Vår halvbror terroristen

Les også:

Samleside: Alt om tragedien

ESPEN HAAVARDSHOLM

FOTO: Olsen, Olav

Troskyldige. Mange tar på seg rollen som troskyldige i etterkant av 22. juli. Forfattere som Lars Saabye Christensen og Jan Kjærstad er blant dem som etter massakren på Utøya hevder at det som er skjedd kjennes «uvirkelig» og «blankt meningsløst» i Aftenposten 28. og 29. juli.

I mine øyne fremstår Anders Behring Breivik som en ynkling av samme type som dem som under krigen sto bak massakrene i Lidice i Tsjekkoslovakia, Oradour i Frankrike og Sant’Anna i Italia. Vi har sett lignende massedrap i Indonesia, Vietnam, Libanon, Balkan og Rwanda i vår tid. Enkelte mennesker er i stand til denne typen handlinger.

Men dette angår da ikke oss, her i det fredelige Skandinavia?

USAs atomparaply

Jo, naturligvis. Vi er selv vokst opp under USAs atomparaply, basert på tesen om «Brinkmanship» og «Mutually Assured Destruction». Nettopp dette siste er utgangspunkt for den litterært mest betydelige romanen som skildrer en norsk terrorist sett innenfra – nemlig Georg Johannesens debutbok Høst i mars, som sammen med Dikt 1959 kom til å sette sitt preg på en hel generasjon unge radikale nordmenn. Mot slutten av den tragiske kjærlighetsfortellingen Høst i mars er et attentat rettet mot den Norgesbesøkende amerikanske generalen Widdick skildret på denne måten:

«De to andre sprang frem mot motorsyklisten som lå på veien fire meter fra Leif. Han prøvde å improvisere en strofe til et drottkvætt skaldekvad, men skjønte at han ikke klarte det denne gangen heller. Jeg er nok innflytter, tenkte han. Han tenkte på Onund Kile, han tenkte på hunekongen, han tenkte på Einar Tjeld, han tenkte på den milde bisp Mogens til Hamar. Han tenkte ikke på den rare muslinggiften de kunne legge i drikkevannet slik at en hel verdensby vred seg i krampe og døde etter å ha drukket te. Det var godt å slutte å tenke på det. (...) De svingte inn på flyplassen. Ved det lille skuret sto Widdick. Johan stanset bilen. Leif veivet ned ruten og skjøt.»

Historiske referanser

Naturligvis kan ikke romanpersonene fra Høst i mars sammenlignes med folk som Breivik og de forbildene han omtaler i sitt såkalte manifest. Enkelte likhetspunkter går det likevel an å peke på – for eksempel den eiendommeligheten at fjerne historiske referanser («drottkvætt skaldekvad») blir anvendt som støttepunkter i vår tid.

Jeg prøver ikke med disse linjene å utviske skillet mellom venstre- og høyreekstremisme. Senere i Georg Johannesens forfatterskap fins det ingen sympati for terror. Men litteraturhistorisk sett er Høst i mars likevel viktig. Den gir et norsk gløtt inn i den typen ungdommelige venstrestrømninger fra etterkrigstiden som i Tyskland endte med Rote Armee Fraktion og i Italia med Brigade Rosso.

Shabana Rehman Gaarder nevner i en kommentar 29. juli den norske terrorforskeren Laila Bokhari, som etter studier blant de pakistanske jihadistene stilte seg spørsmålet «om det samme kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendighetene, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet».

Vår halvbror

Jeg er enig i dette. Noen titler å begynne med å ta stilling til er Johannesens Høst i mars, Jens Bjørneboes bøker om Bestialitetens historie og Ola Bauers Rosapenna. Romanen om det som skjedde 22. juli fins ikke ennå. Før eller siden vil den komme – fortrinnsvis skrevet av en forfatter som ikke tviholder på sin skandinaviske troskyldighet, men innser hvor mye sant det ligger i Bokharis påstand om at den moderne terroristen, under maksimalt uheldige omstendigheter, kan komme til å være «vår bror», eller i det minste, med Christensens begrep, «vår halvbror».

Fullt navn

Cornelius Jakhelln skriver i Morgenbladet om sin ungdomserfaring med å bli en «tikkende bombe». Heder til ham for hans ærlighet – og skam til alle dem på Internett som fortsatt prøver å skjule sin gift bak pseudonymer. Etter 22. juli må et minimumskrav på blogger, nettdebatter og kommentarfelt være at en fremstår under fullt navn. Alt annet er å nære opp under muligheten for en ny massakre.