Våget å tenke det, men trodde det vel egentlig ikke. At Kjell Magne Bondevik skulle marsjere ut fra toppmøtet i Johannesburg uten å si ja til erklæring og handlingsplan. I protest mot resultatet.
I går var det slutt. President Thabo Mbeki kan trekke pusten og slikke sine sår. Men han lurer nok på hva han gjorde feil. For resultatet ble ikke slik Mbeki hadde ønsket.Men, herr president, det er ikke din skyld. Tidspunktet er feil. Det er for tidlig. Verden er ikke klar for å ta ansvar for seg selv ennå. Det er ikke blitt ille nok. De fattige er langt borte fra de rike, og trærne er fortsatt grønne.Men heldigvis, tenker kanskje Mbeki, Bondevik undertegnet. Eller undertegne gjør de jo ikke, de bare gir sin tilslutning til dokumentet. For kanskje hadde Mbeki på forhånd hørt at den norske statsministeren truet med å si nei, hvis ikke resultatet ble godt nok. Og godt nok ble det jo ikke. Men Kjell Magne Bondevik er en høflig mann. Han ville ikke stille vertskapet i forlegenhet. Kanskje kom han med noen trøstende ord sånn statsleder-til-statsleder: Kunne gått verre, vet du Mbeki, verdian står jo fast.Ja, selve verdigrunnlaget for internasjonal miljødebatt ble faktisk vernet i Johannesburg. De ti år gamle prinsippene i Rio-erklæringen og oppfordringen til bærekraftig utvikling overlevde. Mer enn nok til at toppenes festtaler kunne fylles med fine ord. Som USAs utenriksminister så treffende sa det i går: "Dette toppmøtet har lagt grunnlaget for en ny offensiv for bærekraftig utvikling". Hadde vært interessant å vite om han egentlig visste hva han sa.Og i går fortalte Bondevik til norsk presse at ut fra Norges ambisjoner er "jeg ikke tilfreds", men ut fra utgangspunktet for møtet er "jeg rimelig tilfreds". Og Bondevik sa han var stolt av å kunne konstatere at sluttresultatet ikke ble dårligere enn det ble, takket være Norges innsats. Og Børge Brende, miljøvernministeren, som i går sa han ikke kan love at Norge selv vil oppfylle de målene vi ikke fikk gjennomslag for i Johannesburg.Fra talerstolen kom det også sterk kost. Den franske presidenten ville ta et oppgjør med handlingslammelsen: "Et skjebnemøte for menneskeheten. Alarmklokkene ringer på alle kontinenter. Vi kan aldri si vi ikke visste", tordnet Jacques Chirac. Og alle de andre statslederne klappet.Verden vil bedras. Selv på ordentlig sirkus ville dette blitt drøy kost.Kort oppsummert har Johannesburg-møtet igjen rettet verdens øyne mot fattigdom og miljøkriser og politikere som vet, men ikke vil. Det er nok det viktigste resultatet. Etter år med begrenset miljøfokus er informasjon blitt spredt i alle verdens medier. Det er kommet en del nye bistandsmillioner på bordet. Handelsregler skal ikke overstyre miljøavtaler, og det er satt noen nye vage mål om at de land som vil, kan verne og rense.Politikere handler ut fra folkets ønsker. Hvis en sterk internasjonal klimaavtale hadde vært amerikanernes høyeste ønske, ville aldri George Bush blitt president. Hvis franskmenn flest hadde vært mot atomkraft, ville aldri Jacques Chirac vært president. Og hvis nordmenns høyeste prioritet var vern av de siste restene av norsk naturskog, ville neppe Kjell Magne Bondevik vært statsminister. Politikerne prioriterer slik de tror populariteten blir høyest.Og folk flest i den industrialiserte verden har ikke egentlig lyst til å prioritere kamp mot fattigdom særlig mye høyere. Behovene er store hjemme også. Og så lenge luften i Pantheon i Roma er klar nok til å puste i, og vi nordmenn kan fiske krabber fra bryggen på Holmsbu, har vel ikke topplederne i Johannesburg gjort særlig mindre enn vi har bedt dem om.
