Dagbladet-journalist døde av skadene
Send din kondolanse hos Dagbladet.no.- Fire attentatmenn har tatt fra Norge enda en borger. Dagbladet-journalisten tålte ikke den trøkken han fikk. Dette var den ufattelige beskjeden jeg, mine journalistkolleger, flere UD-folk inkludert utenriksminister Jonas Gahr Støre og noen militære, fikk fra oberst Ivar Sakserud på den militære basen KAIA ved Kabul flyplass i ved 23.30-tiden i går. Jeg tror vi alle var numne av sjokket. Noen gråt, noen kjempet for å holde tårene tilbake. Det føltes forferdelig at kollegaen vi hadde sett i live ikke så lenge før nå var død. Det var bare gått litt mer enn fem timer siden angrepet på Serena hotel startet. Jeg satt selv oppe på hotellrommet mitt, der jeg hadde ankommet bare tre timer tidligere. Jeg skulle egentlig vært nede i lobbyen for å intervjue utenriksminister Støre og Sima Simar, den afghanske menneskerettighetsforkjemperen.
Tilfeldighetene avgjorde
Jeg hadde utsatt å gå ned med noen minutter, fordi jeg ville skrive mest mulig på en sak jeg skulle få inn før deadline. Det kan ha reddet livet mitt, for i minuttene som fulgte var det tilfeldighetene som avgjorde. For plutselig, rett bak meg, hørte jeg den umiskjennelige lyden av skyting; raskt, knatrende og ufattelig høyt. Det måtte være nærme. Jeg kikket ut av vinduet, og fikk se to eller tre afghanske hotellvakter som forsøkte å komme seg i dekning bak vaktbua ved hotellporten. Den ene av dem gikk så vidt klar av kuler som pulveriserte glasset på vaktbua.
Kastet meg ned på gulvet
Min første tanke var å forsøke å få tatt bilder, men en voldsom eksplosjon fikk meg på bedre tanker. Jeg kastet meg ned på teppet på gulvet. Skytingen fortsatte utenfor, og ikke lenge etterpå kom det et høyt drønn fra en eksplosjon til. Det kom mer skyting utenfor, salver fra maskingevær. Og mer foruroligende, jeg syntes jeg kunne høre skyting innefra på hotellet også. Deretter fulgte en vanvittig sterk eksplosjon som jeg virkelig kunne kjenne lufttrykket fra. Noe av murpussen fra veggen ble ristet løs, og en hvit dis fylte rommet.
Skal de drepe oss?
Skytingen fortsatte, og nå var jeg sikker på at jeg kunne høre den inne fra etasjene nedenfor. Var de ute etter å erobre hotellet for å ta oss som gisler, eller for å drepe oss? Jeg tok på meg den skuddsikre vesten jeg hadde liggende på rommet. Det kunne kanskje redde livet mitt hvis jeg ble skutt mot. Jeg gikk inn på badet på rommet. Med ristende hender ringte jeg til redaksjonen for å rapportere om det som skjedde. Så ble det stille. Lenge. Jeg begynte å tenke på at jeg burde gjøre jobben min. Komme meg ned i lobbyen for å finne ut hva som skjedde. To trapper ned ventet synet jeg ikke med en gang kunne fatte. En mann ligger på gulvet, åpenbart alvorlig skadet. Helvete, der er Carsten fra Dagbladet. Over ham sto mine journalistkolleger Harald Henden og Per Olav Ødegaard fra VG og forsøkte å få kontroll over situasjonen. Henden var den som hadde kontrollen, og som gjorde en formidabel innsats for å redde sin kollega. Han gjorde det han kunne med førstehjelpssakene han og TV2s team, Fredrik Græsvik og Åge Aune, hadde hatt med seg. De løp rundt i lobbyen for å forsøke å få tak i mer førstehjelpsutstyr. Vi trengte mer å forbinde med, og vi trengte intravenøst som vi kunne sette på ham. Først senere har det slått meg at en attentatmann fremdeles kunne ha ligget på lur. Det var nesten ingen andre mennesker å se i det store hotellet. Hvor de var ante vi ikke. Noen forsøkte å hjelpe den UD-ansatte som også ble skutt i den andre enden av lobbyområdet på hotellet. Vi gjorde det vi kunne for å hjelpe til med å redde Carsten Thomassen, jeg, fotograf Stian L. Solum fra Scanpix og journalist Hans Henrik Torgersen fra ABC Nyheter. Solum hadde selv så vidt unngått å bli drept, en kule som bommet på ham hadde gått inn i veggen like ved heisen, der vi forsøkte å holde Carsten i live, i det som føltes som en evighet av tid. Vi trodde vi etter hvert hadde fått stanset blødningen, og vi ble lettet da det kom amerikanske soldater med en medic som tok over jobben. De trodde kanskje at de hadde fått stabilisert situasjonen, men etter hvert kom det en soldat til som virket til å være en erfaren lege.
Livet hans sto ikke til å redde
Han beordret umiddelbar transport av Carsten til sykehus, og han ble fraktet av norske soldater til militærbasen KAIA, der det var et feltsykehus med kirkurger tilstede. Vi håpet at han hadde klart seg. Vi fikk etter hvert beskjed om situasjonen for UDs mann var stabil. Det var utrolig gode nyheter, men hva med Carsten? Vi fikk svaret da vi ble evakuert. Da vi kom til leiren der Carsten Thomassen hadde blitt sendt, fikk vi høre den ubønnhørlige sannheten.
Livet hans sto ikke til å redde.
Mer om dramet i Afghanistan:
Dagbladet-journalist døde av skadene
Lydklipp med Tor Arne Andreassen og utenriksminister Jonas Gahr Støre
FNs generalsekretær: - Støre var målet
Stoltenberg: - Vi blir i Afghanistan
Taliban: - Støre var ikke målet
Bombeangrep mot Støres hotell, flere drept
Journalist-Norge i sjokk etter bombeangrep
Afghanistan-ekspert: - Hotellet er et åpenbart terrormål
Stoltenberg: - Uakseptabelt angrep
Støre kastet seg i dekning da skuddene smalt
UD har åpnet telefonlinje for pårørende
Video: - Ikke et angrep mot Norge
