Tøffe klimakutt venter rike land

Nå er det ingen vei tilbake. Verdens utslipp av klimagasser skal ned. Norge er ett av landene som vil få den tøffeste jobben de neste årene med å gjennomføre kuttene som avtalen krever.

I morgentimene 11. desember 1997 ventet en hel verden på resultatet fra klimaforhandlingene i den tidligere japanske keiserhovedstaden Kyoto. Forhandlerne hadde slitt seg gjennom natten uten å bli enige om hvor mye det enkelte industriland skulle kutte i sine utslipp av CO2 og andre klimagasser. Krevende detaljer, innbitt motstand fra enkelte land og utslitte forhandlere gjorde at utfallet var uklart helt til de siste minuttene.Uten en enighet i Kyoto ville arbeidet med å omsette klimakonvensjonen fra miljøtoppmøtet i Rio i 1992 til praktisk handling falle i fisk.

Historisk.

Utallige timer på overtid kunne konferansens formann, argentineren Raul Estrada, klubbe gjennom en historisk protokoll. Manglene var åpenbare mangler, men målsetningen var historisk. Verdens rike land skal innen 2012 ha redusert sine utslipp av klimagasser med vel fem prosent sammenlignet med utslippene i 1990. Et viktig element i avtalen, og et resultat av USAs daværende visepresident Al Gores rolle i Kyoto, var muligheten for å drive butikk med utslippene. Det skjer gjennom handel med utslippskvoter og investeringer i tiltak som reduserer utslipp i land og bedrifter hvor slike reduksjoner er billigere enn for eksempel i Norge.Vel syv år etter kan avtalen endelig tre i kraft som folkerettslig bindende. I mellomtiden har den vært erklært død flere ganger. Blant annet fordi forhandlinger om detaljene i protokollen har gått svært tregt, og fordi USA sier klart nei til avtalen.Det som er betegnet som verdens viktigste miljøavtale har fortsatt åpenbare mangler, men den har tilstrekkelig oppslutning blant industrilandene til å begynne å virke.

Stiger og stiger.

Problemet for Kyoto-landene er at utslippene har steget kraftig siden basisåret 1990. Men bare for tre år siden var situasjonen lysere. Blant annet takket være mulighetene i avtalen for å kvitte seg med utslipp gjennom handel med utslippskvoter med tidligere østblokkland. De kvittet seg med mange av sine utslipp da de skitneste kullkraftverkene forsvant da kommunistøkonomien kollapset.- Nå ser det likevel ut som om det blir vanskelig å nå målene. Prognosene om økonomisk vekst frem mot 2010 viser at utslippsreduksjonene i øst er i ferd med å bli spist opp, sier Steinar Sørensen, direktør for GRID-Arendal, FNs miljøprograms (UNEP) kontor i Arendal.Prognoser, som er basert på tall fra det enkelte land, viser at utslippene for Kyoto-landene i 2010 vil ha steget med 10 prosent siden 1990. Det betyr at utslippene må reduseres med 15 prosent, ikke fem, de neste årene.For Norge er det enda verre. Landet må, etter disse prognosene, kutte utslippene med 20 prosent. I Kyoto var Norge et av de svært få landene som fikk økt sin kvote i forhold til 1990-nivået.Sørensen tror det kan bli en tøff jobb. Selv om Norge i mange år har hatt CO2-avgift, blant annet på klimagassutslipp i Nordsjøen, og myndighetene har inngått frivillige avtaler med deler av industrien om reduksjoner, fortsetter klimagassutslippene å øke. I fjor økte de med 2,4 prosent.

Ny teknologi.

- Det må komme en kombinasjon av kutt i utslippene både i privat sektor, for eksempel gjennom strengere krav til utslipp fra biler, i industrien og en overgang til renere energibruk og ny teknologi, sier Sørensen.Han trekker frem CO2-deponering som et viktig tiltak for å begrense utslippene. Det vil si at klimagassen fanges i en slik form at det lar seg gjør å pumpe den ned i reservoarer, i bakken eller under havbunnen.- Myndighetene må derfor legge til rette for å støtte investeringer i slike prosjekter. Vi kan ikke forvente at industrien går inn i prosjekter som krever så omfattende grunnlagsinvesteringer og ikke uten videre vil gi avkastninger. I gamle dager kalte man det utgifter til inntekts ervervelse, sier Sørensen.

Ny avtale.

Samtidig som kuttene gjennomføres, skal en ny avtale for perioden etter 2012 utformes.Ingen tror det blir enklere eller mindre tidkrevende enn Kyoto-prosessen.Utfordringen blir å lokke USA med i et nytt klimaregime og få de største utviklingslandene til å forplikte seg til å kutte sine utslipp.- Skal USA og stor u-land som Kina, India, Brasil og Indonesia bli med, må det satses på et mangfold av forskjellige internasjonale samarbeidsordninger som kan fungere parallelt, sier direktør Pål Prestrud ved Cicero, Senter for klimaforskning.

Les også:

Les også

Siste fra seksjon

DETTE GJØR NORGE

De viktigste tiltakene for å redusere utslippene av CO2 er:CO2-avgift. Har eksistert i mange år. Brukes blant annet i Nordsjøen.Kvotehandel. En prøveordning startet fra årsskiftet. Skal etterhvert bli en del av EUs marked for kvotehandel.Frivillige avtaler. Deler av industrien har forpliktet seg til å redusere sine utslipp frivillig.Ulike støtteordningerfor CO2-deponering og miljøvennlig teknologi.Gassnova er siste tilskudd. Det er et program for utvikling av miljøvennlige gasskraftteknologier. TIDLIGERE SAKER 3. februar: Norge engasjerer seg i fredsprosesser i 13 land.4. februar: Fredsengasjement redder Norges omdømme.7. februar: Ny serie: Forrige århundre tiår for tiår.8. februar: Attentatet mot statspolitisjef Marthinsen.9. februar: Våre elektroniske spor.10. februar: Vannkraftepoken var likevel ikke forbi.11. februar: USAs 60 år lange vei til Bagdad.14. februar:Norge 1910-1920.15. februar: Våre nordområder. INNSIKT TORSDAG Tolkningene spriker, men noen overnasjonal supermakt blir det knapt av EU med den nye grunnlovstraktaten som basis.

Flere bilder

Oljeproduksjonen i Nordsjøen er pålagt CO<sub>2</sub>-avgift FOTO: SVEIN ERIK FURULUND

Greenpeace markerte seg med en varmluftsballong i Kyoto. FOTO: GREENPEACE

Siste nytt