Al Gore var i Oslo i går og lanserte den norske utgivelsen av sin klimabok. Da vi møtte ham i september i fjor og filmen "En ubehagelig sannhet" hadde première, lå pessimismen tykt utenpå den tidligere amerikanske visepresidenten. Verden hadde ikke våknet. Og én måned senere endte da også klimaforhandlingene i Nairobi i null og niks.- Siden september har vi sluppet ut 15,5 milliarder tonn CO2, og FNs klimapanel har stryket sine advarsler om alvorlige klimaendringer. Er det overhodet grunn til optimisme?- Ja! Det har skjedd en betydelig endring i det politiske klimaet de siste månedene. Signalene kommer fra hele verden, inkludert i mitt eget land. EU vedtok nylig tøffe utslippsreduksjoner. Flertallet i den amerikanske kongressen er blitt et annet, nye lover som vil redusere USAs utslipp, er under arbeid og vil bli vedtatt. Stadig flere amerikanske stater og byer forplikter seg til å følge Kyoto-protokollen på egen hånd. Store bedrifter krever at George Bush endrer politikken. Ja, utslippene øker fortsatt verden rundt, men den politiske forandringen gir grunn til optimisme.- Men er dette engasjementet ærlig, tror du? Politikere verden rundt lovte store kutt også før Rio-toppmøtet i 1992. Men etterpå skjedde intet, utslippene gikk i taket?- Det er riktig, vi har hørt løfter før. Men jeg tror det er annerledes nå. Moder Natur har meldt seg på i debatten. Det er vanskeligere å ignorere hennes stemme. Forandringene vi nå ser i naturen er ikke så lette å reversere som politiske utsagn. Dessuten, det er et tegn på at noe virkeligskjer når store amerikanske banker nå investerer enorme beløp i klimakvoter som skal gjelde først etter Kyoto-avtalens utløp, sier han.

Roser Norge.

Gore roser den norske satsingen på å utvikle CO2-fangst fra gasskraftverk:- Verden har forventninger til det norske prosjektet, sier han, og røper at han har fått økende tro på deponering av CO2 under havbunnen.Men på grunn av faren for lekkasjer, er han fortsatt skeptisk til CO2-langring under land uten sjøtrykk over.- CO2-deponering er etttiltak, men ikke den eneste løsningen, sier han, og ber enkeltpersoner, bedrifter og land forsøke å bli klimanøytrale med både kvotekjøp og innsats for å redusere egne utslipp. - Ja, folk flest er utålmodige og vil ha tiltak. Men politikerne er trege og vil utrede mer hva som lønner seg mest. Forhandlingene i Nairobi mislyktes, det gjør de sikkert på Bali i desember, og . . .

Den neste presidenten.

Al Gore avbryter: - Jeg er ikke så sikker på at det er riktig. Politikere handler nå. Hvis du ser på hva som skjedde i forhandlingene i EU for to uker siden, så endte de med 20 prosents kutt og løfte om 30 prosent når USA blir med. California og andre stater gir løfter på egen hånd, og store bedrifter ber nå Bush om felles regler for hele landet for å slippe å måtte forholde seg til ulike standarder. Jeg tror at når USA blir med, vil det få fart i de internasjonale forhandlingene.- Vil det skje snart, tror du virkelig Bush bli med før Bali-møtet?- Jeg er ikke så sikker på at Bush blir med. Vi kan håpe, men kilden til håp for USAs del ligger mer i Kongressen og med den neste presidenten. Det er ikke umulig at Bush endrer politikk, men det er mer sannsynlig at den neste presidenten vil gjøre det.- Er fortsatt FN-sporet, hvor alle må være enige, veien til en løsning, eller tror du "de villige" må gå sammen for å få fart på prosessen?- Fordi dette er et globalt problem, er det nødvendig med en global løsning. Og FN-rammen er den eneste som vil virke. Et afrikansk ordtak sier at "hvis du vil gå raskt, så gå alene, hvis du vil gå langt, gå sammen med flere". Jeg tror vi må jobbe for å gå langt sammen så raskest mulig.- Ser du for deg en ny klimaavtale hvor regioner, byer og delstater kan undertegne, selv om regjeringene ikke vil?- Ja, det er absolutt en mulighet. Det holder faktisk på å skje i USA hvor stater og bedrifter allerede er aktive på karbonmarkedet i London og sikrer seg kvoter helt utenfor noen statlig ramme. - Men kan disse bli formalisert i internasjonale avtaler?- Ja, det kan bli et resultat. Verden har allerede begynt å forhandle om neste avtale. Jeg har foreslått at i stedet for å vente til 2012, må vi flytte datoen til 2010 slik at nasjoner som ennå ikke har ratifisert Kyoto og heller ikke vil gjøre det, allerede nå kan være med å forhandle frem en ny og tøffere avtale. En slik avtale må ha mekanismer i seg som sikrer at Kina blir med så raskt som mulig. - Kyoto-avtalen fritar u-land fra å begrense egne utslipp. Må den nye avtalen også stille krav til at Kina, India og andre med sterkt økende utslipp tar ansvar også selv?- Ja. Siden 1945 har alle globale avtaler vært basert på at rike landene går foran og at u-landene får forpliktelser i en senere fase. Forskjellen i dag er at Kinas økonomi har vokst til en størrelse hvor landets CO2-utslipp snart passerer USAs. Selv om Kina målt per capita fortatt er et svært fattig land, er helheten i Kinas økonomi nå så sterk at det kan argumenteres med at vi må finne måter å få dem om bord så raskt som mulig. Men dette kan ikke vi bestemme, det må forhandles frem med kineserne. Den beste måte å lykkes er at USA og andre i-land går foran raskt og viser lederskap. Jeg tviler ikke et sekund på at hvis vi gjør det, vil Kina, som forstår at deres land vil lide sterkt under klimaendringene, bli med på en ny klimaavtale.- Har du snakket med kineserne om dette?- Mange ganger. Jeg har holdt foredraget mitt mange ganger der. Responsen er meget positiv. Kinas ledere forstår hva denne krisen handler om og har bare de siste ukene holdt viktige taler om klimakrisen hvor de ber regionale ledere og næringslivsledere om å være med å gjøre noe. Ord alene vil ikke bringe oss langt, men at de sier de riktige ordene, er svært oppmuntrende.