Under radaren

Samleside: Alt om tragedien

OLAV ELGVIN

Møtested. «Islam er fienden [...]. Derfor må muslimene bekjempes på alle mulige måter.»

Dette skrev signaturen Harry 11. november i fjor på min blogg Muslimprosjektet, der jeg skrev om møter jeg hadde hatt med ulike muslimer. I perioder ble kommentarfeltet et møtested mellom muslimer, islamkritikere og multikulti-interesserte nordmenn.

Ble kontaktet

Én ting slo aldri feil: Dersom VG Nett linket til bloggen min, strømmet det på med kommentarer av typen jeg har gjengitt over. Gjennomgangstonen var at muslimene var fiender som forsøkte å undergrave samfunnet innenfra. Iblant ble det leflet med vold. De gangene dette skjedde var det ingen utenforstående som reagerte.

En sjelden gang kom det en muslimsk debattant innom bloggen som også ytret seg på ekstreme måter. Kanskje skrev han «bare vent – dere i Vesten vil tape til slutt». Eller så skrev jeg en sak om kritikkverdige forhold i muslimske miljøer. Da kunne det skje to ting: Hvis det var noe negativt om kvinner eller familie som kunne kobles til islam, ble jeg kontaktet av journalister som lurte på om det var noe her de kunne lage sak på. Hvis det var en muslim som hadde flørtet med tanken på jihad, fikk jeg noen få ganger mailer som jeg forsto måtte være fra noen i politiet, der de lurte på om jeg visste noe om hvem dette var. Jeg svarte at jeg ikke oppga anonyme kilder, men at jeg selvfølgelig ville kontakte politiet hvis jeg hørte om terrorplaner.

Ubalanse

Etter 22. juli har det slått meg hvor skjevt bloggen min ble lest av journalister og politi. Ikke én gang var det noen som kontaktet meg for å vite mer om grumset som kom til syne fra ikke-muslimer, selv om ni av ti av de ekstreme innleggene kom fra antiislamske nordmenn.

Som forklaring på dette, kan man selvfølgelig trekke frem at vi frem til 22. juli ikke hadde sett antimuslimsk terror i Europa. Og mye er det nok i dette. Men vi hadde sett en del angrep på innvandrere eller muslimer. Høsten 2010 gikk en mann amok i Malmö med gevær, og skjøt tilfeldige innvandrere. Men heller ikke etter dette var det noen som viste interesse for voldsromantiserende nordmenn.

Ser det man vil se

Jeg tror det også finnes en annen forklaring. Langt inn i mainstream er det folk som sympatiserer med deler av verdensbildet til de militante islamkritikerne. Det er et verdensbilde som sier – grovt sagt – at det gode finnes hos oss: Vesten, Europa, Norge – mens det onde finnes der ute: islam, muslimene, de ikke-vestlige. I Mainstream-Norge er det få som har hevdet at muslimer vil ta over Norge eller Europa. Men muslimene har likevel blitt fremstilt som en form for trussel i forhold til integrering og verdier.

Flere samfunnsaktører har leflet med de ekstreme tankene, uten å gi dem sin fulle støtte. Forfatteren Bruce Bawer, som hevder at hele Europa som sådan er truet av muslimene, er blitt omtalt rosende av viktige kommentatorer. Ayaan Hirsi Ali, som i sin siste bok omtaler muslimer i Europa som en potensiell femtekolonne som må omvendes fra islam for å kunne fungere i samfunnet, er blitt lest og anmeldt positivt i de fleste store avisene.

Blind for grumset

Ingen av medietoppene som leste Bawer eller Hirsi Ali drømte om at noe som 22. juli skulle skje. Ingen av dem ville heller drømme om å støtte den militante retorikken mot muslimer. Men fordi man var så overbevist om at problemet var «der ute», og at vi i Norge og Vesten sto for det gode, ble man blind for grumset.

Radaren slått på

Etter 22. juli har dette verdensbildet blitt lagt i grus. Ondskapen kom ikke utenfra. Den kom innenfra. Det er ikke lenger mulig å todele verden langs akser som ond/god eller sivilisert/usivilisert, der ikke-muslimske europeere kollektivt blir plassert på den ene siden, og muslimer kollektivt blir plassert på den andre.

Radaren for grumset og ekstremismen på vår egen side er ettertrykkelig blitt slått på. Mye klokt har allerede blitt skrevet om det konspiratoriske verdensbildet der man opererer med både ytre fiender («muslimene») og indre fiender («eliten»). Men én ting er å gjenkjenne trusselen – en større utfordring er å håndtere den. Et godt sted å starte vil være å evaluere de siste ti årene, og se på måten man har nærmet seg trusselen fra muslimske ekstremister.

Røde linjer

Noe av det som har fungert bra har vært den organiserte kontakten mellom myndighetene, politiet og brede muslimske miljøer. Denne kontakten har vært preget av en grunnleggende tillit – «vi forstår at dere er med oss» – men også av en ansvarliggjørende holdning, der det i selve kontakten ligger innbakt tydelige forventninger (om å ta avstand fra terror osv.).

I dag bør moderate antiislamske miljøer og aktører møtes på samme måte: Uten demonisering, men med tydelige forventninger. Visse røde linjer må tegnes opp: Hvis man ønsker status som en legitim aktør i det norske samfunnet, kan man ikke bruke en retorikk der muslimer eller innvandring fremstilles i militante eller eksistensielle termer: Som krig, som forræderi, som quislinger, som selvmord, som kreftsvulst, som eksistensiell trussel. For muslimer som vil inn i den norske varmen, har det ikke vært akseptabelt å si ting som at Norge er i krig med islam. Tilsvarende krav må heretter stilles til islam- og innvandringskritikerne.

Trygghet

Forhåpentlig kan vi også lære noe annet av tiden siden 2001. Den aller beste måten å minke risikoen for muslimsk terror har vært å trekke vestlige styrker ut av muslimske land. Dette handler om å se bakenfor ordene som blir brukt av ekstremistene selv, og forstå hvilke samfunnsmessige forhold som preger dem. Det har ikke blitt gjort: Norge er fortsatt i Afghanistan.

Tilsvarende bør vi nå gjøre mer enn å fordømme høyreekstremismen moralsk. Vi må spørre: Hva er det som har gjort at en del mennesker opplever muslimsk tilstedeværelse i Norge som en eksistensiell trussel? Årsakene er nok sammensatte. Men én viktig årsak er den generelle utviklingen mot mer utrygghet og økonomisk ulikhet. Mange mennesker opplever livet mer utrygt nå enn på starten av 80-tallet. Å konstruere en ytre trussel – «muslimene» – er blitt en måte å håndtere usikkerheten. Kan vi snu denne utviklingen? Det er nemlig ikke nok å fordømme. Man må også forstå – og prøve å forandre.

Men jeg er sikker på at neste gang kommentarfeltet på bloggen min blir fylt av ekstreme uttalelser, er det ikke bare de muslimske debattantene som vil bli saumfart. Vår radar er ikke lenger bare stilt inn mot trusselen fra dem «der ute». Den er også stilt inn mot oss selv.