Seminarkrangel blokkerer klima-forhandlingene

Det var situasjonen da miljøministere fra nesten 200 land gikk inn i avslutningsdøgnet for de to uker lange forhandlingene torsdag kveld. Selv om det er kommet frem til enighet på en del områder knyttet til gjennomføring Kyoto-protokollen, er hovedmålet med konferansen utenfor rekkevidde. Det var å få satt i gang et arbeid med nye og strengere klimakutt etter Kyoto-protokollen løper ut i 2012.. USAs effektive arbeid mot en hver formulering i et sluttdokument, godt støttet av Saudi-Arabia, vil sørge for at det mest konkrete forhandlingene ender med er at det skal avholdes et seminar en gang neste. Men innholdet skal ikke defineres særskilt, og det vil trolig heller ikke føres noe referat fra møtet. - Vi mener det er for tidlig, var svaret fra det amerikanske utenriksdepartementets statssekretær, Paula Dobriansky, da hun på en pressebrifing for nte gang måtte svare på hvorfor ikke USA kan gå med på uformelle samtaler om fremtiden. Frustrasjonen innad i EU har vært voksende. Den ble tydelig luftet i går, både av det nederlandske EU-formannskapet og EUs nye miljøkommisær, Stavros Dimas. - Jeg kan ikke forklare hvorfor vi ikke kan diskutere en slik god ide, sa nederlandsk miljøminister, Pieter van Geel. - Vi kan starte diskusjoner med et åpent sinn og ta i betraktning alle forhold knyttet til fremtiden etter 2012, sa han. Etter et italiensk utspill onsdag om at tiltak etter 2012 bør være frivillige, gjorde Dimas det klart at EU går inn for forpliktende kutt av utslipp av antatt skadelige drivhusgasser. - Jeg mener vi må forsøke å få alle med på dette, sa han. Kyoto-protokollen trer i kraft i februar neste år etter EU lyktes å få Russland til å ratifisere. Onsdag meldte også Pakistan at landet ratifiserer protokollen. - Vi merker allerede klimaendringer, sa miljøminister Malik Khan. Han oppfordret andre utviklingsland til å slutte seg til avtalen. Store utviklingsland med sterkt voksende økonomier, som Kina, har under klimaforhandlingene signalisert at de ikke er klar til å påta seg bindende forpliktelser om utslipp. U-landene mener at det er de landene som står bak utslippene, som i første rekke må sørge for kuttene. Men både EU, Norge og andre vestlige land mener økende utslipp i utviklingsland må møtes med slike forpliktelser.