Over sidelinjen

- Dette er vi nødt til å gjøre noe med, tenkte Unni Storsveen.

Hun hadde jobbet så lenge og så hardt med å lære femtenåringene til Høybråten og Stovner gode holdninger på fotballbanen.

Hun hadde lært dem å telle til ti når sinnet kokte, lært dem å be om å byttes ut for en stund når adrenalinet tok overhånd og motstanderen ble for provoserende. Og hun var så stolt av hvordan guttene hadde vokst. Til slutt, på årets sommeravslutning, var det foreldrene hun måtte ta tak i.

- Jeg fortalte dem hvor mye vi hadde arbeidet med dette blant spillerne og hvor flinke de hadde vært. Og jeg sa: «Da blir jeg utrolig skuffet når jeg ser at dere foreldre ikke klarer å oppføre dere på sidelinjen». De ble rett og slett flaue da jeg gjenga hva de hadde sagt, sier Storsveen.

Hun er leder for fotballgruppen i Høybråten og Stovner Idrettslag (HSIL), som i mars mottok Oslo Fotballkrets’ Fair Play-pris for tredje gang. Hver gang klubben starter opp et nytt lag, holder de samlinger med foreldrene der de snakker grundig om holdninger. Likevel ser Storsveen med jevne mellomrom foreldre som glemmer seg totalt på sidelinjen og oppfører seg «utrolig dumt».

"Av og til arter det seg heller som trusler, og man kan ikke true noen til et bedre resultat – snarere tvert om." - Frode Kyvåg, Norway Cup-sjef

- Vi har som policy at det er greit å synes dommeren er en dust, men det er ikke greit å si det, sier hun.

Bedre enn andre

Alle vi andre har også sett dem, hørt dem, og ikke minst: hørt historiene om dem - de overivrige, overambisiøse idrettsforeldrene.

Om faren som stilte opp som tilskuer i gymtimen for å se om datteren gjorde det bra nok. Om pappaen som startet eget fotballag for sønnen fordi de andre ikke var gode nok. Om moren som sjikanerte 10-åringen på motstanderlaget da han bommet på straffe. I løpet av den neste uken, når 4200 kamper skal spilles i Norway Cup, vil noen av de 32 000 spillerne på Ekebergsletta oppleve at foreldrene går, bokstavelig talt, langt over streken på sidelinjen.

Men hvor går egentlig grensen? Når går ivrig heiing og tett oppfølging over i usunn og ødeleggende oppførsel?

- Det gjelder å finne balansen, der man er en god supporter uten å bli ensidig opptatt av resultater. Ofte har foreldre som går over streken mer fokus på at barna skal bli bedre enn andre enn på at de skal bli bedre enn før, sier Yngvar Ommundsen, professor i idretts- og helsepsykologi ved Norges idrettshøgskole. Ommundsen har jobbet med barneidrett både som akademiker og som trener og lagleder. Han ser to potensielle farer ved overambisiøse foreldre.

"De som har nådd langt, har nesten uten unntak hatt støttende foreldre som har ofret mye for barna" - Yngvar Ommundsen, professor i idretts- og helsepsykologi ved Norges idrettshøgskole

- Den ene er at vi ser en tendens i noen miljøer til at man oppfatter det som viktig at ungene er med på så mye som mulig så tidlig som mulig. Det er en status knyttet til det å ha aktive barn, at foreldrene kan snakke til andre om alt barna er med på. Her blir ungene bare en brikke for å oppfylle foreldrenes behov. Om man dytter dem med på for mye, kan de fort miste gløden. Den andre er foreldre som i konkurranseidrett er veldig opptatt av prestasjon. Det blir en oppfølging der man nærmest forguder sitt eget barn, og bare ser sin egen sønn eller datter i trening og kamp. Man gir gjerne også uttrykk overfor barna at dersom de ikke lykkes, så er det ikke så interessant for foreldrene lenger. Jeg har inntrykk av at det alltid er en eller annen mamma eller pappa i den kategorien, selv om de fleste er fornuftige, sier Ommundsen.

En i hver kamp

De er ikke så veldig mange. Undersøkelser fra USA viser at tre av ti foreldre ikke håndterer barnas idrettsdeltagelse på en god måte, ifølge Senter for idrettsforskning ved den svenske Gymnastik- och idrottshögskolan.

Så utbredt er trolig ikke fenomenet i Norge, selv om det ikke er gjort omfattende studier på dette. I 2009 gjennomførte Synovate en spørreundersøkelse for Norges Idrettsforbund (NIF) på sletten under Norway Cup, hvor spillere, trenere og foreldre ble intervjuet om holdninger til å drive idrett.

40 prosent av foreldrene er enig i at det er greit å rope til sitt barn hvordan han eller hun bør spille. En fjerdedel sier seg enig i at de vil at barna skal drive med idrett for å vinne konkurranser. To prosent sier seg enig i at det er greit å rope ut hva de mener om treneren og dommeren. Blant fedrene er andelen fire prosent. Om alle foreldre møter opp for å heie, betyr det potensielt én pr. fotballkamp. Og den ene synes og høres så mye bedre enn de som holder kjeft.

- Dette er blitt bedre og bedre de siste 20 årene, men vi ser fortsatt en del oppførsel som vi gjerne skulle vært foruten, sier Norway Cup-sjef Frode Kyvåg. Det er mange år siden han en gang måtte ta fysisk tak i en far som mistet besinnelsen da sønnen bommet på straffespark.

Norway Cup har, som Norges Idrettsforbund og de norske særidrettsforbundene, jobbet intenst med fair play og holdninger både på og utenfor banen lenge. Men Kyvåg vet at enkelte fremdeles har en vei å gå for å oppføre seg ordentlig.

- De kaller gjerne dette engasjement, men problemet ligger ikke i engasjementet. Av og til arter det seg heller som trusler, og man kan ikke true noen til et bedre resultat - snarere tvert om. Dette er negativt for barna, det hersker det ingen tvil om, sier Kyvåg.

Livsviktig engasjement

Foreldrenes engasjement og oppfølging er nemlig livsviktig for norsk idrett. Forskningen levner liten tvil om at foreldres holdninger er avgjørende for å få barn og unge både til å starte og til å fortsette med fysisk aktivitet.

Mødre og fedre som trener, vasker trøyer, smører ski, kjører til trening og har vakt på sovesal er tannhjulene i landet største frivillige organisasjon, Norges Idrettsforbund. Når barnas idrett blir en livsstil, skulle det bare mangle at ikke foreldrene lar seg rive med innimellom. Sånn skal det også være.

- De som har nådd langt, har nesten uten unntak hatt støttende foreldre som har ofret mye for barna. Hos de foreldrene som går for langt, er det derfor ikke mengden engasjement det står på, men kvaliteten på det, sier professor Ommundsen.

Den gode oppskriften

Hvis gode prestasjoner hos barna kan spores til mye og godt engasjement hos foreldrene, bør Gustave Brun-Lie og Kathinka Knudtzon kunne gi en bra oppskrift på å være idrettsforeldre. Datteren Thekla (19) er på rekruttlandslaget i skiskyting. Datteren Agnes (21) er på landslaget i padling. Datteren Celine (24) er på sprintlandslaget i langrenn. Og sønnen Nicolas, som nå har lagt opp, er tidligere juniornorgesmester i langrenn.

- Da jeg var i militæret, hadde jeg en offiser med en sønn som drev idrett. Han kjørte sønnen helt i senk, og jeg så hvordan det ødela gutten. Jeg sa til meg selv: jeg skal aldri bli en idrettsforelder! Så ble jeg det jo likevel. Men den opplevelsen har gjort meg veldig bevisst på hvordan jeg opptrer, sier Gustave, som er en sterk motstander av tidlig spissing og elitesatsing blant utøverne.

- Jeg kommer alltid tilbake til det Odd Martinsen (kjent som «Stafett-Martin» og far til olympisk mester og mange ganger verdensmester i langrenn Bente Skari, red.anm.) fortalte meg da jeg ringte ham en gang for mange år siden. Han sa: «Det er tre ting dere må huske. Miljø, miljø og miljø». Det er slik barna blir gode, sier Gustave. Selv om de noen ganger har måttet dytte barna over dørstokkmila for å komme ut på trening, mener han de aldri har «pushet».

- Har du noen gang selv blitt overivrig?

- Helt sikkert, man blir jo veldig engasjert. En gang ville jeg absolutt smøre opp fire par ekstra ski til Celine for å være sikker på at hun hadde gode ski. Da tok hun meg ut av smøreboden og sa at nå, pappa, har du gått for langt. Alle de andre i bua sto rundt og lo, forteller han. Men på reisene rundt om i landet med barna har Gustave sett mye som er verre enn et overivrig øyeblikk.

- Noen går over streken. Det kan være å tilkjennegi at man er skuffet over barnas prestasjon, bli forbannet på stafettuttak, kjefte på smøreren... Disse er ikke så mange, men de glimrer. Det blir veldig synlig, sier han.

Juks og urettferdighet

Ingen skal tro at det er bare lett å finne riktig balanse. Thomas Søbirk Petersen er lektor i praktisk filosofi ved Roskilde Universitet i Danmark, og skrev for to år siden artikkelen «What makes a good sport parent» i tidsskriftet Etikk i praksis. Konklusjonen er at det handler om den rette balansen mellom barnets selvstendighet og dets velvære.

- Det kan være mange grunner til at foreldre ikke greier å oppføre seg skikkelig på idrettsbanen. Noen kjenner ikke så godt til konkurranseidrett og kan ha vanskelig for å forstå hvordan de skal støtte barna. En annen grunn er at det rett og slett er vanskelig å være en god idrettsforelder, særlig hvis man ser at barna blir utsatt for juks og urettferdigheter, skriver han i en e-post.

Grensen går der barna ikke lenger føler seg trygge når de deltar i konkurranse og trening, mener Søbirk Petersen. Det er vanskelig å finne en stereotyp på hvem disse foreldrene er. De kan ha vært aktive idrettsutøvere selv, med høye ambisjoner for barna. Eller de kan være helt uten erfaring med sport. Felles for dem er at de risikerer å ødelegge barnas lyst og motivasjon til å drive idrett. Og som rollemodeller vil negative foreldre sprøyte negative holdninger inn i barna også.

- Du kan ikke forvente noe annet av barna enn av deg selv, heller tvert imot. Du kan jo bare tenke deg hvor ofte et barn sier «ja, men mamma har sagt», sier Frode Kyvåg.

- Ikke de som spiller

På Rommen stadion forbereder HSILs 12-årslag seg til neste ukes Norway Cup, hvor de skal spille syv kamper på Ekebergsletta. Der håper de at de slipper å oppleve det samme som de gjorde på en kamp i fjor sommer. Faren til en gutt på motstandernes lag så svart da sønnen hans ble utvist etter å ha slått en av guttene i magen. Det synes hverken guttene eller trener Håvar Pedersen og lagleder Øystein Strand var noe moro.

- Det var litt ekkelt, vi ville jo ikke at han skulle komme til oss. Han var så sur at han kunne gjort hva som helst, forteller guttene. Heldigvis hører historien til sjeldenhetene, selv om de innimellom møter lag der foreldre roper på dommeren. Det er ikke greit, mener guttene.

- Nei, det er jo ikke de som spiller. Det holder at vi gjør det.