Skjebnetime for Kyoto-avtalen

P Å SVALBARD smelter isen. På fastlandet er vekstsesongen blitt lengre og nye arter er på inntog. Kyoto-protokollen vil være et viktig skritt for å få kontroll over menneskeskapte klimaendringer. Sammenlignet med mange andre land har Norge tatt en tøff forpliktelse. Protokollens skjebne ligger nå i Russlands hender.September var verdens varmeste siden observasjonene startet. Virkningene av klimaendringer blir mest synlige i polare strøk, hvor økosystemene er svært sårbare. Iskjerner fra Grønland viser at klimaet kan endre seg raskt, med til dels voldsomme konsekvenser for livsvilkårene. På Svalbard har jeg, sammen med kolleger fra åtte land, sett hvor raskt enkelte breer trekker seg tilbake.Det som skjer i Arktis, er ille. For svært mange fattige mennesker kan situasjonen bli enda verre om havet stiger, stormene blir flere og hardere, og om det kommer flere og alvorligere tørkeperioder. I 1998 ødela orkanen Mitch brorparten av infrastrukturen i store deler av Mellom-Amerika. Den drepte umiddelbart titusener av mennesker og forverret situasjonen for vann og helse i lang tid. Våre utslipp av klimagasser kan øke risikoen for slike hendelser.Kyote-protokollens utslippsforpliktelser for 2008- 2012 gjelder bare i-landene og er ikke nok til å stoppe en slik utvikling. Likevel er protokollen svært viktig, fordi den gir det internasjonale samfunnet markedsbaserte redskaper å bygge videre på; redskaper som kan brukes i utviklingen av mer omfattende avtaler og samarbeidsformer der også u-land er med, og som kan sikre en reduksjon i de globale utslippene etter 2012. Elementene er tallfestede utslippsforpliktelser, kvotehandel, prosjektbasert samarbeid mellom industri- og utviklingsland med tilhørende betydelige kapitalstrømmer, og et strengt regime for kontroll av at forpliktelsene overholdes.P ROTOKOLLENble på forutseende vis laget slik at den skulle kunne tre i kraft selv om USA står utenfor, men da er russisk ratifikasjon nødvendig. I Russland står klimaspørsmål neppe høyt på den politiske dagsorden, og ratifikasjon av Kyoto-protokollen vurderes ikke isolert fra andre store økonomiske spørsmål, som medlemskap i WTO.Etter to Russlands-besøk og kontakter på politisk nivå tror jeg fortsatt ratifikasjonen kommer. Saken ligger nå i regjeringen og skal så behandles av Dumaen og Føderasjonsrådet før Putin kan ratifisere. Russerne skal ha valg til Dumaen før jul, så prosessen kan nok ta minst et halvt til ett år.Europa, Japan og Canada må nå vise at vi har til hensikt å samarbeide med Russland om utslippsreduksjoner. Dette kan bidra til investeringer for å modernisere energistrukturen. Vilje til å bruke Den grønne utviklingsmekanismen i et tilsvarende prosjektsamarbeid med u-landene er også viktig for et godt forhandlingsklima på Partskonferansen (COP 9) i Milano i desember. Der håper jeg vi kan få i gang en konstruktiv dialog om mer omfattende forpliktelser og samarbeidsformer i et globalt klimaregime etter 2012.EU vedtok i sommer å innføre et kvotesystem for klimagasser fra 2005. Dette vil tre i kraft uansett hvordan det går med Kyoto-protokollen. Systemet skal i hovedsak omfatte større elektrisitets- og varmeprodusenter, samt noen industrielle virksomheter. EU har nå en unik anledning til å vise vilje til å bruke Kyoto-mekanismene når de gir form til de utestående delene av sitt kvotesystem.Da Kyoto-protokollen ble vedtatt i 1997, var Norges utslipp seks prosent høyere enn i 1990. Vi venter fortsatt vekst blant annet på grunn av økt produksjon av gass i Nordsjøen, noe som kan redusere utslippene i Europa. Hvis det også går så bra med industrien på fastlandet som vi håper, er én prosent vekst i forhold til 1990 en svært tøff forpliktelse i lys av at vi ikke har utslipp fra elektrisitetssektoren og bruker lite fossil brensel til varme. Andre land kan effektivisere energibruken og/eller bytte til renere brensel.O VERHOLDELSEav forpliktelsene under Kyoto-protokollen er en hjørnestein i Regjeringens klimapolitikk og vil skje i et samvirke mellom nasjonale tiltak og bruk av Kyoto-mekanismene. Norge tåler godt å bli sammenlignet med andre land på klimaområdet, både når det gjelder omfang og styrke på nasjonale tiltak, bruk av fornybare energikilder, energieffektivitet og når det gjelder utslippsutvikling. Forskjellen mellom Kyoto-forpliktelsen og utslippet i år 2000 var litt større for Norge (fem prosent) enn for EU under ett (fire prosent), men minst syv av EU-landene hadde et større avvik enn Norge. Fremskrivninger i nasjonalbudsjettet for 2004 antyder vekst i utslippene på 17 prosent fra 1990 til 2010, men disse fremskrivningene tar blant annet ikke hensyn til at vi er i ferd med å innføre nye virkemidler.Utfordringen i forhold til forpliktelsen om å vise "demonstrerbar fremgang innen 2005" er først og fremst å vise hvordan vi kan nå utslippsforpliktelsene i perioden 2008- 2012 og at vi oppfyller et sett med andre krav. Norge har vært tidlig ute med å etablere et utslippsregnskap som allerede nå er i tråd med protokollens krav og rapporterer etter dette. Vi er kommet langt i utviklingen av virkemidler og tiltak som vil sikre at vi oppfyller utslippsforpliktelsene. Vi ligger godt an når det gjelder bidrag til overføring av penger og teknologi til utviklingsland.Regjeringen tar sikte på å legge frem en odelstingsproposisjon om et nasjonalt kvotesystem for klimagasser til våren. Det er god dialog med industrien om elementene i dette systemet. Andre tiltak inkluderer omlegging av avgiften på sluttbehandling av avfall, Enovas (statlig organ for omlegging av energibruk) arbeid med å fremme en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon i Norge og utviklingen av en refusjonsordning som skal supplere avgiften på sterke klimagasser. Vi viderefører også høye CO2-avgifter og satser på CO2-fri teknologi.D ET HAR HELE TIDEN VÆRT MENINGENat tiltak for å redusere utslippene hjemme må suppleres med en aktiv bruk av Kyoto-mekanismene. Dette gjorde det mulig for mange land å påta seg strengere forpliktelser i Kyoto enn de ellers kunne ha gjort.Før partskonferansen i Milano i desember er nok u-landene fremdeles svært skeptiske til å gå inn i en diskusjon om fremtidige forpliktelser. De vil trolig argumentere med at i-landene først må vise ansvar gjennom å sørge for ikrafttredelse av protokollen og redusere utslippene, og at USAs posisjon ikke gjør en global dialog om disse spørsmålene meningsfylt nå. Det blir dessverre også mer og mer klart at tilpasning til klimaendringer må ha en fremskutt rolle i et fremtidig regime. Det er u-landene som rammes hardest. Behov for hjelp vil kunne bidra til å bringe dem til forhandlingsbordet. Men vi kan ikke ensidig binde oss til å bidra til tilpasningstiltak uten at vi også etablerer et virkningsfullt globalt system for å redusere fremtidige utslipp.Vi trenger mer effektiv bruk, større andel fornybare energikilder og CO2-håndtering der vi ennå bruker fossile brensler. EU, Norge og likesinnede industri- og utviklingsland dannet under FN-toppmøtet i Johannesburg i 2002 Koalisjonen for fornybar energi. Koalisjonens mål er å oppnå en betydelig økning i den globale bruken av fornybare energikilder, samt å fremme investeringer og utvikle markeder for slik energi. Norge deltar aktivt i forberedelsen av Den internasjonale konferansen om energi i Bonn i juni 2004, som blir en viktig milepæl i koalisjonens arbeid.I utrygge tider trenger vi mer enn noensinne forpliktende internasjonalt samarbeid. Ikrafttredelse og overholdelse av FNs Kyoto-protokoll vil gi signaler langt ut over de miljøpolitiske. Dette gir ikke bare bedre miljø og fysiske levevilkår for oss selv og våre etterkommere. Det vil også bidra til større tillit mellom land og mer stabilitet i verden.