• Jugoslaviske fanger i arbeid med «Blodveien» over Korgfjellet.

    FOTO: SALTEN MUSEUM

  • Natten mellom 17. og 18. juli 1942 ble 278 jugoslaviske fanger enten skutt eller brent til døde i leiren i Beisfjord ved Narvik. Tyske SS-folk trodde fangene hadde tyfus.

    FOTO: NARVIKSENTERET

Noen av krigens grusomme dødsleirer var på norsk jord

TROMSØ (Aftenposten.no): 400 nordmenn var fangevoktere sammen med tyske SS, og mange av dem overgikk SS i brutalitet og drap.

Drøyt 80 prosent av de jugoslaviske politiske fangene døde i leirer ved Narvik og i Karasjok. De yngste var 15 år gamle. Det var dødsleirer på høyde med leirene i Polen.

- I årene etter krig og okkupasjon var det vondt og vanskelig å ta inn over seg at også nordmenn kunne, og kan, utføre grusomme handlinger som dette, sier professor Nils Christie.

Han forsket på 1950-tallet på de norske fangeleirene. Han tror at tiden først nå er moden til å innse hva som skjedde.

- Dette er et mørkt kapittel i norsk historie. Fangevokterne visste hva de gikk til, og ikke alle var NS-medlemmer, sier forsker Michael Stokke ved Narviksenteret. Han er i ferd med å ta doktorgrad ved Universitetet i Tromsø på de norske fangevokterne.

Liten oppmerksomhet

Under rettsoppgjøret ble det liten offentlig oppmerksomhet rundt denne delen av norsk krigshistorie.

Narviksenteret, som dokumenterer den annen verdenskrig, har samlet et stort materiale om de fem leirene for jugoslaviske fanger i Nord-Norge. Den tyske spesialavdelingen SS regjerte leirene fra 1942 til -43, da den tyske overkommandoen grep inn etter press fra Røde Kors.

Av til sammen 4044 politiske fanger fra Jugoslavia, var det knapt 1600 som overlevde oppholdet i Norge. 2600 ble sendt nordover for å utryddes, og i mellomtiden fikk de bygge veier og jernbane.

De resterende 1444 var i andre leirer i Nordland og i Trøndelag. Noen var også på Rjukan og i Asker, men de var ikke under SS og ble behandlet mye bedre.

- Leirene i Nord-Norge under SS var rene utryddelsesleirer. Det som slår oss i dag, var at ca 400 norske menn var ansatt i leirene som fangevoktere. De deltok i mishandling og massakrer, og flere ville imponere sine tyske sjefer ved å være ekstra grusomme, sier Svein Tore Aspelund ved Narviksenteret.

Offentliggjør ikke navnene

Senteret har gjennomgått gamle arkiver og intervjuet flere av de overlevende fangene. Snart har de navnene på alle de ca 400 norske fangevoktere, men har ingen ønsker om å offentliggjøre dem.

- Fangevokterne kom fra hele landet, med en hovedtyngde fra østlandsområdet. Alle hadde søkt jobben som vaktmannskaper og fått opplæring av tyske spesialister i en egen leir ved Halden.

- 50 av fangevokterne ble etter krigen tiltalt og dømt. Halvparten ble dømt for drap, de øvrige for grov mishandling. Under rettssakene var det helt klart at de tiltalte støttet hverandre i bortforklaringer, sier Stokke.

Flere av de drapsdømte fikk 12 års fengsel, men i 1048 ble straffen halvert.

Brent i hjel eller skutt

17 norske fangevoktere var til stede og hadde en rolle under den største massakren på norsk jord: Natten 17.-18. juli 1942 ble 278 jugoslaviske fanger enten skutt eller brent til døde i leiren i Beisfjord ved Narvik.

De tyske mannskapene trodde det var tyfus i leiren, og alle i sykebrakken ble utkommandert, oppstilt og skutt. De som nektet å komme ut, ble drept da fangevokterne satte fyr på bygningen.

Som ung student i 1950 ble professor Nils Christie satt på oppgaven å finne ut hva som skjedde med de jugoslaviske fangene i Norge. Hans publikasjon i 1952 påpekte omfattende grusomheter, men på den tid vakte rapporten liten oppmerksomhet.

- Det var nok for tungt å ta inn over oss at slikt kunne hende også her, sier han.

- Min forskning startet med at jeg ble bedt komme til professor Johs. Andenæs' kontor. Der satt riksadvokat Andreas Aulie. «Det er noe fryktelig vi ønske å vite mer om», sa han.

- Mitt første inntrykk var «Slikt gjør ikke nordmenn». Men de videre undersøkelsene viste at her hadde nordmenn jobbet sammen med tyske SS og utført de mest grusomme handlinger mot utmagrede og forsvarsløse mennesker, sier Christie.

Ingen interesse

- Det som på den tid slo meg, var at det i Norge ikke var noen interesse for dette tema. Dette var et ekkelt stykke historie som ingen orket røre ved. Min magistergrad inneholdt mye nytt, men ingen brydde seg, sier professoren. I 1972 kom hans arbeid ut som bok på Pax-forlag, fortsatt var interessen laber.

Christie delte fangevokterne i to grupper: De som så et menneske bak den utslitte og skitne fangen, og de som så på dem som «ville dyr fra Balkan».

Professoren synes ikke at navnene på fangevokterne bør offentliggjøres, og han regner med at både de berørte og deres familier har fått sin straff.

- Jeg er mest opptatt av fenomenet og at man i fremtiden skal kunne hindre at det oppstår så store sosiale avstander mellom folkegrupper at man ikke får øye på hverandre som medmennesker, og derfor kan oppføre seg forferdelig, sier Nils Christie.

Ingen protesterte

Forsker Michael Stokke er i ferd med å finne ut hvem vaktene var. Han vil blant annet se på alles bakgrunn og undersøke om det er noe fellestrekk ved dem som drepte fanger - og dem som ikke drepte eller mishandlet.

- De fleste av fangevokterne var NS-medlemmer, men ikke alle. De visste hva de gikk til, men ingen protesterte, sier han.

Forskeren har gått gjennom Norsk rettstidende, der flere av de drapsdømtes sak er presentert.

En av dem, Lars S, 43 år gammel fra Vestlandet, var NS-medlem og hadde fire barn da han vervet seg som vakt i Osen leir i Vefsn, der fangene arbeidet på veien over Korgfjellet.

Elleve syke fanger måtte ligge på bakken, og SS-offiseren ba Lars S. skyte dem som prøvde å reise seg. En fange løftet hodet, og Lars S. skjøt. Han ble etter krigen dømt til syv års tvangsarbeid. Han anket, og Høyesterett skjerpet dommen til 16 års fengsel for drap. Lars S. slapp ut etter fem og et halvt år.

- Vi har mange slike eksempler. Flere titalls nordmenn jobbet for SS helt til krigens slutt, blant annet som vakter på fabrikkanlegg, sier Michael Stokke.

Les også

Siste fra Innenriks