Stoltenberg: Neppe klimaavtale før krisen rammer

De neste ukene skal han igjen på klimaturné – til Durban, Australia og Sydpolen.

- Klimakrisen synes å være glemt, mens verdens regjeringssjefer strever med økonomikrisen. Klarer dere ikke håndtere flere kriser samtidig?

- Finanskrisen i Europa og USA tar så mye av politikernes oppmerksomhet at det undergraver arbeidet med en klimaavtale. Færre regjeringssjefer har tid og krefter til klimakampen. Dessuten gjør finanskrisen i vestlige land det vanskelig å mobilisere pengene som skal til for å få en klimaavtale. Det er rett og slett ikke tenkelig å få frem de nødvendige pengeoverføringene til u­land over offentlige budsjetter. Derfor blir hovedoppgaven internasjonalt nå at private betaler, dels ved kvotesystemer som gjør at forurenser betaler, og ved utvikling og spredning av ny teknologi, sier Jens Stoltenberg.

- Det er forøvrig to svært ulike kriser. Klimakrisen er der hele tiden. Den blir ubønnhørlig verre og mer alvorlig og er global. Økonomien svinger mer, og er først og fremst et problem for Europa og USA. Resten av verden har jo sterk økonomisk vekst. Dette er verdens store dilemma. Vi ønsker veksten i Kina, India og Brasil, den løfter millioner ut av fattigdom. Men samtidig er nettopp den veksten hovedårsaken til at klimakrisen blir verre.

- Så vi kan glemme den store ideen om at rike i-land skal betale for klimatiltak i u-land?

-  Da Kyoto-avtalen ble undertegnet sto de som var omfattet av avtalen for halvparten av klodens utslipp. Nå står Kyoto-landene for mindre enn 30 prosent etter at USA og andre land har trukket seg og store såkalte u-land har økt utslippene dramatisk. Hele ideen bak Kyoto var rike land som forurenset og fattige land som ikke forurenset. Slik er det ikke lenger. Mange store u-land har eventyrlig vekst. De må betale mer selv i klimaarbeidet.

- Helt ærlig, tror du på en tallfestet global klimaavtale før alvorlige klimaendringer blir synlige og virkelige?

- Jeg er redd jeg ikke gjør det. Alle var optimister i Kyoto. Alle trodde vi var i gang, så kom nedturen, før ny opptur på Bali i 2007 hvor det ble enighet om å starte reelle forhandlinger som skulle ende i en avtale i København. Men så ble det også en nedtur. I år i Durban er målet igjen å bli enige om å starte reelle forhandlinger. Det går veldig mye saktere enn jeg trodde, og håpet.

- Men samtidig har jeg alltid vært optimist og vil fortsette å jobbe intenst for å få til en avtale. Men like viktig er det å jobbe for de konkrete tiltakene som gir reell effekt. Der skjer det mye i mange land.

- Selv i rike Norge, med ditt engasjement og vår pengesekk, sliter med å få fart på klimapolitikken. Klimameldingen utsettes jo hele tiden, er du en pådriver eller brems internt?

- Vi venter ikke på den meldingen for å handle. Meldingen fra 2007 med mål og tiltak styrer en mengde tiltak – nesten dobling av jernbanesatsingen, massiv kollektivsatsing, nye byggeforskrifter, omlegging av bilavgiftene, for å nevne litt. Den neste klimameldingen skal si noe om hvordan vi skal utvikle den vedtatte politikken videre. Målene står ved lag, men det kommer flere tiltak.