Urolig klima, uklare politikere

Forrige uke så og hørte vi det igjen. Verdens fremste miljøpolitikere, miljøbyråkrater og forskere var samlet til en ny forhandlingsrunde om Kyoto-avtalen, denne gang i Milano. Der overgikk de hverandre med alvorstunge og dramatiske utsagn om virkningene av den globale oppvarmingen.Slik har det vært minst én gang i året siden miljøtoppmøtet i Rio i 1992 for alvor satte klimaproblemet på den internasjonale dagsordenen.Da Kyoto-protokollen ble fremforhandlet under dramatiske omstendigheter i 1997, trodde mange at skremslene skulle byttes ut med handling.Men arbeidet med å få gjort protokollen om til en internasjonalt forpliktende lov, drøyer. Først var det en skog av detaljer som sto i veien. Nå er det Russland som leker katt og mus med verden om fremtiden til klimaavtalen.

Immune mot skremsler

I påvente av endelig ratifisering har miljøpolitikerne og miljøorganisasjonene tilsynelatende lite annet enn skremsler å ty til for å skape offentlig interesse rundt klimaprosessen.Problemet er bare at vi er i ferd med å bli immune mot klimaadvarslene. Selv de siste dramatiske tallene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) gjør et begrenset inntrykk. Organisasjonen mener at bare i 2000 skal 150 000 mennesker ha dødd på grunn av sykdommer og ekstremvær, som med all sannsynlighet kan spores tilbake til den globale oppvarmingen. I år skal den europeiske hetebølgen ha forårsaket 20 000 menneskers død. Klimaendringenes ofre har kommet oss svært nær inn på livet.Likevel er det ikke nok til å motivere oss til å la en av de store miljøtruslene endre hverdagsliv eller påvirke politiske vedtak. Fortsatt lave strømpriser og utvidet olje- og gassleting i nordområdene veier tyngre enn utslippsreduksjoner vi har påtatt oss.Selvsagt vet FNs eget klimasekretariat og miljøorganisasjonene som strømmer til det årlige forhandlingsritualet, hvor vanskelig det er å skaffe oppmerksomhet. De brukte derfor forhandlingene i designbyen Milano som scene for en annerledes moteoppvisning for å lansere et nytt symbol på klimakampen. Kampen mot global oppvarming skal dyrkes som et internasjonalt varemerke.Det er dessverre liten grunn til å tro at en klode fremstilt som et slags talglys gjør noe fra eller til.Da er det mer interessant å se på hva som rører seg på siden av de formelle protokollforhandlingene. I Milano var det utall seminarer, møter og arbeidsverksteder som på hver sin måte dokumenterer at Kyoto-prosessen lever uavhengig av hva den formelle ratifisering måtte ende med. Flere temaer kan trekkes frem fra disse arrangementene.

Kun forsiktige skritt

Det ene er debatten om hvilke utslippsreduksjoner som skal komme etter Kyoto-perioden. Den reduksjonen verdens rikeste land skal gjennomføre de neste 10 årene, er bare første, forsiktige skritt på veien mot å stabilisere karbonmengden i atmosfæren. I denne spennende diskusjonen er også norske forskningsmiljøer som Fritdjof Nansen-instituttet og Cicero Senter for klimaforskning godt med.En annen debatt handler om næringslivets utfordringer. Bedrifter verden over er godt i gang med å tilpasse seg en situasjon hvor det vil koste mye penger å slippe ut klimagasser. Forberedelsene skyldes at Kyoto-protokollen åpner for det som i klimasjargongen heter fleksible mekanismer. Det vil si at bedrifter kan kjøpe og selge utslipp eller investere i utslippsreduserende tiltak i andre land.Selv uten USA som formell aktør, vokser det nå frem et globalt karbonmarked. Hydro og Statoil er bare noen av de norske selskapene som har engasjert seg her.Det Oslo-baserte konsulentselskapet Pointcarbon har også markert seg i kartleggingen av et marked som om få år kan handle om kjøp og salg av milliarder av tonn CO2 årlig. I Norge får vi en forsmak på dette når miljøvernministeren neste år lanserer sitt forslag til et nasjonalt kvotesystem.Næringslivet har også tatt tak i spørsmålet om å utvikle teknologi som kan gjøre oss mindre avhengige av fossile energikilder, selv om miljøbevegelsen med en viss rett kan si at her går det for sakte.

Tilpasning

Den tredje hoveddebatten dreier seg om hvordan verden kan tilpasse seg de klimaendringene vi kan anta vil komme. Hvis vi tar høyde for et mer ustabilt klima, at ekstremvær blir mer vanlig, blir spørsmålet rett og slett hvordan vi skal organisere og tilpasse samfunnet til disse endringene.I Vesten er dette stort sett en overkommelig oppgave. Vi har både ingeniører, ressurser og oversikt til å tilpasse veier og annen infrastruktur og bygge boliger tilpasset en ny værvirkelighet.I fattigere land krever det tyngre løft, som den rike del av verden må ta sin del av. Situasjonen er kanskje ikke så håpløs som desperate og markeringskåte miljøvernere og politikere kan få den til å se ut.