Miljøfrykten griper oss igjen...

I går og i dag er hundrevis av politikere og byråkrater fra nordiske kommuner samlet i Oslo med ett mål: Hvordan få til en mer bærekraftig utvikling på lokalt plan. Hørt det før? Tenke globalt, handle lokalt... Mye er gjort de siste tyve årene, men det er nok å gripe fatt i. Medieoppslag om miljøkriser og politiske vedtak kan tyde på at en ny miljøbølge er på vei. Bølgens styrke er høyst usikker. Men tall fra MMIs verdimålings-prosjekt Norsk Monitor viser nå klare trekk: I 1989 svarte hele 64 prosent at miljøsituasjonen var så alvorlig at det var nødvendig med øyeblikkelige og drastiske tiltak. Deretter dalte bekymringen til et lavmål på 27 prosent i 2001 og 2003. Men i løpet av de siste par årene har bekymringen økt igjen. Professor Ottar Hellevik kunne i går fortelle at andelen sterkt bekymrede nå er 36 prosent.

Lyver vi?

Ved første øyekast burde dette få optimismen til å blomstre blant miljøengasjerte politikere og byråkrater. Men problemet er at lysten til å gjøre noe med egne vaner ikke øker tilsvarende. Andelen som svarer at de er opptatt av hva de personlig kan gjør for å verne om miljøet har riktig nok vært stabil på ca. femti prosent i flere år. Det er uvisst hvor mange som svarer dette fordi det er "et riktig svar". Andre svar viser nemlig at det siden 1989 har vært en dramatisk økning i de spurtes forbruk. Blant annet er det i dag dobbelt så mange energikrevende "husmaskiner" som oppvaskmaskiner og mikrobølgeovner i norske hjem som i 1989. Andelen som støtter miljøorganisasjonene er dalende, fra 42 prosent i 1989, 39 i 2003 til 36 prosent nå.Professor Ottar Hellevik er ikke i tvil om at frykttoppen i 1989 kan tilskrives Tsjernobyl-ulykken og invasjonen av giftalger langs kysten. Nå tror han medienes sterke fokus på klimatrusselen og de ekstremt forskjellige livsvilkårene i verden kan bidra til at folks fokus på materielle verdier viker til fordel for mer idealistiske som miljøvern.Vi samlet Hellevik, miljøvernminister Helen Bjørnøy og den danske forskeren Jeppe Læssøe til en kort meningsutveksling:- Hvorfor øker ikke lysten til handling når frykten øker?Bjørnøy:- En stor utfordring. Hvordan klare å formidle til folk at selv om klimatrusselen er et globalt problem, så har det faktisk direkte sammenheng med hvor mye bil hver enkelt kjører og hvilken type energi vi bruker. Hellevik: - En viktig grunn til at bekymringen sank på 1990-tallet, var troen på at politikerne var i ferd med å ordne opp. Nå ser mange at det fortsatt går gale veien. Myndighetene har en viktig jobb å gjøre: Folk må nemlig gis anledning til å omsette sin interesse og engasjement i konkret handling. I Tønsberg er alt lagt til rette for avfallssortering. Slikt finnes ikke i Oslo. Skal du la bilen stå, må det være et godt kollektivt alternativ. Læssøe:- Ja, den største utfordringen er å koble det lokale og globale. I Danmark er folk svært opptatt av at det skal føres en aktiv klimapolitikk, men få vil endre noe i eget liv. Men for engasjerte mennesker er det godt å være aktiv i egen hverdag, selv om de store problemene legges over på politikerne.Bjørnøy: - Folks bekymring har nok direkte sammenheng med at de store miljøtruslene er i ferd med å bli så konkrete. Vi får flommene og orkanene via TV rett inn i stuen og at vi ser forandringer i nærmiljøet. Folk ringer og er bekymret når forskerne sier det skyldes klimaendringer at tareskogen dør på Sørlandet.- Er vi for late og for glade i forbrukssamfunnet til egentlig å ville endre egen livsstil?Hellevik:- Ja, Norsk Monitor viste tydelig at redusert miljøinteresse utover på 1990-tallet hadde direkte sammenheng med økt forbruk. Folk ville ikke ofre noe. Nå ser vi altså tendenser til at dette forandres. Folk er i ferd med å bli lei av konsumentsamfunnet. Tallene forteller at få tror det norske samfunnet blir bedre å leve i selv om de tror på fortsatt økonomisk fremgang.Læssøe: - Folk vil svare ulikt på miljøtrusselen. Noen vil gjøre ting selv hjemme, andre vil benekte at problemene egentlig eksisterer, og atter andre vil delegere hele miljøproblemet over til politikerne. Og mange vil gjøre en eller to gode miljøting, og dermed få god samvittighet til å gjøre mindre miljøvennlige ting.Bjørnøy:- Det er viktig å ta et oppgjør med den ekstreme svart/hvit-tenkningen til deler av miljøbevegelsen. Det er nemlig fullt mulig å kombinere et normalt liv med å være miljøvennlig. Men behøver ikke ta avstand fra samfunnet vi lever i.- Var politikernes øyensynlige totale miljøenighet med på å svekke miljøinteressen for ti år siden?Hellevik: - Velgerne oppfatter klare forskjeller mellom partiene når det gjelder miljøengasjement. Dette har i senere tid ikke gitt så store utslag ved stemmeurnene, fordi miljø som sak har vært i bakgrunnen.Læssøe:- Jeg tror den konsensus vi så var drepende for engasjementet. Mange oppfatter nok dagens noe større uenighet som befriende.Bjørnøy: - Dette er et stort dilemma. På den ene siden er tverrpolitisk enighet en fordel, veivalgene blir mer robuste. Men når enigheten mest er basert på politisk retorikk, er det tilslørende. Det er en viktig jobb for media å avsløre når miljøpolitikk bare blir tomme ord.