ligget her, midt i vannet, som en dronning. Hvorfor har de bygget Venezia så nær all denne fæle industrien? spør en og annen intetanende turist. Høyvannet som skyller inn i kanalbyen er et kjent problem langt ut over Italias grenser. «Save Venice»-hjelp har kommet fra utallige land de siste 30 årene. Byen får internasjonal støtte til å overleve. Men nå er Venezia truet av noe langt mer dramatisk enn springfloen. Siden den alvorlige ulykken i det kjemiske industriområdet Petrolchimico i november har venetianerne, både i Venezia og på fastlandet, fått øynene opp for det de kan risikere neste gang: en gigantisk miljøkatastrofe.

Sperr dere inne!

Det er kveld, og de fleste venetianere er kommet hjem fra jobben da ulykkesalarmen går den 28. november 2002 kl. 20.32. De høye sirenene varsler om en alvorlig ulykke i Venezias havnekvarter, Porto Marghera, kanalbyens industriområde, et av de største i Europa for kjemisk industri. Mens alarmen uler, lukker innbyggerne alle vinduer, forsegler sprekker med våte håndklær og kaster seg over telefonene i håp om å få vite mer om hva som har skjedd og hvor lenge de må holde seg innendørs. De 300 000 som utgjør befolkningen i kanal-Venezia og fastlands-Venezia (Mestre og Marghera), vet utmerket godt hva alarmen betyr: en alvorlig ulykke eller et omfattende utslipp fra den kjemiske giganten Petrolchimico, deres nærmeste nabo. - Jeg var hjemme med min kone Manola og min åtte år gamle sønn Simone da jeg hørte et kraftig smell. Trykket gjorde at vinduene ristet. Tre kvarter senere hørte vi sirenene. Vi stengte oss inne, og jeg ringte mine kolleger i brannvesenet som bekreftet at det hadde skjedd en alvorlig eksplosjon i et av de farligste anleggene, forteller Luigi Quinto, brannmann, bosatt på fastlandet innenfor Venezia, en drøy kilometer fra ulykkesstedet. - Vi var veldig redde fordi vi ikke visste omfanget av ulykken og hva som kunne skje. Å bo så nær et farlig industrianlegg gjør at vi stadig spør oss om vi skal flytte herfra, men det er ikke så lett å bryte opp etter å ha bodd her i generasjoner, sier Manola. Eksplosjonen skjedde på et av de farligste anleggene, som eies av den amerikanske plast-produsenten Dow Chemical. Brannen som fulgte var bare noen få meter fra å antenne en kjempetank med det livsfarlige kjemiske stoffet fosgen. Hvis denne var blitt antent, ville det ha utløst en miljøkatastrofe på størrelse med ulykken i Bophal i India i 1974, der 20 000 mennesker omkom og hundretusener i flere kilometers omkrets ble forgiftet. Ved en merkelig tilfeldighet - noen kaller det et mirakel - ble brannen slukket av trykket fra en ny eksplosjon, og faren var over etter et par timer. Målinger av luften viste at giftskyen som dannet seg over byen ikke var så kraftig som først antatt. Ni personer ble umiddelbart siktet for svikt i sikkerhetsrutinene. Da kom det også for dagen at anlegget var blitt presset inntil metallet hadde begynt å smelte og antent seg selv. Etterforskningen pågår fortsatt.

Rystet av redsel

Robert Trevisan, bosatt i Marghera-området rett ved anlegget, var en av de mange som ble rystet av redsel den 28. november. Umiddelbart etter ulykken tok han initiativet til å starte en folkebevegelse som nå møtes hver uke for å organisere lokalbefolkningen til å protestere på ulike måter mot den farlige produksjonen. - Jeg var i ferd med å legge mine to små døtre på seks og halvannet år. Da alarmen gikk, ble jeg livredd. Jeg stengte meg inne og tok kontakt med naboene for å diskutere hva vi skulle gjøre. Da signalet gikk om at alt var over et par timer senere, gikk jeg ut, med maske. Jeg fikk vite at det var vindstille og at giften hadde gått rett opp og falt rett ned igjen, forteller Trevisan. - Det har skjedd mange ulykker inne på anlegget tidligere? - Ja, hele tiden skjer det ulykker, men ikke så alvorlige som denne. De fleste blir dessuten ikke offentliggjort. I 1998 fikk vi melding dagen etter at det hadde vært et alvorlig giftutslipp. Jeg hadde vært på markedet med min datter hele dagen. Men denne gangen fikk vi vite det straks, og vi fikk sjokk. Plutselig skjønte vi at vi må arbeide for at de farligste fabrikkene stenges så snart som mulig. - Du får ikke lyst til å flytte etter dette? - Nei, her i Marghera er det et unikt miljø. Jeg foretrekker å bli boende og jobbe for en bedre fremtid, sier Roberto Trevisan. Men fastlands-venetianerne er ikke unisone i sin mening om Petrolchimico. Helt siden siden glansperioden i 1970-årene, da 20 000 arbeidere var ansatt og kjemisk industri gikk for fulle seil, har fagforeningene kjempet for å opprettholde aktiviteten, uansett utallige krefttilfeller blant arbeiderne og merkelige syndromer som følge av kjemisk forgiftning. Ennå slåss de 5000 arbeiderne som er igjen for å beholde sine arbeidsplasser. Men i dag ser mange av dem mer nyanserte løsninger. - I flere tiår har det vært en mur mellom oss som jobber i fabrikkene og de som bor utenfor, altså ingen dialog. Men i de siste årene, og spesielt etter 28. november, har også arbeidere begynt å engasjere seg for å sikre arbeidsmiljøet. Endel av oss mener at de farligste stoffene må vekk, sier Adriano Beraldo, 36 år. I 13 år har han jobbet i det mulitinasjonale belgiske selskapet Solvay, som blant annet lager nye kjemiske stoffer til spraybokser. -På 1970-tallet jobbet arbeiderne uten beskyttelse, og det kjemiske avfallet ble sluppet rett ut i lagunen. I dag følger vi sikkerhetsreglementet, situasjonen er en annen. Likevel tenker jeg ofte på om jeg skal slutte. Men svaret er fortsatt: Jeg vil kjempe for å øke bevisstheten i fabrikken i stedet for å si opp.

Risikoen øker

Byråd for miljøspørsmål i Venezia-provinsen, Ezio Da Villa, har ingen planer om å delta i årets karnevalsfeiring. Han har mer enn nok å gjøre med å forbedre krisesystemet dersom en alvorlig ulykke skulle inntreffe. I verste fall må karnevalsmaskene byttes ut med gassmasker. Ulykken før jul viste at alarmsystemet er for dårlig. Blant annet ankom dusinvis av tog fulle av intetanende mennesker til stasjonene Venezia og Mestre. - Hele Stor-Venezia må være forberedt. Petrolchimico er i stor endring, og risikoen øker fordi vedlikeholdet er dårlig og anleggene gamle og slitte. Dessverre er Venezia splittet i sitt miljøsyn. Arbeiderne ønsker å beholde sine arbeidsplasser, sier Da Villa, en innbitt miljøforkjemper som vokste opp med en fabrikkarbeider-far. - Min kone spør ofte når vi skal flytte. Men jeg vil kjempe for at mine to barn skal vokse opp i et bedre miljø enn det jeg har hatt, sier han.

Pasta med dioksinmuslinger

Svært få av de karnevalsklare utlendingene, de som i de neste dagene flyr over Petrolchimicos fabrikkpiper, kjenner til den alvorlige risikoen som de 30 kjemiske anleggene, klassifisert som meget risikofylte, utgjør. Få vet at halvparten av muslingene som serveres i italienske restauranter, er hentet opp fra bunnen av den venetianske lagunen, og at de her i Venezia kalles «vongole alla diossina» (dioksin-muslinger). Etter ulykken i november økte forurensningen i lagunen betydelig. Det kjemiske monsteret puster altså ikke bare ut tonnevis med giftgasser i atmosfæren. Også vannet som gir kanalbyen dens unike preg, er forgiftet. Og under jorden i selve fabrikkområdet er det nedgravd femti års kjemisk avfall. Nylig ble det igjen rabalder i lokalmiljøet da det ble oppdaget at myndighetene ville grave en gedigen kjemisk avfallsgrøft på det reneste stedet i den venetianske lagunen, der sjeldne fuglearter fortsatt holder seg i live - med et nødskrik.