FREKKHETEN OG KRAVENE deres har vi OVERALT, og nu er det altså gått NETTOPP SLIK, som VI har sagt, som er imot innvandrerne/muslimene, fordi VI nemlig VET, hva de står for!

En drøy måned etter 22. juli ble skuespiller Nader Khademi (24) intervjuet i Aftenposten. Han skulle straks debutere på Oslo Nye og hadde fått fast jobb på Nationaltheatret. Litt senere mottok vi kopi av et anonymt brev adressert Khademi.

Vi hadde tenkt å se (...) stykket «Lærere for livet», men da vi leste at den jævla innvandreren/muslimen Khademi har en rolle, tydeligvis sogar en Hovedrolle, GÅR VI IKKE!

Khademi selv ønsker ikke å kommentere brevet og sier han ikke vil bruke energi på det. Men er dette svaret på kjærlighetsbudskapet fra i sommer?

Aftenposten har snakket med flere som mener vi ikke skal overdrive langtidseffekten av vår felles godhetsbølge.

–Rosetogene fikk oss til å føle oss mer samlet. Men at vi samtidig skulle omfavne «det nye norske vi», er nok en veldig optimistisk og politisk tolkning, sier forskningsleder Bernard Enjolras ved Institutt for samfunnsforskning.

Han mener sjokkeffekten nå har lagt seg, og at mye tyder på at vi er tilbake til det normale.

–Og det normale er at en god del mennesker uttrykker seg både ekstremt og sjikanøst. Det kan virke veldig utopisk å møte dette med argumenter og fakta.

Noen AUF-ere har likevel prøvd å «infiltrere» utvalgte nettfora og kjøre på med fakta og motargumenter. En av dem er Per Anders T. Langerød, som har brukt sommeren, etter at han overlevde Utøya, på Facebook-gruppen «Vi som vil ha folkeavstemning om innvandringspolitikken». I flere tilfeller har meningsmotstanderne innrømmet at de har bommet på fakta.

–Jeg tror det er fint å plante kritiske frø hos mange som ikke er vant med debatt og reell meningsutveksling, oppsummerer han.

Flere store medier har begrenset adgangen til å kommentere artikler på nett og også praktisert strengere moderering etter 22. juli. Men på Facebook-grupper og nettsteder færre besøker, eksisterer en slags parallell virkelighet fra sommeren. Det som skrives der om «Judas Støre», «Landssvikeren Jens» og «kongefamilien og den dritten der», viser at slett ikke alle sto sammen.

–I sommer var vi preget av en slags enighet og et naivt håp om et annet samfunn. Men under enigheten lå en sterk understrøm som ikke fikk slippe til overflaten. Nå vil den blomstre opp igjen, spår 1.-amanuensis Gunn Enli ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO.

Og brevet til skuespiller Khademi, slik endte det:

Fy FAEN! DET er RASISME, og DEN er VIRKELIG!

Sliten av hatet

Da Per Bartho Hansen ble Yousef Assidiq, håpet han at familien skulle få være i fred.

Bilen kom i så stor fart at Per Hansen så vidt rakk å kaste seg av sykkelen før den ble totalvrak. «Beklager. Vi bomma» sto det på SMS’en han mottok samme kveld.

Den søkende 20-åringen fra Nøtterøy hadde i all stillhet konvertert til islam. Han aner stadig ikke hvordan sjåføren visste om ham.

Men da han ble intervjuet på Lørdagsrevyen, var han brått en offentlig skyteskive. Og ble overrasket over hvor sterkt en del mennesker hatet ham. «Muslimske svinefitte», «Quisling», «landssviker». Ord som plutselig ble plassert på en ung IT-operatør.

–Jeg forstår jo at det kan virke skummelt og nytt for mange. Men hatet slår meg ut. Jeg blir utrolig sliten av alltid å måtte forsvare meg. Å alltid bli konfrontert med noe negativt. Jeg er liksom ikke et menneske lenger, bare muslim.

Selv har han aldri tatt de mange drapstruslene han har fått på alvor. Verre var det da bestefaren fikk en telefon med beskjed om å «se seg over skuldra på gata». Og moren begynte å vegre seg mot å gå ut på grunn av alt peset om sønnen.

–At familien ble rammet på grunn av meg har vært det mest sårende. Det var derfor jeg skiftet navn. Jeg ville ikke ødelegge familienavnet.

Etter 22. juli mottar han like mye sjikane på Facebook og i posten som før. Han tror islamskeptikere i «Frp-klassen» har fått en aha-opplevelse.

–Men det har jo ikke de som var ille fra før. Moren min lurer på hvordan jeg orker å være muslim. Noen ganger lurer jeg selv.

Tøffe gutter gråter også

Rappere skal være de tøffeste guttene i gata. Men Zain og Shazeb tør å innrømme det: Hetsen sårer.

Stolt som en hane sjekket Zain Ebad YouTube. Rapperen hadde vunnet Holmlia streetbattle og videoen lå ute. «Holmlia ser ut som en jungel. Alle dyrene har bosatt seg der. Nå vil dere ta resten av Norge», sto det i kommentarfeltet. At det var mye fordommer mot Holmlia visste han. Men han likte dårlig å få det klistret på egen musikk og fikk kommentaren fjernet. Dagen etter startet en strøm av meldinger om ham personlig. Som: «Du er bare trygg på Holmlia med de andre negrene». «Husk hva som skjedde med Benjamin Hermansen».

Siden har han og makker Shazeb Iqbal vendt seg til trusler og hets.

–Til vennene våre holder vi maska og sier at slikt ikke sårer. Rap skal jo liksom være maskulint og litt tøft. Men jeg blir egentlig veldig lei meg. Det er en del av bransjen at folk hater deg. Men det gjør vondt. Jeg klarer ikke la være å tenke at jeg må ha gjort noe galt når folk som ikke kjenner meg blir så sinte.

Trusler skremmer dem ikke, det anser de som tomme ord. «Pakkis» og «jævla svarting» gjør heller ikke inntrykk. Men å bli satt i bås, for eksempel kalt voldtektsmann, det river. Ikke minst for de to som akkurat er ferdig med en låt om et voldtektsoffer. De jobber også med en sang for Utøya-ofrene!

–I drabantbyene i Oslo er vi vant til å leve sammen. Men da jeg var i førstegangstjeneste, var jeg den aller første utlendingen mange snakket med. Hvis du bare leser i VG om voldtekter og kriminalitet, blir du jo redd. Vi må snakke sammen, ikke gjemme oss på Internett, sier Shazeb.

–Om noen år er rasismen borte i Norge, spår Zain. –Kjærligheten vinner!

Må leve med drapstruslene

22 år gammel lot Bushra Ishaq seg overtale til å stille i en TV-debatt om hijabbruk. Da hun åpnet mobilen etter sending, skulle livet aldri bli som før.

Bushra Ishaq var totalt uforberedt den første gangen. På SMS-ene med «du er aldri trygg», «vi hater deg», «dra tilbake». E-postene som sa hun skulle utryddes. Telefonene midt på natten med ukjente stemmer fulle av forakt. Strømmen av hat som plutselig rammet henne.

–Da jeg kom på universitetet etter de første meldingene tenkte jeg: Kanskje hater kollegene mine meg også? Jeg følte meg fremmed i eget land.

I dag har hun lang erfaring i å være skyteskive. Har lært å skille mellom hatsjikane og klare drapstrusler. Hun tar ikke ukjente telefoner og møter aldri mennesker hun ikke kan sjekke identiteten på. Men for to år siden ble truslene av en slik karakter at politiet rådet henne til å trekke seg fra offentligheten.

Nå er hun tilbake, blant annet som fast spaltist i Aftenposten. Og opplever nøyaktig den samme flommen av sjikane. Uansett hvilket tema hun ytrer seg om.

Tirsdag 26. juli holdt Ishaq foredrag om dialog på Stiklestad, med kraftig oppmøte av både sivilt og uniformert politi. Den første muslimen som skulle tale på Stiklestad hadde mottatt flere direkte drapstrusler.

Fire dager tidligere sto legen Bushra Ishaq midt i kaoset av sårede fra Regjeringskvartalet. I døgnene etterpå ventet hun på dødsbudskap om kjente.

–Jeg var veldig preget. Hele nasjonen var samlet i den fine stemningen. Men så var alle de vonde holdningene stadig der.

Noen endring etter 22. juli har hun hverken ventet eller opplevd.

–Det er akkurat det samme kjøret. Men jeg tror ikke alt dette hatet er representativt. Jeg tror at kjærligheten representerer den norske folkesjela. Og jeg tror vi kommer til å få en sunnere tone i debatten som gjør at vi kan bekjempe fiendebildene.