Staten klipper og limer i forskning

Forskning brukes for å legitimere politiske beslutninger. Men forskerne presses inn i kontrakter som gjør at staten har kontroll over resultatet.

AV: ingeborg moe

Les også:

Hvis dere nekter å skrive under på konsulentkontrakten, så kan dere glemme hele avtalen.

I litt mer byråkratiske ordelag var det et slikt ultimatum som falt inn i e-postboksen til daglig leder ved forskningsstiftelsen Fafo klokken 15.59 den 23. oktober 2007. Avsender var Arbeids- og inkluderingsdepartementet. En av de største reformene i norsk arbeidsliv, avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), skulle evalueres. Men departementet og forskerne var uenige om spillereglene.

Strid om kontrakt

Departementet insisterte på at forskerne skulle skrive under på en konsulentkontrakt. Men Fafo og samarbeidspartneren Institutt for samfunnsforskning nektet. De ville ikke signere på en kontrakt der departementet får alle rettigheter til resultatet og hvor «rettighetene omfatter også rett til endring og videreovertagelse», som det står i kontrakten.

Heller ikke departementet ville gi seg. De ga Fafo-leder Jon Hippe tre dager til å ombestemme seg. Oppdraget var verdt 2,5 millioner kroner.

En slik dragkamp om kontrakter mellom departementer eller direktorater på den ene siden og forskningsinstitutter på den andre er svært vanlig, viser en undersøkelse som Aftenposten har gjennomført. Forskningsinstitutter har måttet akseptere konsulentkontrakt i en lang rekke oppdrag. Ofte konkurrerer konsulentselskaper og frie forskningsinstitutter om de samme oppdragene.

Gunnar Jordfald leder Forskningsinstituttenes fellesarena, en interesseorganisasjon for forskningsinstituttene. Han får rapporter fra medlemmer som er bekymret for at de stadig oftere må akseptere konsulentvilkår.

- Det er en tendens til at bruk av konsulentkontrakter øker, sier han.

I uenigheten om IA-avtalen insisterte departementet på at forskerne måtte skrive under på «Statens standardavtale om konsulentoppdrag». Forskerne krevde enten å få bruke «Standardkontrakt for oppdragsforskning» eller legge inn forbehold i en konsulentavtale.

Forskjellen kan lyde akademisk, men er svært stor (se faktaramme). Konsulentavtalen innebærer at departementet eier forskningsresultatene og selv kan bestemme om og hva som skal offentliggjøres. Kontrakten for oppdragsforskning, derimot, gir forskeren rett til å publisere, uavhengig av hva oppdragsgiveren måtte mene.

Klippe og lime

Forskerne må innrette seg når de velger å ta et oppdrag, mener seniorrådgiver Mona Naomi Lintvedt i Difi, Direktoratet for forvaltning og IKT.

- Når et forskningsinstitutt svarer på en konkurranse om et oppdrag i det kommersielle markedet, da er det ikke oppdragsforskning lenger, men en vare man kjøper. Det tror jeg noen forskningsinstitutter sliter med å forstå.

Kunden, altså oppdragsgiveren, skal eie resultatet, og det forskningsmiljøene ikke liker, er at de ikke har publiseringsretten. Men for oppdragsgiveren er det viktig å eie resultatet for å kunne klippe og lime i det, kanskje bruke det i en tale eller i statsbudsjettet eller å skrive om språket, sier Lintvedt.

Difis forløper, Statskonsult, utarbeidet konsulentkontrakten som brukes i forbindelse med mange oppdrag som departementer og direktoratet lyser ut.

Lintvedt bekrefter at oppdrag som kjøpes på denne måten, kan forbli hemmelige.

- Kanskje ønsker man å gjøre endringer i en statlig ordning og utrede det. Resultatet gjør kanskje at hele utredningen legges i skuffen.

- Ikke for forskere

Hun utelukker ikke at kontraktene kan brukes feil, men mener forskningsinstituttene må være bevisste på dette selv. Ofte konkurrerer de med konsulentselskaper som ikke er opptatt av at resultatene blir publisert.

- Men kan ikke mye av dette betraktes som forskning?

- Da må forskningsinstituttene ta et valg: enten drive forskning eller konsulentvirksomhet. Målgruppen for denne kontrakten er ikke forskere, sier Lintvedt.

I striden om IA-oppdraget nektet Fafo og Institutt for samfunnsforskning å akseptere en konsulentavtale. Dermed fikk de heller ikke oppdraget.

- Når departementer insisterer på å bruke konsulentvilkår, ekskluderes fagmiljøer som har stor ekspertise, sier Hippe. Oppdraget gikk til SINTEF som la inn endringer i kontrakten og som ifølge forskningssjef Britt Venner gjorde den akseptabel:

- Vi foretrekker standardkontrakt for oppdragsforskning. Det har vi flere ganger forsøkt å få gjennomslag for. Men det er konsulentkontrakten som stort sett brukes.

- Det som er et ufravikelig krav for oss, er at vi aldri kan skrive under på kontrakter hvor oppdragsgiver gis muligheter til å endre resultatene eller hvor vi ikke kan publisere, påpeker Venner.

- Uakseptabelt

Direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, mener det har store konsekvenser hvis forskningsinstitutter blir presset til å akseptere konsulentvilkår.

- Hvis det har skjer i spørsmål som er av politisk karakter og i forbindelse med offentlige beslutningsprosesser, så vil det være et demokratisk problem, sier Hallén.

Ifølge forskningsdirektøren vil forskere som må jobbe på konsulentkontrakt, bidra til å gi en falsk troverdighet til sluttproduktet.

- Hvis man går til et forskningsinstitutt og vil ha gjennomført et forskningsoppdrag, så må man følge forskningens normer. Det innebærer full åpenhet om data, om analyse og om konklusjonene. Det er helt grunnleggende for forskning. Politiske beslutningstagere bør ha stor åpenhet rundt grunnlaget de bruker til å fatte beslutninger på vegne av fellesskapet.

Forskere som må jobbe på konsulentkontrakter, skaper en sammenblanding og gir rapportene en falsk legitimitet, sier Hallén.

- Det er uakseptabelt, sier han.

- Svekket legitimitet

- Legitimiteten til politiske beslutninger svekkes dramatisk hvis det ikke er orden på forskningen bak, sier statssekretær Kyrre Lekve (SV).

Kunnskapsdepartementet har et overordnet ansvar for forskningspolitikk i Regjeringen, og Lekve hadde selv bakgrunn som forsker da han i 2007 ble hentet til departementets politiske ledelse.

- Det er et problem at offentlige oppdragsgivere får forskere til å skrive under konsulentkontrakt. Vi ønsker å få en overgang fra den praksisen og få departementer til å bruke forskerkontrakt når det er forskningsoppdrag, sier han.

En viktig årsak til det er at konsulentkontraktene ødelegger troverdigheten til politiske beslutninger, mener statssekretæren.

- Har Kunnskapsdepartementet gjort noe for å endre praksis i andre departementer?

- Ja, gjennom hele prosessen da vi laget nytt finansieringssystem, hadde vi mange runder med andre departementer. Vi har nå besluttet å gå gjennom standardkontrakten sammen med Difi for å se om vi kan få en oppdatert versjon. Og så må vi også gjøre den bedre kjent for departementene, sier Lekve.

- Beklagelig

Statssekretær Jan-Erik Støstad i Arbeidsdepartementet sier evalueringen av avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) gjerne kunne vært utlyst som et forskeroppdrag.

- Hvorfor var det så viktig for departementet å gjennomføre evalueringen av avtalen om inkluderende arbeidsliv som et konsulentoppdrag?

- Det er ikke helt klare kriterier for når man skal bruke det ene og det andre. Oppdraget kunne nok gjerne vært lyst ut som et forskningsoppdrag. Da det først var lyst ut, så vi i ettertid om det var mulig å tilpasse kontrakten slik at også Fafo og Institutt for samfunnsforskning (ISF) kunne være med. Det var ikke tilstrekkelig for Fafo og ISF. Da det først var lyst ut med konsulentoppdrag, var det vanskelig å reversere hele prosessen ved å lyse det ut som oppdragsforskning. Det følte vi ikke at vi hadde tid til, sier statssekretæren.

- Er det et problem at deler av fagmiljøet innen arbeidslivsforskning ikke kunne delta?

- Generelt så er det alltid en fordel å få flest mulig relevante aktører inn når vi utlyser oppdrag, så sånn sett så var det beklagelig.

Støstad beklager også saken Aftenposten omtalte i går, der SINTEF-forsker Solveig Osborg Ose ble bedt om å endre konklusjonene i en rapport om sykefravær.

- Det er selvsagt vanlig med dialog mellom departement og utrede og forskere. Ikke minst er vi opptatt av at vi får svar på det vi har bedt om. I dette tilfellet kan departementets tilbakemelding oppfattes som krav til endring i konklusjoner, og jeg mener det var uheldig, sier Støstad.

Når departementer insisterer på å bruke konsulentvilkår, ekskluderes fagmiljøer som har stor ekspertise Jon Hippe, Fafo-leder

Gir oppdragsgiver, for eksempel et departement, eiendomsrett og opphavsrett til resultatet. Rettighetene omfatter også rett til endring. Professor Are Stenvik ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, sier kontrakten skal tolkes slik: Vanligvis kan man ikke omskrive åndsverk, men det kan man her innenfor noen grenser. Grensene er at man ikke kan gjøre endringer som er til skade for opphavsmannens renommé, og at man ikke kan fravike at opphavsmannen nevnes. Oppdragsgiver kan når som helst stanse et prosjekt og kan også hindre et ferdig prosjekt fra å bli publisert. Partene kan bli enige om å legge inn forbehold i kontrakten som setter en eller flere av de ovenstående punktene til side. Forbeholdene må i så fall presiseres i et bilag til kontrakten. Oppdragstager kan for eksempel legge inn rettigheter til data og en rettighet til å publisere resultatene av prosjektet. Avtalen er utviklet av direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).

Gir forskerne rettigheter til egne resultater fra oppdraget. Presiserer at forskerne kan publisere resultatene også hvis oppdragstager motsetter seg det. Pålegger forskerne å forelegge endelig manuskript for oppdragstager en avtalt periode (ofte 20 dager) før publiseringen finner sted. Avtalen er utviklet av Kunnskapsdepartementet.

I går fortalte Aftenposten hvordan Arbeidsdepartementet forsøkte å endre konklusjonene i en rapport som seniorforsker Solveig Osborg Ose ved SINTEF skrev om sykefravær. En gjennomgang av flere hundre kontrakter som departementer og direktorater har brukt ved oppdragsforskning, viser at mange forskere må akseptere å jobbe som konsulenter.