Ung, mamma og lurt

- Er du ikke bra? spør Pia Sauge (28). Hun har sønnen på øret. Ledelsen ved skolefritidsordningen har ringt. Andreas (7) er kvalm og har vondt i hodet. Klokken er 13.00. Sauge har tre timer igjen på jobben før hun må kjøre den lange timen hjem til Hvitsten.- Vil du hjem? spør hun.Sauge er Account Manager i Findexa på Skullerud. Raskt rydder hun knekkebrødene unna. Den halvspiste lunsjen står igjen på oppvasktrallen ved kantinen. Snart skal hun fortelle sjefen at hun må stikke tidligere. - Det er ikke moro å fortelle at man må gå, men må man, så må man, sier alenemoren.Tre ganger den siste måneden har Andreas spurt mamma om hun kan skifte jobb. Tre ganger har Sauge kjent stikket i hjertet. Men hun slutter ikke.- Jeg er ressurssterk og jeg vet at jeg klarer å kombinere jobb og barn, selv om jeg er alenemor. Jeg prioriterer Andreas foran alt. Samtidig skulle jeg ønske at det var litt større forståelse for at jeg noen ganger må jobbe og strekke tiden på andre tidspunkter enn folk som bor i Oslo, og ikke har barn. Jeg klandrer ingen andre for min situasjon, men jeg skulle ønske jeg slapp den dårlige samvittigheten, sier Sauge.Stort sett er hun på jobb en gang mellom halv ni og ni. Det er 45 minutter for sent. Men hver eneste ettermiddag er PC'-en med hjem. De gangene eks-samboeren har Andreas, jobber hun til 22.00 om kvelden. - Vi som er alenemødre ønsker å lykkes like godt som andre. Vi skal yte maksimalt på jobb og hundre prosent på hjemmebane.- Jenter føler seg fryktelig sviktet, sier psykolog og Aftenposten-spaltist Sissel Gran. Etter at hun for noen uker siden bragte innlegget "Ung, sliten og lurt", har e-postene rast inn. Det har gått hull på en verkebyll. Jenter har klippet ut siden. Diskutert med venninner. I lunsjen. De har ringt og fortalt at det kunne vært dem. - Jeg får helt vondt av disse unge kvinnene. De skammer seg sånn over at de ikke får til livene sine. De er sinte på jobben. De er sinte på ektefellene. Men først og fremst er de sinte på seg selv. Men jeg overraskes over hvor utrolig skambelagt denne problemstillingen faktisk er. Jentene føler seg som utakknemlige krek som har absolutt alt, inkludert likestilling, men sutrer likevel. Og de opplever det som et høyst privat problem at de ikke takler det enorme krysspresset mellom kravet til lykke i ekteskapet og kravet til karrière i arbeidslivet. De har flotte jobber, men ønsker seg bare bort. Gran mener likestillingen slett ikke er kommet så langt. Kvinner er mer ansvarlige, de strekker seg like langt som tidligere for å få hjulene til å gå rundt på hjemmefronten. Samtidig tutes de ørene fulle med at det er fullt mulig å gjøre karrière, hvis de bare selv vil. Men all statistikk viser at toppjobber er avhengig av et bakkemannskap hjemme, at norske næringslivsledere lever utrolig kjønnstradisjonelt på hjemmefronten. - Vi ble indoktrinert til å tro at vi var klin like og advart mot lavlønnsjobber og kjedelige kvinneyrker, forteller en 30-årig sivilingeniør.- Vi med gode karakterer fra videregående fikk ekstrapoeng og gratisturer til Trondheim for å se hvor spennende NTH var. Men ingen fortalte at vi etter eksamen skulle ut i et arbeidsliv som ikke er tilpasset vår måte å tenke på, vår måte å prioritere på. Vi tvinges inn i karrièrekaruseller og tidsklemmer som ingen forberedte oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt annerledes, at jeg kunne realisert meg selv gjennom noe annet enn jobben. Nå sitter jeg hver kveld foran PC'en for å holde tritt med de andre. Jeg fatter ikke hvordan jenter med barn klarer det. Min jobb kan i alle fall ikke kombineres med familie og unger.Hun vil ikke at leserne skal vite hennes navn. Av hensyn til jobben. Bare fire av alle jentene vi har snakket med vil stå frem med tvilen og skuffelsen. Og slitet.- De gamle feministene har lurt oss, mener en av de anonyme.- De lever i en ideologi uten rot i virkeligheten. De tar ikke høyde for strukturene som finnes i arbeidslivet når de sier at det bare kommer an på våre egne holdninger og ryddige avtaler med ektefellen om å hente og bringe til barnehagen. Det er tull. Skal vi få til reell likestilling for oss i tidsklemma, burde vi fått sekstimers dag for alle småbarnsforeldre. Det ville vært et grep med virkning. Det har hendt at Hege Ihle-Hansen (33) har krøpet ned i bilsetet utenfor barnehagen klokken halv åtte om morgenen. Der nede bak rattet gjemmer hun seg for barnehagepersonalet. Hun synes det er flaut å være på plass før barnehagen åpner. Men tobarnsmoren må være tidlig ute, hun kan ikke komme for sent til jobben som assistentlege på Bærum sykehus. - Da jeg valgte karrière, visste jeg ikke hvor arbeidskrevende jobben, sier Ihle-Hansen.Hun får støtte av kollega Gro Vik Knutsen (40). Tre barn har ikke vært noe hinder for overlegen i geriatri. Kvinnene vokste opp i et miljø der man forutsatte at både gutter og jenter tok høyere utdannelse. De føler seg ikke lurt, men begge er klar over at 45-timers arbeidsuke med vaktbelastning koster veldig mye.- Det er klart vi fleiper med Tårnfrid. Akkurat nå er tiåringen min hjemme på tredje dagen alene med vondt i maven. Bestefar stikker innom med Donald. Selv har jeg ikke samvittighet til å være borte fra jobben. Gjør jeg det, må Hege gjøre min jobb også, sier Vik Knutsen.Døgnet har ikke nok timer. Ofte kjenner kvinnene at de strekker seg litt for langt. Heldigvis har de ektemenn som tar sin del av jobben på hjemmebane. - Jeg trives i jobben min, men jeg vet ikke om jeg orker å holde på sånn i mange år fremover. Jeg balanserer veldig i forhold til hvor mye krefter jeg har, sier Ihle-Hansen.- Jeg var millimeterfeminist. Det tok knekken på ekteskapet, forteller en annen av de anonyme. Hun slukte feministlitteratur fra hun var seksten; Marilyn French, Gloria Steinem, Betty Friedan, Erica Jong. Budskapet var krystallklart: Du kan få til alt, men ikke gi mennene lillefingeren - da utnytter de deg!- Så fant jeg drømmemannen og startet verdens mest likestilte ekteskap. I rettferdighetens navn var jeg grusom. Telte søppelposer og hvem som kastet dem. Her skulle alle oppgaver deles 50-50, ikke 49-51. For eksempel fant jeg ut at jeg skulle ta et grunnfag mens jeg var i barselpermisjon med det andre barnet vårt, til tross for at jeg hadde full akademisk utdannelse fra før. For meg var det verdens mest naturlige ting at mannen min da skulle droppe jobb-reiser for å passe ungene mens jeg leste. Men jeg mestret ikke stresset og ble aldri fornøyd med millimeterkabalen. Da det minste barnet var ett år gammelt, gikk vi fra hverandre. Nederlaget var totalt. Jeg hadde gjort alt riktig, men alt ble feil. Hvor var alle de erfarne kvinnene som kunne fortalt meg at absolutt rettferdighet ikke er synonymt med et godt samliv? At det ikke kunne være opp til mannen min alene å revolusjonere mannsrollen. Etter noen år flyttet hun sammen med mannen sin igjen. Hun hadde gått en lang vei med seg selv. Lært seg at romslighet og prioriteringer må til for å få til et samliv. At prioriteringer betyr at noe må nedprioriteres. Fortsatt deler de på jobbene hjemme. Men ikke likt. Hun har lært seg til å servere mannen sin en kopp kaffe uten å telle hvor mange ganger han har servert henne. - De parene som har det best i dag, er de hvor kvinnen gjør mest hjemme. Til gjengjeld får hun mer tilbake av kjærlighet, lojalitet og respekt for valgene sine. Millimetertyrannene blir aldri fornøyde, det er faktisk legitimt å snakke fryktelig nedsettende om ektemenn i store kvinnegrupper i dag. "Den forbudte sorgen" kaller Hanne M. S. Berg den, sårheten mange velutdannede kvinner sliter med overfor barna sine. De lengter etter ungene sine mens de sitter foran PC'ene og gjør karrière på mannsdominerte arbeidsplasser. - Ingen forberedte oss på, den gang vi valgte yrker, at arbeidslivet ville fortone seg helt annerledes når vi fikk barn. Berg lettet på trykket i radioprogrammet "Sånn er livet" for noen år siden, og ble intervjuet i boken "er mamma egentlig et menneske?" av Kirsti Kraft. Responsen var overveldende. Hun var ikke alene. - Når vi jenter går kollektivt ut og kjemper med gutta i arbeidslivet, så har det en pris. Prisen er grinete unger fem dager i uken, de er slitne og vi er slitne. I tillegg sliter vi med et savn og en samvittighet det er vanskelig å håndtere. For vi har stilt oss slik at vi ikke kan velge annerledes. Lange og dyre utdanningelser, jobber som krever at du henger i stroppen, boligutgifter som krever to inntekter, krav til intellektuelle stimuli som du i alle fall ikke får ved å gå hjemme med småbarn. Berg har til tider følt seg lurt av samfunnet - og av yrkesveilederne som ikke forberedte henne på at livet ville fortone seg så annerledes med barn i huset. Hun og ektemannen tok til slutt et generalvalg. De flyttet ut av byen, bosatte seg på et nedlagt gårdsbruk med et tett nærmiljø og med jobben fem minutter unna. Livet er blitt håndterbart igjen, ikke minst fordi yngstemann er blitt fem år.- Det er når barna er helt små at presset og tidsklemmen kjennes så brutal. Som kvinne følte jeg at jeg ble tvunget til å kutte navlestrengen altfor tidlig. Det var så vondt å sitte på jobben og tenke at nå tok kanskje barnet mitt sitt første skritt i barnehagen. Samtidig følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Og på mange måter er jo denne utviklingen også veldig positiv: Jenter gjør en kjempejobb i arbeidslivet. Det er behov for oss. Men det har sin pris. Den betaler første generasjons småbarn som hverken har foreldre eller besteforeldre tilgjengelige mesteparten av sin våkne tid.Har gammelfeministene lurt dagens 30-åringer? - På ingen måte. Disse unge kvinnene peker på et reelt problem. Det er flott at de endelig oppdager at samfunnet slett ikke er likestilt. Men de retter sinnet og frustrasjonen gal vei. Å kritisere dem som i alle år har kjempet for likestilling for at det ikke er full likestilling ennå, er å snu tingene fullstendig på hodet. Salven kommer fra professor i kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, Harriet Bjerrum-Nielsen. Hun har forsket på tre generasjoner kvinner: - Disse jentenes bestemødre møtte kjønnsmakten allerede som 14-åringer, da bestemte far at de ikke trengte utdannelse. Min generasjon, mødrene deres, møtte kjønnsmakten som 20-åringer, da forventet kjærestene våre at vi skulle følge med på lasset når de reiste ut for å gjøre karrière. Våre døtre møter kjønnsmakten først når de er 30, når de høyt utdannet skal gjøre karrière innenfor et arbeidsliv som ikke er tilpasset småbarnsmødres behov. Vi som nærmer oss pensjonsalderen, har kjempet en hard kamp for at utdannelse skal være en selvfølge for døtrene våre. Nå får døtrene fortsette kampen og sørge for at deres døtre igjen møter et arbeidsliv som er tilpasset deres behov. Ikke skyld på oss ved fortsatt å forvente at det er mamma som skal ordne opp i likestillingen. Dere er voksne nå og må ta stafettpinnen. Vi støtter dere så gjerne med heiarop og kanskje litt barnepass fra gamlehjemmet.- Men burde dere ikke advart mot den virkeligheten dagens 30-åringer ville møte når de kom ut fra sine lange utdannelser?- Tenåringer på 80-tallet sa stort sett at de var lut lei av likestillingspreiket. De gadd ikke høre på oss eller bidra. Men nå har også de oppdaget at kampen for likestilling ikke er noen dans på roser. Det har den sannelig ikke vært for vår generasjon heller, men vi ønsket oss ikke tilbake til husmortilværelsen av den grunn. Bjerrum-Nielsen mener utfordringen nå er å finne en balanse mellom familieliv og arbeid - nå som kvinner og menn deltar likt i arbeidslivet.- Småbarnsmødrene er i de samme karrièreyrkene som menn. Det krever at vi lager en ny norm for hva en arbeidstager er og skal være. Det må arbeidsplassene ta inn over seg. Og 30-årige jenter er faktisk de beste til å ta den kampen.