Supermamma

Anja Hansen (34) åpner bildøren og slipper inn fem viltre skolebarn. To sønner og tre nabobarn er ferdige på SFO og skal hjem til felles lekser og middag. Klokken er halv fem, og det er tre kvarter siden juristen forlot kontoret i en bank i Oslo sentrum, hentet bilen hjemme og kjørte til Bestum skole.

Før klokken er seks, har hun hjulpet hele hurven med lekser, laget og servert ovnsbakt laks med ris og grønnsaker og er, sammen med mannen Jørgen, klar for rollen som fotballtrener på laget til eldstegutten, Herman. Det hun ikke rakk på jobben, fullfører hun på PC-en når guttene sover.

En forholdsvis vanlig dag i et forholdsvis vanlig barnefamilieliv. Et puslespill i høyt tempo. Som det skal være i et likestilt land med rause velferdsordninger. Nå dundrer en svensk professor inn i idyllen med en omfattende, ny undersøkelse.

–Vi har en så sterk tro på at kvinner skal kunne arbeide og ha barn. Samtidig har vi ant at det ikke går så bra. Nå er det for første gang bevist i tall, fastslår professor Birgitta Floderus ved Karolinska Institutet i Stockholm.

Hun tror det er vanskelig å ta i temaet fordi det bryter med ideologien «Kvinner kan». –Og så tør vi ikke si det høyt, fordi vi er så redde for et tilbakeslag for kjønnsrollene.

Blir syke.

Studien av hele 6500 kvinner slår fast at kvinner som kombinerer jobb eller studium med barn, er betydelig mer slitne enn sine barnløse medsøstre. Mer alvorlig er det at de i tillegg opplever sin egen helse som dårligere enn kvinner uten barn – et mål som indikerer både økt sykelighet og dødelighet.

De som jobber full tid er mest slitne, mens stressnivået øker med antall barn og er høyest blant dem som tjener mest. Overraskende nok blir derimot ikke stresset mindre når barna blir eldre.

Menn er ikke med i studien, og Floderus bestrider ikke at også pappaer kan ha det tøft. –Men vi vet at kvinner fortsatt tar de største belastningene hjemme.

På ett punkt er undersøkelsen likevel oppløftende for jobbemammaene: De er mindre plaget med angst og depresjon enn kvinner uten barn.

–Det er jo en stor glede i både foreldreskap og jobb. Problemet er å få tiden til å gå i hop, konstaterer professoren.

Anja Hansen kjenner seg igjen. I vinter ville en lungebetennelse ikke slippe taket. Hun var sykmeldt i seks uker. –Kroppen sa nok fra at jeg var for sliten. Nå prøver vi å være mer hjemme om kveldene.

Men at strikken er strukket langt, er ikke et tema hun gjerne snakker om med venninnene sine.

–Du har jo valgt det selv og må liksom bare ordne deg. Men jeg skulle ønske litt større åpenhet. Vi er jo mange som sliter.

FOTO: MONICA STRØMDAHL

Nederlag.

I kantinen på Politihøyskolen i Oslo spiser studieleder Annette Sund (47) lunsj blant uniformerte studenter og kolleger. Hjemme har hun fire sønner i alderen 8 til 17 år. Hun skriver gjerne under på hvert eneste funn fra Sverige.

–Det har vært kjempekrevende. Jeg sov ikke en hel natt på ti år. Da jeg begynte å puste ut litt, så kom det, musearmer og smerter, sier hun og bekrefter også at jobben ikke er gjort når barna slutter med bleier.

–Nå sover jeg. Men når en 13-åring svarer med en munnbruk du ikke skulle tro var mulig, blir jeg jo bare sliten på en annen måte.

De to småbarnsmødrene Mette Skjæret (36) og Rikke Krafft Randa (34) lytter nesten vantro til sjefen, og må gå noen runder før de overhodet vil erkjenne at de svenske forskerne kan være inne på noe.

–Det gir status å være perfekt og klare alt. Å bli mor skal være så fantastisk, det er ikke så mange som innrømmer at det er slitsomt, sier Mette.

–Mannen min og jeg deler likt på det meste med barna. Men vi jenter tenker nok mer på de følelsesmessige tingene. Om alle har det bra. Det kan gjøre deg ganske psykisk sliten, sier Rikke, mens sjefen nikker.

Også hun har en moderne, likestilt mann. Men er ikke i tvil om hvem som tar størst totalansvar. Og møter veggen. Alle hennes venninner på rundt 40 har opplevd utbrenthet og lange sykefravær. Selv var hun sykmeldt et helt år etter at yngstemann var født.

–En av guttene hadde det vanskelig på skolen. Jeg var rett og slett for sårbar og sliten og gikk rett i kjelleren, minnes hun, og synes det er bra at de svenske tallene kommer frem.

–Jeg tror man kan bli veldig alene med et slikt nederlag, spesielt i et middelklassemiljø med mye vellykkethet. Du kan kokettere med at du ikke baker. Men ikke med å streve med å kombinere karrière og barn.

Stereotype roller.

En trussel for folkehelsen. Så sterke ord bruker professor i helsefag ved Universitetet i Agder, Ulla-Britt Lilleaas om forholdene den svenske studien avdekker. Og som hun kjenner igjen fra flere egne studier av norske kvinner og menn.

Hun konstaterer at vi slett ikke er så likestilte som vi liker å tro, og at de stereotype kjønnsrollene lever.

Menn bidrar i hjemmet. Men fortsatt tar kvinnene det overordnede ansvaret både følelsesmessig og praktisk og er stadig på alerten for familien. Tar grep hvis et barn blir mobbet, passer på en syk mor, bekymrer seg for mannens jobb. Alt som ikke kan registreres i tidsbruksundersøkelser.

–En stor belastning for kroppen som er vanskelig å kartlegge, men fører til stress, diffuse symptomer og sykdommer. Når kvinner i tillegg tar ekstra ansvar i jobben, skal føde mange barn og gi dem et liv fylt av aktivitet pluss ha en perfekt familie, jobb og fritid, så sier det seg selv at det ikke går opp, sier professoren, som ikke ser noen enkle løsninger.

–Det handler om hvordan kvinner og menn blir sosialisert til å ta ansvar for ulike ting en familie strever med. Og så må kanskje kvinner spørre seg: Hva kan jeg gjøre noe med, hva kan jeg ikke gjøre noe med.

FOTO: MONICA STRØMDAHL

Usexy rolle.

At Dorte Østreng (40) fikk trillinger da hun var klar for barn nummer to, kunne hun definitivt ikke gjøre noe med. Hun vil heller ikke jobbe redusert, og gikk rett fra svangerskapspermisjon til ny jobb som forlagsredaktør.

–En fulltidsjobb, ganske enkelt. Og jeg ser liksom ingen grunn til at jeg skal jobbe mindre, når Thomas, mannen min, ikke engang har tenkt tanken. Men jeg merker jo at mange tror jeg er gal, ler hun, i det tre små mennesker gurglende strekker seg mot mamma som omsider kommer hjem fra jobb.

En nabo har hentet de fire barna i barnehagen og laget pannekaker. Rekkehuset på Skøyen i Oslo er overhodet ikke noe katastrofeområde. Og hverken mor eller far virker påfallende utslitte etter to våkenetter og lange dager i hver sin lederjobb.

–Vi orker ikke snakke om hvor slitsomt det er. Diagnosen stemmer. Men ingen vil være den slitne mammaen i gjengen som ikke får det til. Når du velger å få fire barn, er det viktig å markere at det går bra. Og vi har jo investert mye i arbeidslivet og vil få det til der også, sier hun, og innrømmer at hun er spent på hvordan det blir fremover.

–Jeg vet jeg må yte 100 prosent på jobben og merker presset når jeg må løpe for å rekke barnehagen. Jeg må jo bare håpe jeg ikke går på en smell.

Kvinnene viker.

Om begge firebarnsforeldrene fortsetter i fulle jobber, vil tiden vise. Men følger mor mønsteret for kvinner midt i lovende karrièrer, er det hun som vil «gi opp» og finne en mindre krevende, og spennende, jobb. Gjerne deltid. –Den rådende ideologien er at vi er likestilte, har like muligheter og gode velferdsordninger som skal redusere stresset. Men fortsatt blir kvinnen den fleksible, så mannen kan fortsette å prestere som om de ikke hadde barn, sier forsker Sigtona Halrynjo ved AFI.

Hun har studert hvorfor dyktige, karrièrebevisste norske kvinner velger bort karrieren når de får barn. Svært enkelt sagt fordi du ikke både kan være uunnværlig på jobb og hjemme.

–Når du står der med et febersykt barn, og far har dratt på jobb for en time siden, så må du jo bare bli. Da kan du ikke være uerstattelig på jobb.

Tilbake i kantinen på Politihøyskolen vil Annette Sund, trolig på vegne av alle foreldre, legge inn sluttreplikken: –For all del. Det er en fantastisk gave å ha fire barn! Men la oss ta innover oss at det har sin pris. Livet har jo det.